Jeg er ikke glad i stebarnet mitt :-(

[Anonym bruker]

Har ett stebarn på 7 år. Har vært i livet til barnet siden det var født( h*n er et resultat av one night stand, jeg traff faren mens babyen var i magen)
Så jeg visste at det ville komme en baby inn i livet vårt og det syntes jeg var helt ok.
Hadde barnet noen timer i uka det første året og så økte det etter hvert som h*n ble større. Nå er det vanlig ordning med annenhver helg og en dag i uka.
Vi har fått 2 barn selv etter dette.

Men jeg gruer meg til hver helg h*n skal komme.. :-( Jeg anstrenger meg VIRKELIG for at barnet ikke skal oppfatte hvor slitsomt og vanskelig jeg synes det er.
Ikke noe galt med barnet i det hele tatt altså. Og h*n har en flink Mamma og stefar og så en Pappa(min mann) som er inkluderende og kjærlig.

Eneste er ekstrem følsomhet, mye gråting for bagateller(faktisk bagateller) mye uro i kroppen og problemer med konsentrasjon når det skjer flere ting på en gang. Og generelt høyt støynivå.
 

Men... jeg klarer ikke å vise ekte hengivenhet ovenfor barnet, noe som ble veldig tydelig når jeg fikk egne barn og jeg merket hvor lett det var å kose og være oppmerksom mot dem.
Gir jeg barnet en klem så er det fordi jeg tenker "nå er det lenge siden, eller nå burde h*n få en klem for ikke å føle seg utenfor"
Barnet er også veldig opptatt av å få oppmerksomhet, noe jeg tenker er mye min skyld. Kanskje h*n merker hvor lite ekte jeg er... :-(
Jeg smiler til, snakker til, interesserer meg og prøver å virke engasjert når h*n er hos oss. Spiller spill med, tegner, baker o.l.  Steller på rommet til barnet, passer på tøyet. Lager mat som jeg vet at h*n liker og tar det med på ting når pappaen har noe annet han må gjøre eller er syk.
Men jeg synes det er ufattelig vanskelig og tungt at jeg ikke  klarer å bli glad i barnet. Har mye skyldfølelse på grunn av dette. Vet at barnet er glad i meg.
Jeg prøver virkelig!! Men klarer ikke å presse fram noe som ikke er der. Får litt panikk når barnet vil sitte oppå og kose lenge.

Blir det bedre..? Noen andre bonusmødre der som har noen tips?  Nå har det gått 7 år.. Og jeg gleder meg så vanvittig til barnet blir 12-13 er mer ute med venner... :-(

 

Anonymous poster hash: 27b99...8fc

[Anonym bruker]

Jeg synes at du faktisk bør flytte ut og la familien finne ei som er glad i jenta.

Anonymous poster hash: 43ad2...bcd

[Anonym bruker]

Du må snu tankegangen. Kanskje hypnose kan hjelpe deg på veien.

Anonymous poster hash: c0771...8c9

[Anonym bruker]

Huff, så trist! Men, synes faktisk du fremstår som en fin person som gjør sitt beste for barnet tross følelsene. Og det at du har dårlig samvittighet og ønsker det annerledes. 

Kanskje det hadde vært en ide med litt alenetid dere to. Der dere kan skape bånd på en helt annen måte en hjemme, der du har mange andre hensyn. 

Anonymous poster hash: bf978...377

[Berta_78]

 

Jeg synes at du faktisk bør flytte ut og la familien finne ei som er glad i jenta.

 

Anonymous poster hash: 43ad2...bcd

Og skape to nye skilsmissebarn? Bra plan.

[Anonym bruker]

Er dine egne barn enkle? Hadde du fått et til eget barn med store atferdsvansker hadde du ikke likt det barnet?

 

Uansett du burde prøve å få et bedre forhold til dette barnet. Det er på en måte ditt barn da du har vært i livet til det siden det ble født og det er biologisk i slekt med dine barn, å da mislike ditt barn som tydeligvis sliter med div (kanskje ADD eller hypersensitiv, jeg har ADD og kjenner meg igjen i beskrivelsen sånn som jeg var som barn) kan jeg ikke fatte og begripe er mulig. Slitsomt ja, barn kan være veldig slitsomme, men man elsker de uansett.

 

Anonymous poster hash: 5a927...441

[Berta_78]

Du har en mann som har barn som ikke er ditt. Det forplikter deg til å ta vare på det barnet på en slik måte at det føler seg elsket. Det er din jobb sammen med foreldrene å påse at barnet ikke lider unødvendig på grunn av en situasjon det absolutt ikke har valgt. Men du kan jo ikke tvinges til å elske. Jeg synes du er flink, jeg. Dropp den dårlige samvittigheten. Det forventes at du skal gjøre jobben skikkelig, og det høres det ut som om du gjør. Kanskje får du mer kjærlighet til barnet senere, kanskje ikke. Poenget er at du strekker deg og setter egne følelser til side for at barnet skal ha det bra.

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som du gjør så godt du kan. Så lenge barnet ikke merker noe, må du nok bare lære deg å leve med dette.

Anonymous poster hash: 0a637...65f

[runag]

Dette høres litt rart ut, synes jeg. At det går an å få en liten baby inn i livet sitt og følge barnet gjennom de første leveårene uten å utvikle varme følelser for det. De fleste av oss er jo sånn konstruert at vi knytter oss til små barn, selv om de kan ha noen mindre sjarmerende sider. Når det er sagt, kan du jo ikke presse deg selv til å føle annerledes. Og det høres ut som du gjør det du kan for å ta vare på barnet på en god måte, og ikke la dine følelser gå ut over ham. Fortsett med det, og prøv om du kan gjøre noe for å få et bedre forhold til barnet. Kanskje dere kan gjøre noe sammen alene dere to, eller jobbe litt med å utvikle relasjonen på en annen måte. Det kan jo også høres ut som dette er et barn som trenger litt ekstra.

[Anonym bruker]

Hei
Takk for svar! Nei det er ikke et alternativ å flytte fra mannen og skape 2 nye skilsmissebarn for at stebarnet kanskje skal få en stemor som er mer glad i barnet.... :-p
Jeg trøster meg med at barnet har 2 oppegående foreldre som gir det all den kjærligheten det trenger. Og så er stefaren( på moren sin side) og jeg bonuspersoner i livet dens.
Jeg har forsøkt å gjøre ting alene med barnet og jeg synes faktisk det er enklere enn når jeg også må forholde meg til resten av familien samtidig.

Jeg vokste opp med stemor som ble en svært god venninne og som i dag er en veldig viktig person i livet mitt. Jeg trøster meg med at hun heller ikke var veldig opptatt av å kose og klemme på meg uten at det ga meg varige mèn.

Ja barnet har noen atferdsutfordringer, men jeg tror ikke det har så mye med mine følelser å gjøre. Og ja det er veldig rart at jeg ikke har knyttet meg mer siden vi har hatt barnet en del siden det var lite.  Spesielt siden følelsene når jeg fikk egne barn var så altoppslukende og sterke.
Det gjør livet mer komplisert, så absolutt... Men hvem sa at livet skulle være enkelt.. :-)

Tusen takk for svar om at jeg ikke burde ha dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg gjør nesten alt jeg kan.(Bortsett fra mer klemming og kos.. der sliter jeg, føles så falskt).
Er det noen andre som er i samme situasjon som meg..?

HI


 

Anonymous poster hash: 27b99...8fc

[Anonym bruker]

Jeg har det slik selv, det er vanskelig for jeg gir og gir men merker at uansett hva jeg gjør så greier jeg ikke å like stebarnet mitt så mye som jeg føler at jeg burde gjøre. Er glad i barnet men ikke slik som jeg skulle ønske. Har et helt annet forhold til andre barn, det er stebarnet som er problemet mitt for meg, barnet er ikke problemet, det er jeg som har et problem i forhold til barnet og mine følelser til barnet. Og jeg gjør selv alt jeg kan for at barnet skal ha det bra, stiller opp alt mulig og deltar i viktige begivenheter gjerne uten at mor eller far er der. Du er ikke alene HI, det er tøft og vanskelig til tider. 

Anonymous poster hash: aace4...9db

[Anonym bruker]

Du er sikkert innerst inne sjalu eller bitter på at han fikk dette barnet.

 

Anonymous poster hash: 5d2e1...0f8

[Anonym bruker]

Hei
Ja, det kan hende at innerst inne så tenker en liten stemme "hvis ikke dette barnet hadde blitt til å hadde alt vær mye enklere". Men det er noe jeg ALDRI vil vedkjenne meg, for et så dårlig menneske vil jeg ikke være.
Barnet er et herlig barn som har like mye rett til å være her som alle andre.
Og jeg er enig med 9db, det er jeg som er problemet. Jeg og mine følelser. Ikke barnet.
Det hjelper å ikke være helt alene med tankene mine og situasjonen. Takk :-)
HI
 

Anonymous poster hash: 27b99...8fc

[Anonym bruker]

Det er en veldig kjedlig situasjon du har satt deg selv i. Du burde selvfølgelig ikke flyttet sammen med denne mannen og fått barn med ham før du viste at du var blitt glad i barnet hans også, men det er vansklig å gjøre noe med nå. Nå er nok det eneste valget ditt å fortsette å spille skuespill og lyve om hva du føler for barnet for alle andre enn en eventuell psykolog, lege eller prest du kan betro deg til og som er betalt for å ha taushetsplikt. Dette kan du ikke dele hverken med mann, barn, familie eller venner. Blir du konfrontert med spørsmålet må du bare lyve. Slik må du fortsette så lenge du lever. Dette må du ALDRI la noen få vite. Det er ditt kors å bære, ikke en byrde du kan dytte over på noen andre. Så lenge du klarer det, trenger du ikke ha dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: bf68e...24e

[Anonym bruker]

Greit å ha et slikt forum da :-)
Nei, dette deler jeg ikke med mannen nei. Men han har selv sagt at han har ingen forventninger om at jeg skal føle for barnet hans som jeg føler for våre egne.
Men dersom ingen hadde satt seg i en slik situasjon så hadde det vært mange single aleneforeldre der ute...
Jeg kunne faktisk ikke ane at ikke følelsene skulle vokse etter hvert. :-(
Veldig mange familier der ute med mine, dine og våre barn der ute. Og jeg er høyst imponert og misunnelig over de som kan si "Jeg er like glad i stebarnet mitt som mine egne barn". Kanskje jeg mangler den åpenheten og hjerterommet..  :-(

HI

Anonymous poster hash: 27b99...8fc

[Anonym bruker]

Jeg har også et bonusbarn jeg har vært i livet til siden han ble født, og jeg er veldig glad i gutten og vi har det koselig de ukene han er her, annenhver uke. Men klart jeg kjenner forskjell på følelsene til han og min egen datter, det er naturlig.

 

Jeg gjør ikke forskjell på barna, tar han mer i forsvar noen ganger da han er en forsiktig gutt kontra min datter som kan være voldsom .

Følelser er ikke noe vi har kontroll over, man er ikke noe dårligere menneske selv om man ikke elsker bonusbarna sine.

 

Anonymous poster hash: 01629...fb8

[Anonym bruker]

Jeg tror det er yderst få som er like glade i stebarnet som sine egne, det er nok flere som er litt som deg enn de vil inrømme.

Du skal være glad for alt du gjør med barnet og at du skyver dine egne følelser til siden slik at barnet skal iallefall føle at du er glad i det. Men kanskje dette viser at du faktisk er glad i barnet?

Hvis det eventuelt skulle bli slutt mellom deg og mannen din, kunne det jo hende at du ville savnet barnet? Du ville nok tenkt iblant på h*n og slike ting.

Kanskje prøv å ikke tenk på eller stress med at du ikke er glad i barnet, kanskje det da vil komme noen gleder

Jeg synes det er flott som sagt at du setter dine egne føleleser til siden for barnets del!

Anonymous poster hash: 264f2...4c7

[Anonym bruker]

Jeg tror dette henger sammen med hvordan han/hun kom inn i livet ditt, som du sier hadde ting vært enklere uten barnet. Jeg tror derfor du "holder igjen", og dette skaper uro og dårlig samvittighet i dag, og mulig barnet merker noe. Jeg ville snakket med profesjonelle om dette, tror det er en sorgprosess du mæ gjennom, livet som ikke ble slik du helst ønsker. Når du får akseptert/ forsonet seg med slik det ble tror jeg du slapper mer av og ting blir mer naturlig. Om du har råd, bestill deg time til psykolog og få satt ting litt på plass i forhold til dette, dett vil gange både barnet, deg og parforholdet. Ikke godt p leve sånn! Gir deg en klem og håper du tar tak i dette!

 

Anonymous poster hash: 73864...559

[Anonym bruker]

Du er IKKE alene.. Sliter med det samme selv. Er et mareritt.

 

Anonymous poster hash: f24c5...d63

[runag]

Vil gjerne presisere at jeg ikke mener at det kan forventes at man skal bli like glad i stebarn som i sine egne. Og man kan ikke presse seg til kjærlighet. Men jeg synes det er rart å ikke utvikle noen varme følelser for et barn man har kjent siden det ble født.

[Anonym bruker]

Synes stedatteren min er helt grusom. Smiler bredt og alle tror jeg er så glad i henne. For det er jo det verden vil, at barnet skal lyver til et helt liv, kun for å skånes. Jeg er ikke alene om å mislike henne, men er den eneste som ikke har lov til å si det høyt.

 

Anonymous poster hash: 105e0...410

[Anonym bruker]

Tror du at du kanskje legger litt for mye press på hva du skal føle? Hvis du klarer å følge opp barnet og gir det et godt hjem når det er hos dere så er vel det mer enn nok?

Jeg tror kanskje du bryr deg mer enn du tror. Men du hele tiden tenker at du skal elske barnet så veldig. Tillat deg og være mer glad i dine barn enn et barn som ikke er ditt. Jeg tenker at det er ganske naturlig når barnet allerede har en mor som elsker dette barnet høyest av alt.

 

Anonymous poster hash: aaacb...ce8

[Ladybird2014]

Psykolog! Nå!

[Anonym bruker]

Synes stedatteren min er helt grusom. Smiler bredt og alle tror jeg er så glad i henne. For det er jo det verden vil, at barnet skal lyver til et helt liv, kun for å skånes. Jeg er ikke alene om å mislike henne, men er den eneste som ikke har lov til å si det høyt.

 

Anonymous poster hash: 105e0...410

Du, derimot, høres ikke så sympatisk ut. 

 

Anonymous poster hash: bf978...377

[Anonym bruker]

Det er faktisk litt som hun ene sier... "er den eneste som ikke har lov til å si det høyt". For det skal veldig mye til for at jeg skal kunne kritisere h*n. Det høres alltid mye verre ut når jeg sier f.eks. "Men h*n er ikke spesielt flink til å høre etter..." enn når pappaen eller mammaen sier det. 
Ja jeg legger nok press på meg til å måtte føle noe. Klart jeg bryr meg om dette mennesket som jeg har sett siden h*n var baby. Vil at h*n skal ha det bra og få et godt liv. 
Men jeg savner h*n aldri når h*n er hos Mammaen... Men det har kansje noe med at barnet faktisk allerede har en person som elsker det over alt i verden og som h*n er helt trygg hos.  

Godt å vite at det ikke bare er meg der ute.. 
HI

Anonymous poster hash: 27b99...8fc