Uinteresserte besteforeldre

[Anonym bruker]

Det er så forbaska trist at svigers er fullstendig uinteresserte i barnebarnet sitt. Vi trodde virkelig at i hvertfall svigermor skulle vise interesse. Svigerfar er jo så som så, han har aldri stilt opp for ungene sine, så trodde egentlig ikke at han skulle bry seg om barnebarnet sitt heller.

 

Men hvorfor? Jeg som mor kjenner på det at jeg ønsker å gi barnet mitt trygge rammer, mange som bryr seg, i min oppvekst spilte besteforeldre en stor rolle og mange minner jeg har er fra stunder med besteforeldre. De var engasjerte, brydde seg, viste interesse.

 

Så når svigers ikke viser interesse, blir jeg lei meg og skuffet på mitt barns vegne. Jeg vet hvor viktig det er å ha folk rundt som bryr seg. Vi har invitert dem 4 ganger, nå gir vi opp og inviterer ikke mer, man kan ikke tigge etter besøk heller, det blir for dumt...

 

Samboeren min er enig, og skuffet han også. Jeg vet at han er lei seg, men han "gidder ikke å bry seg", som han sier, han orker ikke. Jeg tar det med meg videre, og har mange ganger lovt meg selv hvordan jeg skal være som bestemor eller mor selv, man lærer jo hvordan man ikke skal være når man ser feilene andre gjør.

 

Men hva sier jeg til ungen, når den tid kommer da det merkes at besteforeldrene ikke bryr seg? Er man ærlig, eller finner man på unnskyldninger for å skåne barnet? Jeg tar jo utgangspunkt i hvor viktig mine besteforeldre var da jeg var liten (tro meg, det var sjeldent at vi ble passet, men interessen var der allikevel! Det var en fin balanse), så kanskje jeg har misforstått viktigheten av besteforeldre/kanskje ungen ikke vet hva som kunne ha vært? Om dere skjønner

 

Det er snart et halvt år siden de så barnebarnet sitt, jeg synes bare det er trist.

 

Anonymous poster hash: 59a2d...c13

[Anonym bruker]

Vi er i samme situasjon. Våre barn på 7 og 4 år skjønner ikke hvem besteforeldrene er når de endelig kommer på besøk. eldste begynner jo å huske de fra gang til gang da. De er her to ganger i året og bor 20 minutters kjøring unna (så avstand er ingen unnskyldning). Vi har spurt om de vil at vi skal komme til dem, men da sier svigermor hver gang at det passer dårlig, så vi har sluttet å spørre. De er forholdsvis unge 8slutten av 50-åra) og aktive med hunder, sport og reiser, så det er vel det de vil bruke tiden sin på. De første årene var jeg skuffet og lei meg pga deres manglende interesse, men har klart å legge det bak meg. Hva jeg skal si til ungene den dagen de spør vet jeg ikke ennå....

 

Mine foreldre er heldigvis helt tussete etter sine barnebarn og vi ser dem flere ganger i uka.

Anonymous poster hash: 069a9...7d6

[Anonym bruker]

 

Vi er i samme situasjon. Våre barn på 7 og 4 år skjønner ikke hvem besteforeldrene er når de endelig kommer på besøk. eldste begynner jo å huske de fra gang til gang da. De er her to ganger i året og bor 20 minutters kjøring unna (så avstand er ingen unnskyldning). Vi har spurt om de vil at vi skal komme til dem, men da sier svigermor hver gang at det passer dårlig, så vi har sluttet å spørre. De er forholdsvis unge 8slutten av 50-åra) og aktive med hunder, sport og reiser, så det er vel det de vil bruke tiden sin på. De første årene var jeg skuffet og lei meg pga deres manglende interesse, men har klart å legge det bak meg. Hva jeg skal si til ungene den dagen de spør vet jeg ikke ennå....

 

Mine foreldre er heldigvis helt tussete etter sine barnebarn og vi ser dem flere ganger i uka.

 

Anonymous poster hash: 069a9...7d6

Uff, trist ja, hva sier man? De hører jo om andre barn som har vært hos besteforeldre i helgen f.eks. Godt dine foreldre stiller opp da! Da har du noen

 

Mine foreldre er helt ok, de vil ikke passe noe særlig, men når vi først møtes så er de flinke!

 

Anonymous poster hash: 59a2d...c13

[Anonym bruker]

Samme situasjon her, bare enda litt "verre"...

 

Svigers er overhodet ikke interesserte i vårt barn, men de er masse sammen med de andre barnebarna. Kjøper ting til dem og inviterer dem på korte og lange turer og overnattinger. Vårt barn har sovet der 2 ganger på 8 år. Da måtte vi nesten mase... Han er en kjempe grei gutt, og til og med svigers selv sier at han er så mye enklere og roligere enn de andre. Men de vil ikke ha han. Bryr seg ikke. Til jul og bursdag kjøper de noe plastikk-dritt. Til 8 års dagen fikk han en boks med sinnssykt stygge og dårlig laget billige plastikk dyr (!)... kuer, sauer og sånn... De andre overøses med gaver i hverdagen også. 

 

Det mest komiske er at de ofte spør om når vi skal få en til, for de vil så gjerne bli besteforeldre igjen! Får lyst til å spørre om hvorfor hver gang.... det er jo ikke akkurat slik at de er sammen med det barnebarnet de har hos oss likevel...

 

Veldig sårt at de gjør så forskjell. 

Anonymous poster hash: 228de...d63

[Giss]

Ut fra det jeg ser hos mine egne barn så interesserer barna seg for dem som engasjerer seg. De har tre tanter. En er aktiv tante, en er leilighetsvis på banen, den siste viser null interesse for dem. Barna er opptatt av den første, positive til den andre og bryr seg ikke med den tredje. Jeg har enda ikke fått spørsmål om hvorfor det er slik. Den eldste er nå 7 år. De tar det som at slik er verden. Ingen spørsmål.  

Hos oss er det ene besteforelderparet superengasjert i forhold til ungene men bor langt unna så det blir ikke så ofte de treffes. Det andre paret bor 10 minutter unna. De ser ungene litt oftere men er ikke nær så engasjerte. De er i full jobb og har 3-4 fritidsaktiviteter og reiser gjerne på hytta de fleste helgene. De stikker kanskje innom en time eller to med 5-6 ukers mellomrom og hvis jeg inviterer til spesielle anledninger. Selv inviterer de oss ca 2-3 ganger pr år. De passer barnebarna en gang i blant men kun hvis det er absolutt krise for oss. Jeg har ofte vært lei meg for at de ikke er mer interessert i å ha et nært forhold til barnebarna siden de har alle muligheter for å ha det. Jeg ser jo hvor gjerne det andre besteforeldreparet vil men de er jo forhindret av geografien.

Det eneste man kan gjøre med det er å forsøke selv å bli en slik besteforelder som man ønsker for sine barn den dagen det er aktuelt.

[Giss]

 

Vi er i samme situasjon. Våre barn på 7 og 4 år skjønner ikke hvem besteforeldrene er når de endelig kommer på besøk. eldste begynner jo å huske de fra gang til gang da. De er her to ganger i året og bor 20 minutters kjøring unna (så avstand er ingen unnskyldning). Vi har spurt om de vil at vi skal komme til dem, men da sier svigermor hver gang at det passer dårlig, så vi har sluttet å spørre. De er forholdsvis unge 8slutten av 50-åra) og aktive med hunder, sport og reiser, så det er vel det de vil bruke tiden sin på. De første årene var jeg skuffet og lei meg pga deres manglende interesse, men har klart å legge det bak meg. Hva jeg skal si til ungene den dagen de spør vet jeg ikke ennå....

 

Mine foreldre er heldigvis helt tussete etter sine barnebarn og vi ser dem flere ganger i uka.

 

Anonymous poster hash: 069a9...7d6

Uff, trist ja, hva sier man? De hører jo om andre barn som har vært hos besteforeldre i helgen f.eks. Godt dine foreldre stiller opp da! Da har du noen

 

Mine foreldre er helt ok, de vil ikke passe noe særlig, men når vi først møtes så er de flinke!

 

Anonymous poster hash: 59a2d...c13

 

Jeg tror det beste er å svare helt konkret.

"Mamma, hvorfor har ikke vi vært på helgebesøk hos bestemor og bestefar?" "Det er fordi de ikke er hjemme i helgene". Og hvis det kommer utdypende spørsmål så forklare at det er mange måter å leve livet sitt på. Noen velger å reise andre velger å få besøk. Og forsøke å fremlegge det som fakta uten å virke fordømmende.

[Anonym bruker]

Samme her... de er mer intreressert i hytteturer og jobb... Barnebarna, de eneste de har, de bryr de seg katta om!

Anonymous poster hash: f4105...dd8

[Anonym bruker]

Her er det veldig stor forskjell på besteforeldrene, foreldrene til mannen min er veldig dedikerte, de savner barna om det går mer enn en uke mellom hver gang de ser dem. Forrige uke ringte svigermor fordi det var nesten to uker siden hun hadde sett dem (det var pga sykdom) så hun lurte på om de ikke kunne komme til henne etter skole/barnehage også kunne hun lage middag til dem og være litt sammen med dem. Da var de hos henne fra 15.30 til 18.45. De ringer og spør etter dem, kommer på besøk, har de på overnatting, tar de med på butikken, gir de små oppdrag hjemme så de hjelper bestefar å stable ved, hjelper bestemor å bake børd osv. De har det fantastisk der.

 

Men mine foreldre er overhodet ikke på samme måte. Mamma og pappa er skilt, og pappa er så opptatt av sin nye kone og hennes familie at han engasjerer seg null med barn og barnebarn fra første ekteskap. Han kommer ikke i bursdager, dåp og slike ting engang. Ringer aldri, kommer aldri og inviterer aldri. Ungene ser han kanskje en gang i året. De vet han er min pappa og deres bestefar, men har ikke noe forhold til dem.

 

Mamma bor rett borti her, men det går måneder mellom hver gang hun ser ungene. Hun synes det er koselig å få besøk av oss, men det er alltid på mitt initiativ at vi besøker. Skjer aldri at hun inviterer oss på middag e.l. ikke engang i jula. Hun tar aldri noe initiativ i det hele tatt, ringer ikke, kommer ikke, inviterer ikke. De gangene vi ser henne er når jeg tar kontakt og spør om ikke det er på tide å sees igjen. Hun har aldri bedt ungene komme, aldri tilbudt seg å ha de på eget initiativ. Spør vi om barnevakt kan hun gjøre det, men da kommer hun hit og passer de her mens vi skynder oss å gjøre det vi må gjøre. En gang spurte vi om hun ville ha ungene så jeg og mannen kunne gå ut å spise middag sammen på bryllupsdagen vår, da kom hun hit etter at barna var lagt og da vi gikk sa hun at det var fint om det ikke ble så sent..... Vi dro da på restaurant klokken åtte og var hjemme før elleve. Spør jeg om hun kan sitte barnevakt fordi f.eks mannen jobber kveld og jeg synes jeg må gå på et litt viktig foreldremøte spør hun når det begynner også kommer hun 3 minutter før jeg må gå og reiser igjen så fort jeg kommer inn døra etterpå, sitter aldri ned og snakker litt eller er litt ekstra med ungene. Det gjør jo at jeg ikke gidder spørre så veldig ofte, det må være litt krise om jeg gjør det.

 

Jeg har aldri sagt noe spesielt til ungene om dette, og de har heller aldri nevnt at det er så store forskjeller. De vet jo ikke om noe annet og har det helt greit som det er. De kjenner farmor sånn og mormor sånn, de er forskjellige og ungene har aldri reagert på det eller forventet at de skal være like.

 

Men det er jo mormor som taper på dette, for ungene reiser jo på besøk til farmor, spør etter farmor, ringer til farmor osv også tar de de smulene de får fra mormor. For dem er det bare sånn livet er, men jeg tror ikke mormor skjønner hvor mye hun taper på dette.

 

Jeg lærer ihvertfall mye om hva slags bestemor jeg vil bli selv når den tid kommer. Jeg har brukt mye energi på å være skuffet over min mor og hennes engasjement, men har funnet ut at jeg bare må akseptere at sånn er det. Jeg kan ikke gjøre noe med det.

Anonymous poster hash: 9e709...76a

[Anonym bruker]

Vi har det slik selv. Heldigvis er vår eldste liten enda, men jeg gruer meg. Selv oppvokst med ett sett besteforeldre som behandlet meg som luft, det var sårt, fordi de andre barnebarna ble så mye mer sett. Men det verste var når jeg måtte være der noen timer. Det var kun mellom skoleslutt og til mine foreldre kom hjem og meget sjelden. Da fikk jeg et glass brus når jeg kom også satt vi alle i sofaen og så på nyheter og andre kjipe programmer. Jeg ble raskt et nøkkelbarn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5089a...f9b