Noen som er/ har vært sammen med en schizofren?

[Anonym bruker]

Jeg er redd min samboer har dette:( Han har til tider vrangforestillinger. Han vet at tankene ikke er sanne men klarer ikke å styre dem. Er inne på psyk nå for vurdering av medisiner og diagnose. Han har kjent bipolar type 2 fra før. Han har ingen selvmordstanker og er stort sett velfungerende. Men disse tankene forstyrrer for tiden veldig for han.

 

Hvordan fungerer medisiner? Kan en person fungere helt fint på medisiner eller er dette dette noe som vil forfølge han hele livet?

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Vrangforestillinger hvordan arter de seg?

 

Anonymous poster hash: 9b119...543

[Anonym bruker]

Nei. Og jeg ville ikke vært sammen med en biopolar heller. For meg er det viktig å ha en stabil og trygg mann jeg kan stole på, noe jeg også har. Men har en mor som er biopolar, og det holder med en blant de nærmeste :-/

 

Anonymous poster hash: 734e1...9b2

[Anonym bruker]

Han tror han har gjort ting som han ikke har gjort. Som regel fått barn med noen uten at han har fått vite det. Kommet etter fester hvor han har vært uten meg.

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Ja, jeg var sammen med en før jeg traff han jeg lever og har barn med i dag. Fra jeg var 17-20.  Han gikk på medisiner og noe samtalebehandling. Dette kunne fungere flott i lange perioder, men så kunne han helt ut av det blå tenke at medisiner var unødvendig, for han hadde jo fungert så bra så lenge. I løpet av vårt 3 år lange forhold hadde han 5 slike tilfeller der han ikke lenger trodde han var syk, og stoppet all behandling uten å fortelle meg, foreldre eller venner om det. Hans "andre person" dukket opp i alle 5 tilfellene. Denne personen hadde et annet navn.. 4 av gangene fikk jeg rett og slett juling, så til de grader bank man kan få uten å få varige men, gang nummer 5, og det som fikk meg til å forlate ham for godt var da han låste seg inn på badet med sin 3 år gamle lillebror og en stor kjøttkniv. Det er det jævligste jeg noensinne har opplevd, og den tiden det tok før politiet endelig kom hjemsøker meg ennå.

 

Dette er mine opplevelser, og betyr selvsagt ikke at alle med denne sykdommen er slik! Jeg ville likevel ikke gått inn i et forhold der diagnosen var kjent på forhånd igjen.

Anonymous poster hash: 81e45...b2f

[Anonym bruker]

Ja, var sammen med en i 2 år. Det kom til et punkt hvor jeg ikke greide å " henge med" lenger. Alle tankene og reaksjonene hans var helt utenfor min forstand, jeg greide ikke å skjønne hvordan jeg skulle forholde meg til han. Han kunne sitte i timesvis hver dag å fable om sine ideer, og plutselig kunne han bli sint på meg for noe som han hadde innbilt seg at jeg hadde gjort. 

 

Etterhvert tok tankene mer og mer overhånd, og han greide i perioder ikke å føre en normal samtale med noen. Han kunne gjenta det samme om og om igjen, eller gjenta det de hadde sagt.

 

Han ble også veldig opprørt over helt enkle ting, som f.eks at jeg sa til han at potetene han hadde kokt godt kunne stått 5 min lengre til koking. Da var hele dagen ødelagt og han kunne ligge på gulvet å gråte halve natta oga et par idiotiske poteter....!

 

Han ble mer og mer voldelig og utilregnelig på de to årene vi var sammen, og da han ble forbanna fordi jeg ikke la merke til den nye baggen hans da han kom til sykehuset med noen ting da faren min hadde hjerteinfarkt og hele familien var samla på akuttmottaket, da skjønte jeg at jeg ikke kunne leve med denne mannen mer. 

 

Det skal sies at han ikke gikk på medisiner mens vi var sammen, noe jeg anser som alfa omega når man er syk på den måten...!

Anonymous poster hash: ba987...0c8

[Anonym bruker]

Oki....tror dette var 2 ekstreme tilfeller. Plutselig virket ikke min samboer schizofren likevel, bare litt nevrotisk. Han lever ikke i sin egen boble. Lar ikke tankene styre dagene men blir deppa av å ha det slik. Fungerer som sagt godt med deltidsjobb og hjemme. Er ufør ja men står opp hver morgen og hjelper til med husarbeid. Er utrolig snill og hensynsfull både som samboer, bror og venn. Så er veldig spent på hva som kommer ut av oppholdet:/

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Vær så snill å ikke få barn med ham!

 

Jeg har vært det barnet med en slik forelder, og det er helt jævlig! Ingen barn skal omåtte oppleve ustabile foreldre!

Anonymous poster hash: 40e14...a35

[Anonym bruker]

Jeg er redd min samboer har dette:( Han har til tider vrangforestillinger. Han vet at tankene ikke er sanne men klarer ikke å styre dem. Er inne på psyk nå for vurdering av medisiner og diagnose. Han har kjent bipolar type 2 fra før. Han har ingen selvmordstanker og er stort sett velfungerende. Men disse tankene forstyrrer for tiden veldig for han.

 

Hvordan fungerer medisiner? Kan en person fungere helt fint på medisiner eller er dette dette noe som vil forfølge han hele livet?

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

 

Schizofreni er en annen type lidelse enn bipolar lidelse. De har noen få fellestrekk, men er ellers svært ulike. Har et familiemedlem med schizofreni.

Jeg hadde synes det var nærliggende å tenke på at han nok burde ha vært diagnostisert med bipolar 1 lidelse, siden denne i motsetning til bipolar 2 i enkelte tilfeller også kan innebære vrangsforestillinger eller psykose.

 

Har mannen din perioder med svært eksentrisk atferd, sterk tilbaketrekning inn i seg selv som nesten minner om ekstrem depresjon eller autisme, perioder hvor han finner opp og setter sammen mange nye ord som er uforståelig for andre, og setter sammen rare setninger og lager en slags vag, abstrakt ordsalat når han uttrykker seg? Da hadde jeg klart tenkt på schizofreni.

 

Anonymous poster hash: f3b8e...234

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har en mann som har fått diagnosen schizotyp personlighetsgorstyrrelse. Han har ikke psykoser/ hallusinasjoner (dvs. Han hører ting blir sagt om seg selv om ikke har blitt sagt, men ikke sånn at det er en "stemme" som forteller ham det, og aldri alene, kun mår vi er med andre.) Han kan høre andre kalle ham stygge ting som ikke er sant. Ofte hører han feil rett og slett fordi selvbildet er så lavt. Jeg kan prate om en ting, mens han får helt noe annet ut av det.

 

Les om den personlighetstypen og se om du kjenner deg igjen?

 

Det er tøfft å være på utsiden. Jeg vil ikke han skal ha medisiner. Rett og slett fordi han er en familiefar, og han har prøvd noe tidligere, det endte i at han gikk som en zombie og når han var dypt nede kunne han finne på å ta flere i slrngen noe som gjorde at han ble ute av drift til langt ut på neste dag. :-(

 

Anonymous poster hash: 442dd...392

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg var sammen med en før jeg traff han jeg lever og har barn med i dag. Fra jeg var 17-20.  Han gikk på medisiner og noe samtalebehandling. Dette kunne fungere flott i lange perioder, men så kunne han helt ut av det blå tenke at medisiner var unødvendig, for han hadde jo fungert så bra så lenge. I løpet av vårt 3 år lange forhold hadde han 5 slike tilfeller der han ikke lenger trodde han var syk, og stoppet all behandling uten å fortelle meg, foreldre eller venner om det. Hans "andre person" dukket opp i alle 5 tilfellene. Denne personen hadde et annet navn.. 4 av gangene fikk jeg rett og slett juling, så til de grader bank man kan få uten å få varige men, gang nummer 5, og det som fikk meg til å forlate ham for godt var da han låste seg inn på badet med sin 3 år gamle lillebror og en stor kjøttkniv. Det er det jævligste jeg noensinne har opplevd, og den tiden det tok før politiet endelig kom hjemsøker meg ennå.

 

Dette er mine opplevelser, og betyr selvsagt ikke at alle med denne sykdommen er slik! Jeg ville likevel ikke gått inn i et forhold der diagnosen var kjent på forhånd igjen.

 

Anonymous poster hash: 81e45...b2f

 

 

Dette er ikke vanlig atferd for schizofreni. De aller fleste er helt ufarlige.

De har heller ikke andre alias/ personligheter slik mange tror, den lidelsen er en helt annen og heter multippel personlighetsforstyrrelse (årsak store traumer i oppvekst).

 

Anonymous poster hash: f3b8e...234

[Anonym bruker]

Da tror jeg han har bipolar type 1 faktisk. Likner mindre og mindre på schizofreni ut fra det dere forteller. De 2 første årene vi var sammen hadde han kun perioder med angst/ depresjon. Vet jo at type 2 kan utvikle seg til type 1. Han står på Lamictal fra før.

Er så spent! Håper han får hjelp. Ikke vært behov for noe innleggelse eller spesiell hjelp på de 6 årene vi har vært sammen. Men han har som sagt forandret seg....

HI

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet ditt HI, så vil de fleste som har en schizofrenidiagnose kunne fungere helt greit på medisiner hele livet og være tilnærmet helt friske, selv om de ikke hadde kunnet fungere i en ordinær jobb. Men det er også store bivirkninger som parkinsonssymptomer og annet knyttet til bivirkninger ved disse medisinene.

 

De aller fleste med en slik diagnose vil ha perioder hvor det bygger opp til en psykose igjen og forsymptomer på dette melder seg. Dette er tidlig svært synlig og merkbart hos oss som kjenner den syke godt, og da kan man ta sine forholdsregler som f.eks. å holde barn unna og forsøke å få ham/ henne til lege raskest mulig for å justere medisinene eller bli innlagt. Problemet er dessverre at det gjerne er lite hjelp å få av psykiatrien med mindre det er helt akutt selv når den syke hører på deg, og dermed kan det i løpet av noen uker utvikles full psykose. Og selv da må du som pårørende krangle med dem daglig for å få dem til å forlenge innleggelsen med bare en dag til...

Anonymous poster hash: f3b8e...234

[Anonym bruker]

Hei du som lurer!

 

Jeg har selv fått diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse, og mine symptomer ligner mye på de du beskriver at din mann har. 

 

Bakgrunnen for min diagnose var disse:

Jeg var deprimert mesteparten av min barndom, hadde problematiske hjemmeforhold uten at det var direkte omsorgsvikt, ble mobbet på skolen, hadde et utrolig dårlig selvbilde uten at noen oppfattet meg som annet en over gjennomsnitt oppegående. Mer enn noe annet ønsket jeg en kjæreste som jeg kunne elske og som ville elske meg tilbake, men i redsel for å skuffe/havne i en ubehagelig situasjon der vedkommende som var et aktuelt prospekt der og da kanskje ikke skulle like meg eller gjøre meg vondt, endte jeg med å ha sex med flere enn jeg egentlig ønsket. Jeg var ellers utover videregående aktiv politisk, i andre organisasjoner, arbeidet utenfor skolen og ble oppfattet som en engasjert person med sterke meninger og et gode fremtidsutsikter. Innvendig hadde jeg ingen tro på meg selv og var overbevist om at fremtiden var dyster. Jeg fikk etterhvert en god og snill samboer og en positiv og engasjert vennegjeng, men det holdt ikke til fylle tomheten inne i meg.

 

Flere år senere kom jeg ut av samboerforhold nummer to med en person som ikke var bra for min psykiske helse. Depresjonen selvmedisinerte jeg med hasjrøyking på kveldstid. Jeg jobbet og prøvde å få livet til å fungere, men etter en svært ubehagelig episode opplevde jeg en periode med sterk angst og paranoia. (På dette tidspunktet møtte jeg også min nåværende mann, som jeg har hatt et fantastisk forhold til i over til år, selv om det ikke startet så bra.) Min paranoia utviklet seg etterhvert til vrangforestillinger og usikkerhet på hva som var fantasi og virkelighet. Jeg var også plaget med sterkt eksistensielle tanker om meningen med livet og min plass i det. Seprasjonsangst er også vanlig i denne diagnosen, og jeg var inni meg helt sikker på at jeg var uelskelig og at jeg kom til å ende opp alene i en leilighet med 30-40 katter. I tillegg var jeg sikker på at jeg måtte ha gjort noe forferdelig mot noen siden jeg hadde det slik, men kunne ikke finne ut hva dette skulle være. Allikevel fremsto jeg for de fleste rundt meg som tilnærmet normal. Jeg sluttet å røyke hasj(noe som virkelige kan ødelegge psyken din om noen skulle innbille seg noe annet, spesielt hvis man sliter psykisk i fra før da dette kan forsterke symptomer og forårsake psykoser) og oppsøkte selv profesjonell hjelp, og fikk etterhvert diagnosen borderline.

 

Denne diagnosen har flere variabler og behøver ikke å stemme fullstendig overens med mitt sykdomsbilde, det samme gjelder årsakene til sykdommen. Dette kan lett googles. I flere år gikk jeg på medisiner, noen som gjorde ting verre og tilslutt noen som hjalp. Oppførselen min var mer eller mindre normal to år etter diagnosen. Jeg kunne etterhvert slutte på medisinene (dette er ikke å anbefale for alle) og har vært umedisinert i snart fem år uten at det har skapt noen problemer. Av og til blir jeg plaget av ubehagelige tanker, men jeg har lært meg å stoppe de. Allikevel er det selvfølgelig aldri noen garanti for at jeg ikke kan få problemer med sykdommen igjen på et senere tidspunkt. Livet har ingen garantier sånn sett. Eller fungerer jeg godt i hverdagen både i jobb og fritids sammenheng, og er stort sett omsorgsfull og grei å ha med å gjøre for alle rundt meg. Jeg har aldri utgjort noen fare for andre når jeg har vært på mitt sykeste, bare meg selv. Gode støttepersoner i livet mitt har bidratt til den stabilitet jeg trenger uten at jeg har krevet for mye av dem, og selvinnsikt og forståelse for eget sykdomsbilde har bidratt til at jeg i dag har et godt liv. Mitt råd til deg er derfor å gi din mann en sjanse hvis du elsker han og han er et godt menneske, men da er det også viktig at du står ved ditt valg hvis han får en vond periode og at han vet du ikke vil gå i fra han ved første tegn til problemer. Da mener jeg selvsagt ikke at du skal utsette deg selv for fare eller bli hvis du føler at det har blitt for tungt til at du kan takle det, men at du har åpne øyne for at han kanskje alltid vil måtte bære byrden av å være syk med seg i noen grad. Selv vet jeg om såkalt normale personer som er mer uberegnelige enn meg, så det er gode sjanser for at mannen i ditt liv kan bli tilnærmet frisk med støtte fra profesjonelt helsepersonal og folk som bryr seg om han. Hvem vet, hvis han uavhengig av sykdommen er en snill mann, så kanskje dere får et lykkelig liv sammen. Ønsker deg lykke til uansett hva du kommer frem til!

Anonymous poster hash: dc468...cbf

[Anonym bruker]

Nei. Og jeg ville ikke vært sammen med en biopolar heller. For meg er det viktig å ha en stabil og trygg mann jeg kan stole på, noe jeg også har. Men har en mor som er biopolar, og det holder med en blant de nærmeste :-/

 

Anonymous poster hash: 734e1...9b2

Nå er det sånn at bipolare kan leve normalt med riktig medisinering.

 

Anonymous poster hash: d7a6c...55d

[Anonym bruker]

Jeg hadde en bestevinne som var schizofren. Hun var kjempe dårlig. Gikk rundt i sin egen lille verden hele dagen. Alle hatet henne, eller var forelsket i henne. Den ene dagen skulle noen drepe henne, og alle kjendisene snakket om henne. Hun ble bare verre og verre. Til slutt gikk det ikke ann å ha en vanlig samtale med henne. Hun var lagt inn i mange mange år, men ble ikke noe bedre. Hun ringte meg fra sykehuset og fortalte om alt det grusomme de liksom gjorde med henne. Hun ble sterk medesinert, men hun ble aldri bra desverre. 
Men det finnes vell ulike grader av schizofreni, de fleste fungerer vell greit på medisiner. 

Anonymous poster hash: ecb98...30f

[Anonym bruker]

Det er jo faktisk mulig at han er er både borderline og bipolar...hm. Blir spennende! Han et selv livredd for at han er schizofren, men han passer jo ikke inn under den diagnosen. Vet jo at han tenker feil men har nesten tvangstanker. Fungerer også godt og lever absolutt ikke i sin egen verden.

De 2 første årene hadde han ingen vrangforestillinger. Ble stadig bedre av sin angst/ depresjon så vi bestemte oss for å få barn sammen. Han er en fantastisk far og verdens snilleste samboer:) Ungene merker ingenting av at pappa er syk heldigvis. Har står jo opp hver morgen og leverer dem i bhg, leker med dem etc. Er jeg og hans bestekompis som vet om disse tankene. Søsken, foreldre og andre oppfatter han bare som litt deppa/ angstfylt til tider.

Han tar seg veldig sammen blant folk i disse dårlige periodene.

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Min fetter har bipolar 2 og schizofreni.

 

Han trur familien forgifter han, operert seg selv fordi han trur Norges myndigheter har operert inn spionprogrammer i ham, han trur politiet skal drepe han osv...

 

Rømt sikkert 20 ganger fra psykisk avdeling. Utbryter kongen og de klarer ikke å passe på han.

 

Nå får han så sterke medisiner han er en zombier, men uten medisiner fungerer han ikke.

 

Han er nå 100 % over kristen, prater med Gud og bor i skogen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 053cc...9b4

[Anonym bruker]

Huff det er sterk lesing om alle de som kjenner/ lever med en schizofren! Jeg blir mer og mer sikker på at han ikke er det. Tusen takk for alle svar:)

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Huff det er sterk lesing om alle de som kjenner/ lever med en schizofren! Jeg blir mer og mer sikker på at han ikke er det. Tusen takk for alle svar:)

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

 

Hører han stemmer inne i hodet sitt? 

Hvis han ikke har sterkere symptomer enn det du beskriver, fungerer sånn tålig og ikke har hatt tydelig psykose, så er nok schizofreni lite sannsynlig og bipolar 1 mer mulig.

 

Anonymous poster hash: f3b8e...234

[Anonym bruker]

De tankene du snakker om at han har kan også være tvangstanker, og ikke psykosetegn.

 

Anonymous poster hash: 1af0c...2eb

[Anonym bruker]

Foreløpig har han fått diagnosen angst og tvangstanker. Men han skal utredes videre. Bare glad han får hjelp jeg:) han har aldri prøvd kognitiv terapi tidligere. Kun fått mer medisin de gangene han har vært hos psykiater...har han nevnt angst har han bare fått mer sobril for å dempe angsten. Tar nesten aldri sobril da siden han får hangover.

 

Anonymous poster hash: 2eee2...794

[Anonym bruker]

Det høres mer ut som sterk angst med tvangstanker om å såre sine nærmeste. Har ingenting med schizofreni å gjøre..

 

Anonymous poster hash: a30b4...104

[Anonym bruker]

Det høres mer ut som sterk angst med tvangstanker om å såre sine nærmeste. Har ingenting med schizofreni å gjøre..

 

Anonymous poster hash: a30b4...104

Skrev dette før jeg så din siste post, HI - så da stemmer antakelsene. Har hatt det selv og har jobbet meg gjennom det ved kognitiv terapi..

 

 

Anonymous poster hash: a30b4...104