Viser bare problematisk atferd på en arena. Andre?

[Anonym bruker]

Vi har et barn (5 år) som akkurat er begynt med utredning hos PPT, men "problemet" er at hun bare viser den atferdens om bekymrer oss hjemme. I barnehagen blir hun ansett som et prakteksemplar av et barn og får bare skyt, noe vi selvsagt er veldig glad for, men som også gjør det litt vanskelig med tanke på ev. utredning.

 

Nå er det jo nærliggende å da tenke at det må jo være vi som bommer helt med oppdragelsen, men det tviler jeg sterkt på. Vi har eldre barn, blant annet et annet barn med litt utfordringer. I den forbindelse er vi blitt observert over tid, og har fått masse skryt for at vi har en helt fantastisk god måte å håndtere barna våre på (deres ord). Vi er rolige, bestemte, konsekvente og gir frihet innenfor tydelige rammer. Selvsagt er vi ikke perfekte, ingen er vel det, men vi har fått tilbakemelding på at vi gjør "alt etter boka" når det kommer til å håndtere barn som er såkalt vanskelige. Vi skulle egentlig på kurs i "de fantastiske årene", men de fant det unødvendig fordi vi allerede gjorde ting slik vi da ville lært på kurset.

 

Dette høres sikkert veldig selvskrytene ut, men jeg vet at her inne er det nødvendig å komme med alle mulige detaljer for å ikke ende opp med mange svar som svarer på noe annet enn det man faktisk lurer på

 

Det jeg lurer på er om andre har opplevd det samme? At barnet framstår som velfungerende på en arena, men har bekymringsfull atferd på en annen arena?

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Atferdsproblemer oppstår i samspill med miljøet, de kan ikke kun årsaksforklares i barnet. Selv om dere har gjort ting riktig med et annet barn så trenger ikke det bety at det er det rette for et annet barn.

 

Anonymous poster hash: e06a7...688

[Anonym bruker]

Atferdsproblemer oppstår i samspill med miljøet, de kan ikke kun årsaksforklares i barnet. Selv om dere har gjort ting riktig med et annet barn så trenger ikke det bety at det er det rette for et annet barn.

 

Anonymous poster hash: e06a7...688

Det er litt mer komplisert enn som så, men det vil bli veldig mye å skrive dersom jeg skal ta med alt. Jeg er også litt usikker på om det barnehagen observerer er helt riktig fordi det er snakk om en veldig multikulturell barnehage der jenta vår naturlig nok klarer seg bedre enn alle de som er fremmedspråklige (dvs ca 70% av barnegruppen). En del av vanskene går også på regulering, og de har hun til dels i barnehagen også, men det er vanskeligere for dem å oppdage dem.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Skylander]

Jeg tenker at det er enklere for barnet å ta ut frustrasjon/sinne osv. på dere som hun/han er trygg på. Her hjemme håndterer/ forebygger jeg slikt ved å snakke om/ beskrive følelser samt har en del alenetid (gå tur, spille spill, leke sammen osv.) for å opprettholde en god relasjon.

Jeg vet det er tøfft når det står på som verst, men ta tiden til hjelp, fortsett det gode arbeidet og ros hverandre, det ordner seg sikkert

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er enklere for barnet å ta ut frustrasjon/sinne osv. på dere som hun/han er trygg på. Her hjemme håndterer/ forebygger jeg slikt ved å snakke om/ beskrive følelser samt har en del alenetid (gå tur, spille spill, leke sammen osv.) for å opprettholde en god relasjon.

Jeg vet det er tøfft når det står på som verst, men ta tiden til hjelp, fortsett det gode arbeidet og ros hverandre, det ordner seg sikkert

Det skal vi Men vi ønsker også en utredning på sikt, da magefølelsen min forteller meg at det er noe som skurrer veldig. Jeg er veldig bekymret for henne når hun skal begynne på skolen.

 

Men er det noen flere som har samme erfaring som meg?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Dytter litt jeg

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Dette er min erfaring: Kun gode tilbakemeldinger fra barnehagen. Hun er så fredelig og snill og verdens beste lille jente, ingen problemer. Jeg prøvde å få henne henvist til PPT da jeg så at hun ikke fikk kontakt med andre barn, hadde noe problemer med språk og at hun var veldig frustrert, noe som bare kom fram hjemme. Barnehagen så ingenting. Nå er hun 7,5 år. Ble henvist til PPT og BUP da hun var 6 og gikk i første klasse. Nå utredes hun for autisme. Vet jo ikke om hun faktisk har noen diagnose, men endelig noen som så det samme som meg. Følte meg nesten slem som snakket om problemer som ingen så. Men jeg mener de burde sett at hun ikke er flink i samspill med andre barn. Utover det skjønner jeg at det var veldig diffust, men selvsagt burde de heller prøvd å høre hva jeg sa.

Anonymous poster hash: 351e2...35c

[Anonym bruker]

 

Vi har et barn (5 år) som akkurat er begynt med utredning hos PPT, men "problemet" er at hun bare viser den atferdens om bekymrer oss hjemme. I barnehagen blir hun ansett som et prakteksemplar av et barn og får bare skyt, noe vi selvsagt er veldig glad for, men som også gjør det litt vanskelig med tanke på ev. utredning.

 

Nå er det jo nærliggende å da tenke at det må jo være vi som bommer helt med oppdragelsen, men det tviler jeg sterkt på. Vi har eldre barn, blant annet et annet barn med litt utfordringer. I den forbindelse er vi blitt observert over tid, og har fått masse skryt for at vi har en helt fantastisk god måte å håndtere barna våre på (deres ord). Vi er rolige, bestemte, konsekvente og gir frihet innenfor tydelige rammer. Selvsagt er vi ikke perfekte, ingen er vel det, men vi har fått tilbakemelding på at vi gjør "alt etter boka" når det kommer til å håndtere barn som er såkalt vanskelige. Vi skulle egentlig på kurs i "de fantastiske årene", men de fant det unødvendig fordi vi allerede gjorde ting slik vi da ville lært på kurset.

 

Dette høres sikkert veldig selvskrytene ut, men jeg vet at her inne er det nødvendig å komme med alle mulige detaljer for å ikke ende opp med mange svar som svarer på noe annet enn det man faktisk lurer på

 

Det jeg lurer på er om andre har opplevd det samme? At barnet framstår som velfungerende på en arena, men har bekymringsfull atferd på en annen arena?

 

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

 

Det er ikke uvanlig at problematferd kommer mer ut hjemme fordi barna føler seg trygge nok til å utagere der.

 

Anonymous poster hash: 07d77...da3

[Anonym bruker]

 

Dette er min erfaring: Kun gode tilbakemeldinger fra barnehagen. Hun er så fredelig og snill og verdens beste lille jente, ingen problemer. Jeg prøvde å få henne henvist til PPT da jeg så at hun ikke fikk kontakt med andre barn, hadde noe problemer med språk og at hun var veldig frustrert, noe som bare kom fram hjemme. Barnehagen så ingenting. Nå er hun 7,5 år. Ble henvist til PPT og BUP da hun var 6 og gikk i første klasse. Nå utredes hun for autisme. Vet jo ikke om hun faktisk har noen diagnose, men endelig noen som så det samme som meg. Følte meg nesten slem som snakket om problemer som ingen så. Men jeg mener de burde sett at hun ikke er flink i samspill med andre barn. Utover det skjønner jeg at det var veldig diffust, men selvsagt burde de heller prøvd å høre hva jeg sa.

 

Anonymous poster hash: 351e2...35c

 

Takk for at du deler din erfaring Jeg håper at du får den hjelpen dere trenger, og jeg forstår veldig godt hva du mener. Den følelsen av at det er rart at barnehagen ikke ser de vi ser, er vanskelig å håndtere synes jeg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

 

 

Vi har et barn (5 år) som akkurat er begynt med utredning hos PPT, men "problemet" er at hun bare viser den atferdens om bekymrer oss hjemme. I barnehagen blir hun ansett som et prakteksemplar av et barn og får bare skyt, noe vi selvsagt er veldig glad for, men som også gjør det litt vanskelig med tanke på ev. utredning.

 

Nå er det jo nærliggende å da tenke at det må jo være vi som bommer helt med oppdragelsen, men det tviler jeg sterkt på. Vi har eldre barn, blant annet et annet barn med litt utfordringer. I den forbindelse er vi blitt observert over tid, og har fått masse skryt for at vi har en helt fantastisk god måte å håndtere barna våre på (deres ord). Vi er rolige, bestemte, konsekvente og gir frihet innenfor tydelige rammer. Selvsagt er vi ikke perfekte, ingen er vel det, men vi har fått tilbakemelding på at vi gjør "alt etter boka" når det kommer til å håndtere barn som er såkalt vanskelige. Vi skulle egentlig på kurs i "de fantastiske årene", men de fant det unødvendig fordi vi allerede gjorde ting slik vi da ville lært på kurset.

 

Dette høres sikkert veldig selvskrytene ut, men jeg vet at her inne er det nødvendig å komme med alle mulige detaljer for å ikke ende opp med mange svar som svarer på noe annet enn det man faktisk lurer på

 

Det jeg lurer på er om andre har opplevd det samme? At barnet framstår som velfungerende på en arena, men har bekymringsfull atferd på en annen arena?

 

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

 

Det er ikke uvanlig at problematferd kommer mer ut hjemme fordi barna føler seg trygge nok til å utagere der.

 

Anonymous poster hash: 07d77...da3

 

Ja, jeg har tenkt på dette. Samtidig synes jeg det er så rart at hun kan være så ulik. Jeg kjenner at jeg lurer mye på hvordan det blir når hun skal på skolen neste år og det blir stilt helt andre krav til henne. Nå får hun jo stort sett gjøre det hun selv vil på dagene, men på skolen må hun jo sitte i ro, gjøre oppgaver osv som krever mye oppmerksomhet og evne til å organisere seg selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Her står det en del....

 

"Årsaker til utvikling av atferdsforstyrrelser hos barn

 

Tvangssirkelen. I samspillet mellom foreldre og barn utvikles emosjonelle bindinger, trygghet og tillit. Gjennom denne tilknytningsprosessen skapes positive relasjoner som utgjør basis for en oppdragelsesprosess der barnet lærer kulturelle normer, regler og forventninger. Noen ganger forstyrres prosessen, enten ved at barnets temperament eller foreldrenes oppdragelsespraksis setter samspillet ut av balanse.

 

Gerald Patterson og medarbeidere (1992) har kalt denne ubalansen»the coercive process» (den tvingende prosessen), noe som indikerer at både foreldre og barn tvinges inn i et samspillmønster som systematisk bryter ned de positive relasjonene som måtte være bygget opp mellom dem. Konflikten kan være så intens at begge parter avviser hverandre.

Konflikt i denne sammenheng innebærer at begge parter påfører hverandre ubehag, foreldrene ved å stille krav til barnet, barnet ved å protestere mot kravet. Denne maktkampen kan utvikle seg til å gjelde alle dagens gjøremål og skaper et klima preget av gjensidig aggresjon. Den tvingende prosessen kan eskalere til høyder med ingredienser av fysisk avstraffelse fra foreldrene og voldelige reaksjoner fra barnet. Dette konfliktfulle samspillet har rimelivis innflytelse på hvordan begge parter tenker om hverandre. Et konstant ulydig barn fremmer negative tanker om barnet hos foreldrene. Straffende foreldre fremmer negative tanker om foreldrene hos barnet. Noen ganger sier foreldre som har førskolebarn med atferdsvansker, at de hater barnet sitt, utsagn som skjuler kraftig sinne og fortvilelse. Disse foreldrene har mistet foreldreverdigheten, mistet troen på seg selv som foreldre, og mange av dem har mistet selvrespekten på andre områder av livet også. Det å ha et vanskelig barn kan føre til at hele familien blir avvist i nabolaget og i fellesskapet.

 

Å ha et vanskelig barn tærer på overskudd og humør og kan ha konsekvenser for arbeidslivet og ekteskapet. Det skaper angst og bekymring for barnets framtid og kan utløse psykiske problemer som depresjon og angst hos foreldrene. Bekymringen er dessverre berettiget. Tidlig debut av atferdsproblemer er en dokumentert risikofaktor for emosjonelle problemer, kriminalitet og rus i ungdom og voksen alder (Loeber et al. 1993).

 

 

Teoretisk rasjonale. Ethvert forsøk på å forandre barnets opposisjon og aggressivitet vil mislykkes hvis det foreligger så kraftige konflikter mellom foreldre og barn som beskrevet ovenfor. Enhver grensesetting, om den i utgangspunktet er aldri så fornuftig, vil føre til motreaksjon hos barnet. Den første terapeutiske oppgaven vil derfor være å starte en snuoperasjon der den konfliktfylte relasjonen mellom foreldrene og barnet snus til en gradvis mer positiv relasjon.

 

Behandlingskomponenter

Barnestyrt lek. Barnestyrt lek er en strategi for å snu det konfliktfylte klimaet mellom foreldre, lærere og barn. I denne formen for lek skal den voksne unngå å engasjere barnet i konkurranse- og regelpregede leker. I stedet skal de følge barnets initiativ og la barnet få lov til å fantasere og lede leken. De voksne har rollen som den gode lytter og interesserte observatør og unngår med dette å stille krav til barnet.

På denne måten erfarer barnet å kunne lykkes, og leken bidrar til å utvikle selvtillit og trygghet i samspillet med de voksne (Hanf & Kling, 1973). Barnestyrt lek hjelper foreldre og lærere til å komme i posisjon til å hjelpe barnet med utvikling av viktige kognitive og emosjonelle funksjoner. De lærer å gi beskrivende kommentarer på barnets lek, ved å beskrive hva barnet gjør, hvordan det gjør det, og hvilke leker det bruker. På denne måten viser foreldrene at de er opptatt av barnets lek, er «til stede», og at man setter pris på både at barnet leker og hvordan det leker.

De voksne lærer også å kommentere konsentrasjons- og utholdenhetsegenskaper hos barnet (persistence coaching). Impulsive og hyperaktive barn trenger hjelp til å slappe av, roe seg ned, konsentrere seg og være utholdende i konsentrasjonsaktiviteter.

Mange leker har et konsentrasjonsaspekt ved seg, for eksempel bygging av tårn og puslespill. De voksne gir kommentarer på disse egenskapene selv om de fremdeles er lite utviklet og forekommer sjelden (Jeg kan se at du konsentrerer deg veldig nå, det var vanskelig å finne den rette plassen til den brikken, men du greide det). Kommentarene gjør barnet oppmerksomt på at det konsentrerer seg, og at den voksne viser oppmerksomhet på denne egenskapen gjennom kommentaren.

Over tid vil dette fokuset føre til at barnet blir flinkere til å konsentrere seg og til å bli mer utholdende.

 

For barn som gjør mye galt, er det meste av reaksjonene fra omgivelsene av negativ karakter. Når man bare får reaksjoner på feil, utvikles det langsomt et selvbilde der man framstår som mislykket i egne øyne. Utvikling av sosiale ferdigheter bidrar til at barnet opplever å lykkes, og vil over tid gi det et mer positivt selvbilde.

 

Å motivere barn. Foreldrene og lærere til barn med atferdsvansker skal fortsette å leke med barnet og gi beskrivende kommentarer gjennom hele behandlingsprosessen. Halvveis ute i behandlingsforløpet introduseres ros og belønningssystemer. Mange av disse barna avviser ros. Barn som har fått et negativt selvbilde, vil ikke kjenne seg igjen i den rosen de nå får. Men et positivt selvbilde kan bare utvikles ved at barnet får opplevelse av å lykkes formidlet gjennom ros og oppmuntring. Før eller senere vil det mest gjenstridige barn lære å sette pris på ros. Men rosen må gis på riktig måte.

 

Grensesetting. Så langt i prosessen har hele det terapeutiske arbeidet vært rettet mot å etablere positive relasjoner mellom foreldre, lærere og barnet gjennom barnestyrt lek, ros og belønningssystemer. I noen programmer vil dette dreie seg om 6–8 uker. Mye av samspillet mellom foreldre/lærere og barnet er nå av positiv karakter, og relasjonsbyggingen er i gang i de fleste familier, en forutsetning for å kunne begynne å arbeide med grensesetting. Ofte er det kommet et følbart gjennombrudd. Foreldre og lærere kan fortelle om roligere forhold, konfliktnivået er redusert slik at mange situasjoner som tidligere var forbundet med konflikt, nå er konfliktfrie.

Likevel har både foreldre og lærere behov for redskaper når barnet eksponerer atferdsproblemer. I de fleste KAT-programmer er disse redskapene: a) gi beskjeder på hensiktsmessige måter, ignorering av masing og opposisjon, c) tenkepause (eller pausetid) for voldelig atferd og ulydighet, og d) problemløsning. I denne artikkelen skal disse redskapene bare kort nevnes, siden de er kjent for de fleste.

 

Beskjeder. Forskning viser at foreldre til barn med atferdsproblemer gir mellom 40 til 50 beskjeder i løpet av en halv time (Webster-Stratton, 2009), og barnet følger ingen av dem. En beskjed skal gis på en rolig og høflig måte, og beskjeden skal beskrive hva barnet skal gjøre, for eksempel: «Jeg vil at du skal legge lekene dine i lekekassa nå.»

Ved å redusere antall beskjeder kraftig, kombinert med å gi korrekte beskjeder på et par utvalgte handlinger i et positivt sosialt klima, øker man sannsynligheten for at beskjeden blir fulgt. Senere i programmet knyttes ulydighet opp til tenkepause for å lære barnet å gjøre gode valg og følge beskjeder.

 

Ignorering. Med utgangspunkt i atferdsanalytisk teori antas det at barns masing og opposisjon blir opprettholdt gjennom den oppmerksomhet masingen får. Noen ganger er det derfor hensiktsmessig å overse denne type atferd. Hvis dette gjøres riktig, vil masingen først intensiveres og deretter avta. Utfordringen for de voksne er å holde ut intensitetsøkningen uten å «sprekke», siden en «sprekk» i denne fasen av ignoreringen lærer barnet utholdenhet."

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=132296&a=2

Anonymous poster hash: 07d77...da3

[Anonym bruker]

Du siste anonyme, jeg skjønner at du mener det godt, men det er ikke dette som er problemstillingen. Jeg har veldig mye kunnskaper om det du skriver. Det jeg spør om er andres erfaring med det samme som oss.

 

Grunnen til at vi er bekymret handler ikke om et barn som er trassete og ulydig, men veldig mye annet. Det var kanskje galt av med å bruke begrepet atferd, for det er i grunnen ikke atferdsvansker på den måten du framstiller her.

 

For å ta noen konkrete eksempler på ting som bekymrer oss:

Barnet vårt klarer f.eks. ikke å kjenne/regulere temperatur. Hun kan gå ut i t-shorte og truse i minusgrader og ikke kjenne at hun fryser selv om hun er iskald på huden, hakker tenner osv. I barnehagen ser de ikke dette fordi de har andre rutiner enn oss, der vil hun aldri kunne snike seg ut i et ubevoktet øyeblikk i alt for lite klær slik som her hjemme (hun låser opp døren selv, og det er jo også en bekymring, at hun stikker av).

 

Hun har store reguleringsvansker i forhold til søvn. Nå får hun melatonin for at hun i det minste skal sovne til rimelig tid, men hun våkner fortsatt om nettene og er urolig. Dette ser de selvsagt ikke i barnehagen.

 

Hun er aldri helt i ro. Normalt vil barn kunne sitte i ro i noen situasjoner, men jenta vår klarer ikke det med mindre hun har høy feber. Det er alltid noen bevegelser, og de innrømmer i bhg at hun kanskje er litt mer urolig enn normalen, men ikke så veldig mye mer.  Dette gjør at det er umulig å ha henne med på ting som kino, teater osv.

 

Hun putter alt i munnen fortsatt, som 5-åring, og har en stor trang til å sleike på absolutt alt (vi lurer på om det kan være tics), men dette gjør hun heller aldri barnehagen i en slik grad at de har registrert det i hvert fall.

 

Dette er bare en brøkdel av alle de ulike "småtingene" som gjør at vi totalt er bekymret. Hver for seg er det ikke så mye, men til sammen blir det en bekymring av det.

 

HI

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Jeg synes at det er flott du reagerer, HI! Arbeider selv med barn som har ulike diagnoser, og det er ikke alltid slik at man ser umiddelbart at her kan det være noe galt. Har du vurdert å gå via legen? Vi måtte gå den veien, og også der var det litt vanskelig siden barnehagen mente at alt var greit, men vi kom i kontakt med BUP på den måten, og da kom hun iallefall inn i systemet. Og tics er ofte vanskelige å oppdage, bare så det er sagt. Er jo ikke sikkert at barnehagen har sett noe fordi de ikke vet hva de skal se etter.

Anonymous poster hash: 351e2...35c

[Anonym bruker]

Rakk/ orket bare lese hi nå.

 

Vi opplever/ opplevde det samme med vår gutt. Han er et prakteksemplar i bhg og på skolen, mens all frustrasjon kommer ut hjemme. Bup der vi utredet mente at det var ganske vanlig. Og den utsendte som observerte i bhg sa at hun kunne se hvilket barn det gjaldt med en gang. Hun var ikke i tvil om diagnosen (autisme), selvom bhg syntes alt gikk sååå bra. Men vi har flere ganger støtt på problemer nettopp pga det der. Skole som har ment at problemet må være hjemme etc. 

Anonymous poster hash: a0185...ea8

[Anonym bruker]

_{Opplevd det samme!} 

 

_{Skrev et innlegg om det her inne for noen år siden. Legger ved en link  og har nå oppdatert det innlegget}

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/143909630-ekstremt-utagerende-i-hjemmet-h%C3%B8flig-hos-andre-3klassing/

 

Anonymous poster hash: 65da6...233

[Anonym bruker]

Jeg beklager veldig sent svar her, det har vært så travelt.

 

Jeg har lest hele tråden som du siste lå ved, og det er ekstremt mye jeg kjenner igjen i den. Som jeg nevnte i HI har vi et eldre barn som også har problemer (Tourettes og ad/hd), og mye av det su skriver er som om å lese om ham! Jenta vår har mange av de samme trekkene, bare at hun er mye mer urolig, har mer reguleringsvansker og er "tøffere". Det andre barnet vårt er mye mer forsiktig og sårbart, mens hun her aldri lar seg pelle på nesen. Men det du skriver om raserianfallene og så angre veldig etterpå, er noe jeg kjenner veldig godt igjen, spesielt i forbindelse med det andre barnet vårt som har fått diagnoser. Han har mange ganger grått og vært helt i fra seg over egen mangel på kontroll når han blir sint og gjentatt fortvilet "jeg er jo ikke sånn, jeg er ikke sånn!". Det er vondt  høre på, og vi kan ikke gjøre annet enn å forsøke å gi ham strategier til å reagere mindre voldsomt, noe vi også i stor grad har klart. På skolen merker det det kun på dårlig konsentrasjon og oppmerksomhet, der er han ellers en mønsterelev i følge dem, alltid høflig, rolig, inkluderende, hjelpsom osv.

 

Det er litt "godt" (misforstå meg rett) og se at andre kjenner igjen frustrasjonen over at atferden/vanskene bare viser seg på en arena. I hvert fall vi føler litt på om det bare er vi som begynner å bli litt rar og overdriver, eller om det vi opplever faktisk er reelt. Litt rotete forklart, men du skjønner kanskje hva jeg mener? Man begynner jo nesten å tvile litt på seg selv som forelder, om man tolker ting riktig.

 

For deg som lurte på det, så er fastlegen involvert og har utredet henne somatisk, og det er ikke noe fysisk galt med henne (syn, hørsel osv). Det er også legen som gav oss Melatonin for å få bukt med noen av utfordringene knyttet til søvn, og han var enig med oss i at det kunne være lurt å melde til PPT i første omgang.

 

HI

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Anonym bruker]

Prøv å få henne utredet hos HABU/BUP! Det er fastlegen som sender henvisningen, så du trenger ikke å gå via andre

 

Det kan være en bonus å få et følgebrev fra PPT etter at de er ferdig med sin utredning, men det er ikke et krav. PPTs mandat er i utgangspunktet å  komme med en sakkyndig vurdering på om barnet oppfyller kravene til spesilundervisning (har ikke tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning). De vil deretter komme med tiltak på skolen. Hvis utfordringene ligger i hjemme, er det ikke så mye PPT kan gjøre, enn å komme med råd, evt. gi informasjon om hvor man kan søke hjelp.

 

Hvis PPT har mistanke om bakenforliggende diagnoser, vil de anbefale en henvisning til HABU/BUP uansett. Det ligger ikke i deres mandag å sette diagnoser. Det kan være noe ventetid, så jeg ville sendt en henvisning nå, fremfor å vente.

 

Håper dere finner ut av det!

Anonymous poster hash: 76f98...0f5

[Anonym bruker]

 

Prøv å få henne utredet hos HABU/BUP! Det er fastlegen som sender henvisningen, så du trenger ikke å gå via andre

 

Det kan være en bonus å få et følgebrev fra PPT etter at de er ferdig med sin utredning, men det er ikke et krav. PPTs mandat er i utgangspunktet å  komme med en sakkyndig vurdering på om barnet oppfyller kravene til spesilundervisning (har ikke tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning). De vil deretter komme med tiltak på skolen. Hvis utfordringene ligger i hjemme, er det ikke så mye PPT kan gjøre, enn å komme med råd, evt. gi informasjon om hvor man kan søke hjelp.

 

Hvis PPT har mistanke om bakenforliggende diagnoser, vil de anbefale en henvisning til HABU/BUP uansett. Det ligger ikke i deres mandag å sette diagnoser. Det kan være noe ventetid, så jeg ville sendt en henvisning nå, fremfor å vente.

 

Håper dere finner ut av det!

 

Anonymous poster hash: 76f98...0f5

 

Takk for svar Ja, jeg vet at vi ikke må gjennom PPT, men fra sist gang vet jeg også at BUP oftere avviser saker det PPT ikke har vært med i bildet tidligere. Da det andre barnet vårt skulle henvises, tok ikke BUP i mot ham før PPT hadde utredet sin del og skrev en anbefaling til BUP. Dette varierer sikkert litt fra kommune til kommune, men her i vår kommune er det visst slik de gjør det.

 

Nå har vi vært på et møte med PPT, så får vi se hvordan det går videre. Foreløpig er vi blitt rådet til å vente litt med å henvise til BUP nettopp fordi barnehagen ikke merker noe avvikende. De i PPT skal observere, så det kan jo være at de ser noe da.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b123c...4f9

[Le00]

Hvordan har det gått med jenta di?