ABC-barn/hyper sensitive, eller hvaenn det er.

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg vil bli angrepet for dette emnet, men jeg må bare si at jeg begynner å bli ganske lei!

 

Nå har alle barn enten ADHD, Asbergers, en annen diifus diagnose eller er hypersensitive etc.

Og det vii hører fra deres foreldre ( da gjerne mødre) er "tilrettelegg for mitt stakkars barn", "han/hun er så spesiell at han/hun må få alt på gullfat og i alle fall ikke stress barnet det minste, for da får han/hun vondt."

Ja, mitt barn må da få lov til å slå til klassekameraten jevnlig, han har jo en diagnose, stakkars.

Ja, mitt barn må da ikke gjøre lekser, for det stresser han/hun, han/hun har jo en diagnose.

Mitt barn må få lov til å ligge på en sofa halvparten av skoledagene fra 1 til 4 klasse, fordi...

Mitt barn må da få lov til å komme på skolen klokka 11 om han/hun vil, barnet trenger jo søvn på grunn av at han/hun har ja, en diagnose.

Mitt barn spyttet læreren i ansiktet, banket opp noen barn på skolen, skjelte ut ei på SFO, men...

 

Av og til er det på tide å fortelle foreldre at nei, deres barn har ingen diagnose, men at de har oppfostret en drittunge!

 

 

 

Anonymous poster hash: d8b00...561

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på hvor virkelighetsfjern du klarer å bli?

Eier du ikke kunnskap?

 

Mennesker som deg gjør livet til barn med handicap enda vanskeligere.

 

Anonymous poster hash: df898...005

[Anonym bruker]

For det første så er høysensitivitet ikke en diagnose, men et personlighetstrekk som 15-20 % av befolkningen har. Det er flott at man er blitt mer oppmerksom på denne gruppen slik at de kan lære seg å ta hensyn der de må og at de i nærmeste omgivelser kan ta et minste minimum av hensyn der dette trengs (noe som sjeldent er nødvendig fordi man lærer seg metoder å tilpasse seg omgivelsene).

 

Jeg liker ikke måten du fremstiller dette på i det hele tatt, er enig med nr 2 i at du med en slik uttrykksmåte gjør livet til de som faktisk har diagnoser vanskeligere. Det er unødvendig og lite gjennomtenkt.

 

Når det er sagt, så tror jeg det ligger en viktig debatt i det du skriver. Det er f.eks. etter hvert mye forskning som viser at en del kan reagere på visse proteiner i maten og at dette kan gi symptomer som tilsvarer noen av bokstavdiagnosene. Og her feiles det på mange plan, helsevesenet fanger det ikke opp, når det blir fanget opp så er litt for mange foreldre ikke interessert i å gjøre den innsatsen som skal til for å være 100 % konsekvent og gjøre det på en slik måte at det er ok for barnet... det er så mye lettere for enkelte, tror de, å ta en tablett. Og dessverre så tror jeg at noen barn også får et stempel fordi de ikke har fått de trygge og gode rammene hjemme som de skulle hatt, ikke har fått satt grenser slik barn trenger for å lære seg normal adferd.

 

Likevel, det er en del som har diagnoser som ikke responderer på naturlig behandling, og da er det greit å prøve ut medisiner.

 

 

Men dette stiller også en del andre spørsmål - hva er årsaken til at det blir stadig flere barn med slike diagnoser? Er man en stund på forumet her så ser man jo at en del ikke gidder å ta ansvar for egen helse, hverken før under eller etter en graviditet, noen fortsetter også med det som må kalles risikoadferd under svangerskap (f.eks. røyking, alkohol, svært usunt og ensidig kosthold). Noe av dette settes i sammenheng med barns senere diagnoser, fordi hjernen ikke fikk optimale forhold til å utvikle seg slik den skulle tidlig i svangerskapet. En annen ting er at også pappas valg før en befruktning kan påvirke barnets helse og funksjon i stor grad. Da har foreldre i stor grad et valg (i hvert fall de som blir planlagt gravid). De kan velge å optimalisere forholdene for barnet de skal skape og bære frem, eller de kan gi blaffen, ikke ta ansvar og satse på at flaksen er på deres side...

 

Skriver ikke det siste for å gi noen dårlig samvittighet, men det er et faktum at valg man tar før man blir gravid, under og etter svangerskapet kan påvirke fysisk og psykisk funksjon hos barn, og da bør man - når man får informasjon om det - velge det som er best for barnet.

 

Mange foreldre sliter unødvendig. Der kost og ernæring kan forbedre eller gjøre frisk bør dette gjøres under veiledning og oppfølging av fagpersoner - det bør kreves av foreldrene at de følger opp, det bør ikke aksepteres at foreldrene mener det er for "vanskelig" og derfor ikke følger opp.

Der tilskudd eller avgiftning er på plass bør legene greie å avdekke dette og sette inn tiltak.

Der det er foreldre som har sviktet i å gi riktige rammer for oppdragelsen bør veiledning inn.

 

Andre sliter fordi det ikke er stort å gjøre uansett hvor villig de er til å gjøre alt mulig for at barna deres skal fungere bedre. Disse siste skal berømmes for det de gjør, for de kan ha beintøffe dager. Og det samme kan barna deres ha. Dessverre også omgivelsene til tider, noe jeg er overbevist sliter enda mer på foreldrene å vite. Det er da vi rundt bør ha store og inkluderende hjerter nok til å se dem, se det gode i barnet deres, ikke alltid bare se "problemet".

 

Måten du skriver innlegget ditt, HI, tar fort lysten fra mange til å diskutere noe som faktisk er et problem det er viktig å snakke om i samfunnet i dag.

 

Holdningen din hjelper ingen - ikke en gang deg selv og i hvert fall ikke temaet. Man må stille spørsmål, prøve å finne svar, være konstruktiv i tilnærmingen av et problem det ikke finnes enkle og klare svar på.

Anonymous poster hash: f26ad...dfe

[Anonym bruker]

Jeg tror du har vært maks uheldig med de foreldrene du har møtt HI.

 

For det første er det i Norge en uhyre lang, grundig og slitsom prosess man må igjennom før man eventuelt får en diagnose på barnet sitt. For de foreldrene som ender opp med en diagnose, så er de fleste veldig opptatt av at barnet skal fungere som normalt som mulig. Den tilretteleggingen som kreves, er som regel tilpasninger o forhold til skolearbeid. De færreste (jeg hadde håpet på ingen, men det er vel dessverre å være litt optimistisk) vil på noen som helst måte godta å unnskylde barnet sitt med at stakkaren må jo få lov til når det kommer til upassende og utagerende oppførsel. De må kanskje vises større tålmodighet og jobbes mye mer med enn andre barn, men må da aldri slutte å lære dem forskjellen på rett og galt! Om noe er det ekstra viktig da.

 

Jeg har selv en sønn med Tourettes syndrom og ADHD, og som også er såkalt hypersensitiv (det er ikke en diagnose altså), og han får jevnlig høre at diagnosene aldri skal brukes som en unnskyldning for dårlig oppførsel. Nå har vi jobbet så mye med vår gutt, og sikkert vært litt heldig også siden han er sosialt sterk, så derfor er det nå nesten aldri episoder med dårlig oppførsel på ham. Derimot krever vi noe tilrettelegging for ham, som f.eks. reduserte lekser fordi han ofte er helt utslitt etter en skoledag der han holder igjen de fleste av ticsene sine.

Anonymous poster hash: b766f...387

[Anonym bruker]

At min sønn er hypersensitiv er ikke en unnskyldning for at han skal oppføre seg som en drittunge. Om han gjorde det, ville det fått konsekvenser for han på lik linje som hvilket som helst annet barn med oppegående foreldre.

 

Det eneste hypersensitiviteten hans fører med seg er at jeg respekterer han behov for egen tid og skjerming fra enkelte sanseinntrykk i stedet for å prøve å "herde han" slik mine foreldre prøvde med meg.

 

At han ønsker å leke alene etter skolen i stedet for å treffe venner kommer fra et naturlig behov for avkobling, ikke av dårlig oppdragelse, så lenge han sier ifra på en høflig og vennlig måte.

 

Anonymous poster hash: 30127...6a9

[Anonym bruker]

Min datter er under utredning nå og keg kjenner jeg blir dypt fornærmet over hva du sier. Vi får foreldreveiledning av ppt, hun går til man.terp, til ernæringsfysiolog, habiliteringstjenesten, logoped og fysioterapeut.

Jeg gjør ALT jeg kan for at hun skal være så "normal" som mulig. Hennes læringsvansker er ikke en unnskyldning, men grunnen til at vanlig oppdragelse ikke er hensiktsmessig. Og vi må jobbe hardt med alt vi oppnår som andre barn gjør helt av seg selv.

Så ja hun slår andre barn og ja jeg synd det er helt forferdelig. Men jeg gråter ikke pga av det, for hun har problemer og jeg er vant til det. Det betyr ikke at vi ikke jobber med det.

 

Anonymous poster hash: 1a8ee...bec