Jeg leste en artikkel om en mor som ble fratatt sine

[Anonym bruker]

3 barn pga. de to minste ikke søkte trøst hos mor når de fikk vondt, (og hadde noen sosiale tilknytningsproblemer tror jeg).

 

Men jeg lurer på hva som har skjedd, hva får et barn til å ikke søke trøst hos mor/far? Kan det være barnet bare er slik i personligheten?

Anonymous poster hash: 9e43f...3e4

[Anonym bruker]

Da burde de ha hentet småen min med en gang!

Ofte han ikke vil ha trøst.

 

Anonymous poster hash: 70525...864

[Anonym bruker]

Barnet opplever ikke foreldrene som trygge omsorgpersoner. Ofte kommer det av at foreldrene enten selv har påført barnet smerte jevnlig (fysisk eller psykisk) eller også fordi barnet er vant til å bli oversett uansett - det vet at det ikke er vits å søke hjelp eller trøst der.

Anonymous poster hash: a771a...4ca

[Anonym bruker]

 

Barnet opplever ikke foreldrene som trygge omsorgpersoner. Ofte kommer det av at foreldrene enten selv har påført barnet smerte jevnlig (fysisk eller psykisk) eller også fordi barnet er vant til å bli oversett uansett - det vet at det ikke er vits å søke hjelp eller trøst der.

 

Anonymous poster hash: a771a...4ca

Tenker også dette. Og dermed er det nok flere grunner enn bare det at ungene ikke ville ha trøst. Det er sikkert litt mer komplisert enn det.

 

 

 

Anonymous poster hash: f8023...06a

[Anonym bruker]

Saken er litt mer nyansert enn som så da.

 

Anonymous poster hash: bbbe9...5ab

[Anonym bruker]

Den saken er grusom. Barnevernet har virkelig gjort et overtramp etter at det jeg har hørt og lest om denne saken.

Reagerte spesielt på at det ene barnet hadde sen språkutvikling, og var nå hos utenlandske fosterforeldre som ikke pratet norsk, og tvillingene var hos et homofilt par. ( er ikke det ille når barna som var jenter tror jeg har hatt en morsfigur frem til nå?).

 

Anonymous poster hash: a407a...470

[Anonym bruker]

Har lest mye om den saken ja, og set flere av mine facebookvenner støtter henne. Likevel sitter jeg og tenker mitt. Vi vet ikke alt. moren får bare se ungene 3 ganger i året under tilsyn. Da skal det alvorlige grunner til altså... Det er moren selv som sier st eneste grunn er at de ikke søker trøst hos henne.. Det eneste vi har her er hennes ord

 

Anonymous poster hash: 65fcf...13c

[Anonym bruker]

De plasserer vel ikke norske barn i en fosterfamilie som ikke prater norsk? Dette finner jeg vanskelig for å tro?

 

Blir homofile par fosterfamilie? Jeg er ikke imot at homofile får barn, men jeg syns det er forskjell på det og fosterbarn som i utgangspunktet skal være der for en kortere periode og som da trolig har utfordringer nok om de ikke også skal lære seg til kommentarer om homofile foreldre. Misforstå meg rett - jeg mener homofile er vel så bra foreldre, men at samfunnet ikke er helt klart for det....

 

Anonymous poster hash: f0dcb...5cd

[Anonym bruker]

Ja, homofile kan bli fosterfamilie..

 

Anonymous poster hash: 73159...06b

[Gjest Antarctica]

 

3 barn pga. de to minste ikke søkte trøst hos mor når de fikk vondt, (og hadde noen sosiale tilknytningsproblemer tror jeg).

 

Men jeg lurer på hva som har skjedd, hva får et barn til å ikke søke trøst hos mor/far? Kan det være barnet bare er slik i personligheten?

 

Anonymous poster hash: 9e43f...3e4

Se på NRK2 nå, så ser du noe hjerneforskning på akkurat det emnet.

En baby (som moren nølte med å trøste, eller løftet opp og satte fra seg igjen nesten med en gang) sluttet å krabbe mot mor og trøstet seg selv mot det lodne gulvteppet i stedet... forskerne finner at kjæling og trøsting i spebarnsalder stimulerer hjerneutviklingen. Barn som ikke fikk dette, fikk mangelfullt utviklede sjelsevner.

[Anonym bruker]

Ikke la dere hause opp av slike barnevernshistorier.

I slike "sjokkerende" historier er det nok masse informasjon man ikke får. Man får jo bare den ene siden av saken.  

 Barnehjemsbarn i Norge er gjerne alvorlig skadet fordi de har blitt tatt fra foreldrene altfor sent. Så det er heller andre veien. Barna blir værende for lenge hos sine foreldre. 

Anonymous poster hash: cf2a1...600

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det må ligge noe mer bak. Jeg kjenner en som kun fikk treffe sønnen sin en gang i måneden med tilsyn. Hun mishandlet sine barn på det groveste (har stått mye om det i media). Sier ikke at damen i denne saken har gjort DET altså, vet ikke hvem hun er, men det ligger som regel mer bak det...

 

Anonymous poster hash: 71821...9c2

[Anonym bruker]

Jeg sier bare: Det ligger mye mer bak dette enn det som kommer frem i media

 

Anonymous poster hash: c57b6...9ec

[Anonym bruker]

Huff. Jeg får litt vondt i magen hver gang jeg leser en slik historie og lurer på om det samme kunne hendt meg. Jeg har ikke alltid trøstet barna mine jeg heller feks. Når du har tre unger hender det da titt og ofte de gråter for oppmerksomhet, for å få viljen sin osv. Ikke trøster jeg hver gang de slår seg heller, da de etter mitt skjønn fint kan lære seg å børste av klærne igjen å fortsette å gå. Jeg vurderer hver situasjon og hører på gråten hva som er ekte. Resultatet er at mi eldste sønn på 8 feks sjeldent gråter om han slår seg, mens jeg ser endel av kompisene hans sipper og griner for den minste ting på feks fotballbanen. Hva er rett og hva er galt? Jeg kan uansett vanskelig se at vi er en sak for barnevernet. Håper og tror det er mer bak saker som dette!

 

Anonymous poster hash: 70f7b...dcf

[Anonym bruker]

Og barnevernet kan ikke si noe, av hensyn til både denne moren og barna....

 

Som regel blir det gjort for lite for sent i familier som sliter, og med et skrikende behov for avlastningshjem, beredskapshjem og fosterhjem generelt i hele landet, så skal det (litt for) mye til før barn blir hjulpet helt eller delvis ut av et hjem de ikke har det bra.

 

Derfor er jeg skeptisk til og tro denne moren. Det i seg selv at man går til media viser jo null innsikt mtp barna og at de skal bli gjenkjent, via henne som mor, uansett hvor de kommer.

 

Selvsagt gjøres det feil/taes det feil avgjørelser i barnevernet, men at de griper inn for fort,- DA skurrer det hos meg. Jeg vet at barn man mistenker, og har GOD grunn til og tro at det stemmer,- blir seksuelt og fysisk mishandlet må bo hjemme til de har nok bevis. De har ikke ressurser til og ta feil eller til og gripe inn om det ikke er behov, fordi det er så mange de VET har det helt forferdelig..

 

Her jeg bor har vi opptil flere beredskapshjem,- og det er utrolig hvor langt det går før barn blir tatt hjemmefra. Jeg har enda ikke sett et "normalt" barn hos noen av disse familiene.. Den ene endte opp med og få adoptere et av barna. Dette var 6mnd da det ble tatt hjemmefra,- og barnet henger fortsatt etter utviklingsmessig pga vannskjøttelse i hjemmet. (er nå 12 år) TO eldre søsken, som var 3 og 6 år da de ble tatt, var det for sent og "redde" tilbake til samfunnet. De bor på institusjon  De 4-5 andre barna som jeg har "blitt kjent med" har også hatt STORE utfordringer mtp fysisk og psykisk utvikling,- UTEN at de har noen diagnoser, annen dårlige foreldre.. Det er utrolig hvor lite som skal tid.. OG jeg skjønne at mange havner "utpå" når de blir eldre.

 

Nei, at barnevern bare tar barn, det tro jeg IKKE på, de skulle tatt flere,-. MYE tidligere. For det er så trist, så trist og se disse 4-5 åringene som bor her i lengre periode,- og hvor ødelagt de er,- hvor mye de mangler,- også ser man samtidig hvor lite som skal til før de blir bedre,- men da blir de gjerne sendt tilbake til foreldre.....Fordi man ikke finner fosterhjem, og barnehjem er fullt og foreldre kanskje har vært et par måneder uten dop....Eller, det er ofte ikke rus med, bare dårlige foreldreegenskap, også får de en god advokat og barna tilbake....En grunn til at mange beredskapshjem og fosterhjem gir opp/slutter etter hvert. Gang på gang ser de barna blir bedre og velfungerende, så må de plutselig tilbake til foreldrene.. Fordi foreldrene ønsker det... Og noen år etterpå så henger de på gata som 12-13 åringer og selger dop og sex, eller er innstengt på psykiatrisk, uten håp om og få nye fosterforeldre fordi de har blitt så "krevende"....

Anonymous poster hash: 5bbd8...ad1

[Anonym bruker]

 

3 barn pga. de to minste ikke søkte trøst hos mor når de fikk vondt, (og hadde noen sosiale tilknytningsproblemer tror jeg).

 

Men jeg lurer på hva som har skjedd, hva får et barn til å ikke søke trøst hos mor/far? Kan det være barnet bare er slik i personligheten?

 

Anonymous poster hash: 9e43f...3e4

 

 

Bare for å svare på det siste spørsmålet (jeg vet ingenting om denne spesifikke saken), så kjenner jeg et par barn som rett og slett har det for travelt til å få trøst når de slår seg el.l.

 

Kjenner foreldrene veldig godt, og de er gode og trygge omsorgspersoner som alltid er tilgjengelige for barna. Den ene moren iler til med en gang barnet gjør antydning til å snuble litt, så man skulle jo tro han ble en skikkelig pyse hvis det kun var foreldrenes oppførsel som styrte det. Men han har ikke tid, han skal opp og videre med en gang.

 

Anonymous poster hash: 1294a...460

[Anonym bruker]

Men hun har jo rett da. Uansett om omsorgsovertakelsen er riktig eller ikke så burde det stå klart et støtteapparat for å hjelpe foreldrene også. Det er klart at dette er en påkjenning for henne.

 

Anonymous poster hash: 6d51f...c66

[Nyttårs barn]

 

Og barnevernet kan ikke si noe, av hensyn til både denne moren og barna....

 

Som regel blir det gjort for lite for sent i familier som sliter, og med et skrikende behov for avlastningshjem, beredskapshjem og fosterhjem generelt i hele landet, så skal det (litt for) mye til før barn blir hjulpet helt eller delvis ut av et hjem de ikke har det bra.

 

Derfor er jeg skeptisk til og tro denne moren. Det i seg selv at man går til media viser jo null innsikt mtp barna og at de skal bli gjenkjent, via henne som mor, uansett hvor de kommer.

 

Selvsagt gjøres det feil/taes det feil avgjørelser i barnevernet, men at de griper inn for fort,- DA skurrer det hos meg. Jeg vet at barn man mistenker, og har GOD grunn til og tro at det stemmer,- blir seksuelt og fysisk mishandlet må bo hjemme til de har nok bevis. De har ikke ressurser til og ta feil eller til og gripe inn om det ikke er behov, fordi det er så mange de VET har det helt forferdelig..

 

Her jeg bor har vi opptil flere beredskapshjem,- og det er utrolig hvor langt det går før barn blir tatt hjemmefra. Jeg har enda ikke sett et "normalt" barn hos noen av disse familiene.. Den ene endte opp med og få adoptere et av barna. Dette var 6mnd da det ble tatt hjemmefra,- og barnet henger fortsatt etter utviklingsmessig pga vannskjøttelse i hjemmet. (er nå 12 år) TO eldre søsken, som var 3 og 6 år da de ble tatt, var det for sent og "redde" tilbake til samfunnet. De bor på institusjon  De 4-5 andre barna som jeg har "blitt kjent med" har også hatt STORE utfordringer mtp fysisk og psykisk utvikling,- UTEN at de har noen diagnoser, annen dårlige foreldre.. Det er utrolig hvor lite som skal tid.. OG jeg skjønne at mange havner "utpå" når de blir eldre.

 

Nei, at barnevern bare tar barn, det tro jeg IKKE på, de skulle tatt flere,-. MYE tidligere. For det er så trist, så trist og se disse 4-5 åringene som bor her i lengre periode,- og hvor ødelagt de er,- hvor mye de mangler,- også ser man samtidig hvor lite som skal til før de blir bedre,- men da blir de gjerne sendt tilbake til foreldre.....Fordi man ikke finner fosterhjem, og barnehjem er fullt og foreldre kanskje har vært et par måneder uten dop....Eller, det er ofte ikke rus med, bare dårlige foreldreegenskap, også får de en god advokat og barna tilbake....En grunn til at mange beredskapshjem og fosterhjem gir opp/slutter etter hvert. Gang på gang ser de barna blir bedre og velfungerende, så må de plutselig tilbake til foreldrene.. Fordi foreldrene ønsker det... Og noen år etterpå så henger de på gata som 12-13 åringer og selger dop og sex, eller er innstengt på psykiatrisk, uten håp om og få nye fosterforeldre fordi de har blitt så "krevende"....

 

Anonymous poster hash: 5bbd8...ad1

 

Hadde tenkt å trykke liker, men det blir feil.

Jeg er så utrolig enig i det du skriver.

Barnevernet er der for barnas beste, og de griper inn så alt for sent i mange tilfeller.

[Anonym bruker]

Jeg er selv barnevernsbarn. Ble tatt for sent, og var da tenåring. Da fantes det ingen fosterhjem, selv om jeg var en av de som oppførte meg, og fungerte bra. Hadde jeg fått tilbud om å bo hos noen homofile, hadde jeg blitt utrolig glad. Hadde da ikke brydd meg noe om det overhodet. Det viktigste hadde vært og få bo hos noen som brydde seg om meg, og få bo i et hjem.

Anonymous poster hash: afb59...6ca

[Anonym bruker]

 

Jeg er selv barnevernsbarn. Ble tatt for sent, og var da tenåring. Da fantes det ingen fosterhjem, selv om jeg var en av de som oppførte meg, og fungerte bra. Hadde jeg fått tilbud om å bo hos noen homofile, hadde jeg blitt utrolig glad. Hadde da ikke brydd meg noe om det overhodet. Det viktigste hadde vært og få bo hos noen som brydde seg om meg, og få bo i et hjem.

 

Anonymous poster hash: afb59...6ca

 

Samme her, ble også tatt for sent, men var heldig og fikk et fosterhjem etter noen mnd. Bodde i beredskapshjem hos familie i mellomtiden, og fikk faktisk lov å fortsette å bo hos slektningene hvis jeg ville. Det ville jeg ikke, jeg var livredd for å møte på pappa osv, så jeg ba om å få flytte til en annen by. Det fikk jeg.

 

Alltid vært takknemlig for at jeg faktisk fikk hjelp.

 

Anonymous poster hash: 25250...8dd

[Anonym bruker]

Jeg er et barneverns barn som ble tatt uten grunnlag. De hentet meg som ti åring fra et trygt og godt hjem. Jeg flyttet frem og tilbake fem ganger fordi ingen ville ha meg: jeg kjempet vær dag for å komme hjem.

 

Da jeg endelig fylte 18 flyttet jeg hjem til mamma og pappa. Idag bor jeg i nabohuset med mine tre barn og mann.

 

Barnevernet ble saksøkt og jeg vant frem i retten. De ødela barndommen min desverre.

 

Anonymous poster hash: d9709...81e