Alenemor

[Anonym bruker]

Jeg sitter å tenker litt nå på kvelden. Jeg er aleinemamma og har vært det stort sett hele tiden. I praksis har jeg vært det siden før fødsel, men jeg og barnefaren prøvde å finne tilbake til hverandre en liten stund, men det nytta altså ikke. Så jeg føler at jeg bestandig har vært alene om omsorgen til barnet. Og so far so good. Jeg trives med rollen som mor og synes ting går veldig bra. Klart jeg er usikker og engstelig for ting og tang, men enn så lenge har ikke utfordringene stått i kø (bank i bordet) det jeg lurer på da er hva er det mest utfordrende med å være alenemor? Hva kommer til å bli tøft for meg fremover? Jeg skjønner jo at det etterhvert vil komme dager hvor jeg river meg i håret og lurer på om jeg i det hele tatt klarer mer. Jeg 'kan" jo barn. Jobber i bhg, men vil så gjerne se det svart på hvitt fra noen andre. Det jeg synes er vanskelig allerede nå er at alt er opp til meg. Jeg har ingen å ta avgjørelser sammen med. Og så er det selvsagt utfordrende når noe må gjøres som mini ikke bør eller kan være med på (jeg har ingen familie i nærheten). Da må jeg være kreativ. Ellers går det temmelig greit ned oss trur jeg lille er fem mnd. Hva skjer videre?

 

Anonymous poster hash: 7f1ad...aa5

[Anonym bruker]

Jeg sitter å tenker litt nå på kvelden. Jeg er aleinemamma og har vært det stort sett hele tiden. I praksis har jeg vært det siden før fødsel, men jeg og barnefaren prøvde å finne tilbake til hverandre en liten stund, men det nytta altså ikke. Så jeg føler at jeg bestandig har vært alene om omsorgen til barnet. Og so far so good. Jeg trives med rollen som mor og synes ting går veldig bra. Klart jeg er usikker og engstelig for ting og tang, men enn så lenge har ikke utfordringene stått i kø (bank i bordet) det jeg lurer på da er hva er det mest utfordrende med å være alenemor? Hva kommer til å bli tøft for meg fremover? Jeg skjønner jo at det etterhvert vil komme dager hvor jeg river meg i håret og lurer på om jeg i det hele tatt klarer mer. Jeg 'kan" jo barn. Jobber i bhg, men vil så gjerne se det svart på hvitt fra noen andre. Det jeg synes er vanskelig allerede nå er at alt er opp til meg. Jeg har ingen å ta avgjørelser sammen med. Og så er det selvsagt utfordrende når noe må gjøres som mini ikke bør eller kan være med på (jeg har ingen familie i nærheten). Da må jeg være kreativ. Ellers går det temmelig greit ned oss trur jeg lille er fem mnd. Hva skjer videre? Anonymous poster hash: 7f1ad...aa5

Og til opplysning; jeg behøver ikke svar som "dumt du fikk barn med en mann du ikke kan leve sammen med" osv. Gudene skal vite at jeg har gjort en innsats for å nettopp få til et samliv. Det gikk ikke

 

 

Anonymous poster hash: 7f1ad...aa5

[Anonym bruker]

Jeg syns er tøft med så lite barnefri jeg.

Savner å kunne være med venner uten å alltid ha med barn.

Barnefaren er inne i bildet men han er så udugelig som far at til og med barnevernet sier at det høres ikke bra ut at han har barnet alene.

Resultatet er at jeg må være med på alle samvær.

Anonymous poster hash: 77566...529

[Anonym bruker]

Jeg syns er tøft med så lite barnefri jeg.Savner å kunne være med venner uten å alltid ha med barn.Barnefaren er inne i bildet men han er så udugelig som far at til og med barnevernet sier at det høres ikke bra ut at han har barnet alene.Resultatet er at jeg må være med på alle samvær. Anonymous poster hash: 77566...529

Og der har du et godt poeng! For jeg tror ikke jeg har rukket å kjenne helt på det savnet enda. Mini er jo så liten enda at egentid har jeg ikke tenkt på. Det kommer selvsagt en dag hvor jeg blir invitert i bursdagsfest eller annen fest, julebord med jobben osv.

 

Anonymous poster hash: 7f1ad...aa5

[Anonym bruker]

Ja barnefri er det første jeg tenker på som bakdel når det gjelder å være alenemamma

Han sover gjerne fra 19.00 til 08.30 i helgene så nok søvn jeg hvis jeg bare prioriterer det.

Men å alltid må si nei til avtaler fordi jeg sjeldent har råd til en barnevakt det er kjedelig da.

Anonymous poster hash: 77566...529

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene fra  starten, snart på 8. året. Alfa og omega for meg har vært gode rutiner. Jeg har hatt lite avlasting og av og til har det vært tøft. Sykt barn er en ting, men det er når jeg selv er syk at det virkelig røyner på. Da må man ty til nødløsninger noen dager. Jeg har opplevd å måtte ta med frøkna på legevakta midt på natta fordi jeg selv trengte legetilsyn. Jeg har tatt henne med på foreldremøte hvor hun satt i rommet ved siden av og tegnet, fordi  barnevakten meldte frafall. 

Jeg har blitt selvstendig og savner ikke lengre noen å ta avgjørelser sammen med. Tvert imot, dersom det kommer en mann inn i livet mitt nå så må jeg nok jobbe med meg selv for å ikke kjøre diktaturvelde i heimen

 

Det eneste jeg savner er å delta på aktiviteter på kveldstid. Trening, spontan gåtur med venninner, kafe o.l. Jeg er ganske låst til hjemmet, men jeg har heldigvis alltid vært hjemmekjær av meg. Dessuten stikker venner innom både titt og ofte så jeg har ikke endt opp som Anna i ødemarken riktig ennå

Anonymous poster hash: 5ec2d...b77

[Anonym bruker]

Huff husker så godt når sønnen min hadde 40 i feber å jeg måtte ta han med bussen selv om han hylte å bare ville være hjemme å slappe av.

Jeg måtte på butikken  kjøpe mat og bleier å det kunne ikke ha ventet til dagen etterpå ettersom vi akkurat hadde brukt siste bleie.

Da hadde jeg skikkelig dårlig samviitighet!

Men sånn er dessverre å være alenemamma uten noen å spørre om hjelp fra.

Anonymous poster hash: 77566...529

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det etterhvert kan bli slitsomt for deg å alltid måtte ta alle kampene alene. Ingen til å avlaste deg. Du må gjøre alt av for eksempel nattevåk. Når du selv er syk må du fortsatt ta vare på barnet. Når barnet er sykt er det bare du som kan ta fri fra jobb. Alenetid med eller uten  venner kan bli vanskelig, med mindre du alltid inviterer hjem til deg etter barnet er lagt. Kanskje du kan se deg om i nabolaget om det er en tenåringsjente eller gutt der som kunne vært interessert i å avlaste deg innimellom. Du har kanskje ikke behov for det enda, men med tiden kan det være greit å ha noen som kan hjelpe til.

Anonymous poster hash: c36e5...49f

[me_87]

Det som er verst for meg med å være alenemamma er alt fraværet hver gang han er syk.

Verst var det når han fikk vannkopper å jeg måtte ta fri i 2 uker pga det.