Jeg trenger litt hjelp

[Anonym bruker]

Har vært alene med barnet  mitt i 7 år nå, altså siden rett etter fødsel. En fin gutt som er rolig, sover bra, spiser godt, osv. Samværet med faren blir mindre og mindre, og jeg har aldri hatt en kjæreste mens barnet har levd. 

 

Nå går han i 2. klasse og jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg har god hjelp og støtte i familie, men de bor ikke her. Så om jeg skal få litt avlastning blir det at han drar til besteforeldrene en helg feks, noe han trives med. 

 

Vi har det fint sammen, men jeg merker han blir eldre. Lekser går bra, skole går bra utenom at han sliter noe sosialt, men jeg forstår faktisk hvorfor. Han er ganske umoden. Han er bare opptatt av å spille på ipad og å bygge lego. Han klarer seg fint i fagene. Han går på fotball, og synes det er gøy, men han har ikke noe kontakt med de andre der.

 

Jeg føler bare at jeg ikke strekker til. Jeg prøver å få han inn med andre, men han vil ikke så lenge de ikke vil leke det han vil. Jeg må lage middag, vaske hus, rydde, gjøre lekser med han, dra på foreldremøter, osv alene hele tiden. Nå i det siste hører han bare ikke på meg. Det kan være enkle beskjeder som å lukke pennalet før han putter det i sekken. Resultatet er at alt ligger i bunnen av sekken, med blyantspiss og diverse. Han tisser utover toalettet hver gang han er der. Jeg ber han om å sette seg, men det skjer aldri. Jeg følger han til og med dit for å passe på, men når han ikke blir fulgt skjer det igjen. Han slenger klær rundt omkring, griser og smatter når han spiser, somler hele tiden, osv.

 

Nå ble jeg rasende da jeg enda en gang måtte tørke opp. Når vi spiser sitter jeg og maser på at ha må lukke munnen og se hva han gjør så han ikke griser så mye. Jeg maser hver gang han kommer hjem om skolesekk og klær. 

 

Jeg føler meg bare så sint og sur hele tiden. Er så sliten. Hva skal til for at han hører? Belønningssystemer er han for stor for, og det leder også til at han forventer belønning for alt han gjør hele tiden. Når belønningen opphører, er det tilbake til det gamle. Avlastning er ikke et tema, for det går ikke mer på at jeg er utslitt, men at jeg ikke har så mye tålmodighet når jeg har jobbet med de samme tingene i flere år.

 

Hva gjør jeg? Er jo så glad i den lille, store gutten min, men det er bare sure miner om dagen.

Anonymous poster hash: 984fb...2fa

[Anonym bruker]

Positiv feedback til både deg selv og han? Høres ut som dere er kommet inn i en ond negativ spiral kanskje?

 

Anonymous poster hash: e162a...67b

[Anonym bruker]

Å, det gjør jeg hele tiden. Det endre bare med at han ikke hører på de tingene jeg sier som han må jobbe med. Han lever på skryt for andre ting. "jamen, du sa jo at jeg var flink til å høre på deg i går". HI 

Anonymous poster hash: 984fb...2fa

[Anonym bruker]

Fortsett med positiv feedback! Kanskje det hjelper å slutte helt å mase,  men heller å la ham ta ansvar for egne handlinger? Ikke mas på at han skal sitte på do, men la han vaske doen hver gang han har sølt den til. Doen skal vaskes før han får lov til å gjøre noe annet. Hvis han legger et åpent penal i skolesekken må han selv rydde opp i sekken - før han får lov til å gjøre noe annet. Hvis det ligger klær og slenger må han rydde det vekk - før han får lov til noe annet. Hvis han søler når han spiser må han vaske av bordet, og eventuelt gulvet, - før han får lov å gjøre noe annet. Hvis du slutter å mase blir tonen dere imellom mye hyggeligere, samtidig vil han etterhvert erfare at det lønner seg å ikke grise og rote, fordi det blir mye jobb å rydde og vaske etter seg.   

Anonymous poster hash: 119a1...193

[Anonym bruker]

Pre-pubertet er det mange som kaller det

 

Helt seriøst, jeg har en 2.klassing selv, og dette er tredje gangen jeg har det (de andre går i 5. og 8. klasse nå) og det er helt vanlig å ha en utfordrende periode når de er rundt 7-8 år gamle. Det er den siste "trassalderen" før puberteten...

 

Det er mye som skjer i kropp og sinn hos gutten, ofte forstår de ikke engang selv sine reaksjoner på ting.

 

Mitt tips er å overse, ting han får null respons på gidder han ikke gjøre mange ganger. Heller han hele pennalet i sekken så la det ligge der, det er ikke mange gangene han gidder rote rundt i bunnen av sekken for å finne blyanten sin. La han ta litt ansvar selv.

 

Samtidig er det vanlig at de tenker mye i denne alderen, noen får mareritt, noen blir mørkeredd, noen tenker på tyver og andre på brann. Min ene datter fikk plutselig skikkelig separasjonsanst og ville ikke slippe meg av syne.. De trenger litt ekstra bekreftelse, de rystes i sin trygge barneverden når de plutselig skjønner at verden er et farlig sted.

 

Jeg tror både du og gutten din skal komme greit gjennom denne perioden, men prøv å senke skuldrene og pust med magen. Du trenger ikke være perfekt mamma hele tiden, gi gutten rom for å prøve og feile litt selv. Han tåler godt å komme på skolen en dag med alle blyantene strødd i bunnen av sekken, kanskje han trenger å høre fra læreren at i morgen må de være i pennalet.

 

Anonymous poster hash: 2d03e...527

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg i hvor stor grad dere sliter, men det finnes steder som kan bidra veldig for både deg og han. Utgangspunktet er i såfall å innse at størstedelen av ansvaret er ditt.. han ønsker ikke å være "slem"..

Sjekk Modum Bad, senter for familie og samliv. Anbefales!

 

Anonymous poster hash: 71819...d82