Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #1 Skrevet 12. oktober 2014 Vi har en gutt på seks år som er langt over gjennomsnittlig aktiv - det er "utrolig mye av ham" til enhver tid; hopper, spretter, løper, klatrer, roper, terger søsken etc "hele tida" (altså, ikke bokstavelig talt, men store deler av dagen). Han er "uslitelig" og det er tydelig at det "bobler over" i ham av energi, bl a snakker han så mye og så fort at det ofte er vanskelig å forstå hva han sier. Han fungerer godt på skolen, både intellektuelt og sosialt. Han har solide rammer hjemme og alt ligger i utgangspunktet godt til rette. Så til sakens kjerne: jeg blir utrolig stressa av ham. Er egentlig en rolig person (var selv stikk motsatt som barn og opplever dette som litt "sjokkarta") og det vanvittige energinivået utløser kraftige stressreaksjoner hos meg (flere ganger om dagen). Føles uholdbart å fortsette å ha det sånn da det virkelig sliter på meg og det får naturlig nok konsekvenser for resten av søskenflokken og familieharmonien for øvrig. Er det noen som har opplevd lignende og funnet/fått gode tips og råd til å takle og håndtere både stresset og barnet?? Anonymous poster hash: 54249...3ff
Mamma_til_2 Skrevet 12. oktober 2014 #2 Skrevet 12. oktober 2014 La han få gå ut og leke alene eller sammen med dere!
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #3 Skrevet 12. oktober 2014 Takk for svar - det gjør vi i stor grad allerede;-) Anonymous poster hash: 54249...3ff
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #4 Skrevet 12. oktober 2014 Har han venner og fritidsaktivitet(er)? Tror du han kan læres til å roe ned og å finne roen med rolige aktiviteter? Noen barn er slik at de gir bånn gass hele dagen og klarer ikke selv å regulere at de må roe ned en, eller flere, ganger i løpet av en dag - med feks. å lese en bok, perle, tegne, male, legge pusslespill etc. Finner han roen om kveldene? Sover han godt? Hvordan kost spiser han? Anonymous poster hash: 3debc...152
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #5 Skrevet 12. oktober 2014 Har han venner og fritidsaktivitet(er)? Tror du han kan læres til å roe ned og å finne roen med rolige aktiviteter? Noen barn er slik at de gir bånn gass hele dagen og klarer ikke selv å regulere at de må roe ned en, eller flere, ganger i løpet av en dag - med feks. å lese en bok, perle, tegne, male, legge pusslespill etc. Finner han roen om kveldene? Sover han godt? Hvordan kost spiser han? Anonymous poster hash: 3debc...152 Takk for svar. Han har mange venner og er godt likt og empatisk. Han har èn idrettsaktivitet (for å få ut energi) og èn rolig aktivitet (for konsentrasjonen). Vi har sunt kosthold, han sliter med å roe ned før han sovner men sover godt. Han er glad i rolige aktiviteter også men det er grenser for hvor mye vi kan få til det i løpet av dagen pga småsøsken. Som sagt - ting ligger i utgangspunkt til rette, og når jeg leser mitt svar ser jeg at det er vanskelig å tro at det faktisk er så ille og ekstremt, men det er det:-( Han er for øvrig en utrolig flott gutt med et enormt spekter av positive egenskaper men akkurat dette er helt utmattende... Anonymous poster hash: 54249...3ff
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #6 Skrevet 12. oktober 2014 Har han venner og fritidsaktivitet(er)? Tror du han kan læres til å roe ned og å finne roen med rolige aktiviteter? Noen barn er slik at de gir bånn gass hele dagen og klarer ikke selv å regulere at de må roe ned en, eller flere, ganger i løpet av en dag - med feks. å lese en bok, perle, tegne, male, legge pusslespill etc. Finner han roen om kveldene? Sover han godt? Hvordan kost spiser han? Anonymous poster hash: 3debc...152 Takk for svar. Han har mange venner og er godt likt og empatisk. Han har èn idrettsaktivitet (for å få ut energi) og èn rolig aktivitet (for konsentrasjonen). Vi har sunt kosthold, han sliter med å roe ned før han sovner men sover godt. Han er glad i rolige aktiviteter også men det er grenser for hvor mye vi kan få til det i løpet av dagen pga småsøsken. Som sagt - ting ligger i utgangspunkt til rette, og når jeg leser mitt svar ser jeg at det er vanskelig å tro at det faktisk er så ille og ekstremt, men det er det:-( Han er for øvrig en utrolig flott gutt med et enormt spekter av positive egenskaper men akkurat dette er helt utmattende... Anonymous poster hash: 54249...3ff Jeg forstår at han er en flott gutt. Du må ikke være redd for at jeg (vi?) skal tro at alt ved gutten er negativt Jeg tenker, og det er bare tanker, at det kan være noe i kosten som gjør at han blir som han er. Ikke at dere har feil kosthold, men at det blir feil akkurat i forhold til ham. Tilsetningsstoffer, at han forbrenner umettet fett raskere el. Det kan også være at han bare har enormt mye energi uten at det er noen årsak til det. Jeg tror jeg ville tatt turen til fastlegen. Når det er så "ille" at det påvirker hele familien så kan det være greit å få noe hjelp, råd og veiledning. PPT er også en god instans å benytte. Anonymous poster hash: 3debc...152
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #7 Skrevet 12. oktober 2014 Dette kunne jeg nesten ha skrevet selv! Bare hos oss er det en 5-årig jente og med eldre søsken. Jeg var også stikk motsatt da jeg var barn, altså veldig rolig og likte ro og fred rundt meg, og blir helt stresset av vesletuppa som virvler rundt som en virvelvind og hele tiden finner på rare sprell, snakker, synger og bare er en bunt med energi. Her i huset har storebror TS og ADHD, og han var aldri i nærheten av så aktiv og krevende som 5-åringen vår er. Men hun er ellers en veldig intelligent og veltilpasset jente med mange venner og gode sosiale ferdigheter, masse empati osv. Det er bare at hun er så vanvittig krevende og aktiv, sover dårlig (slik at vi blir trøtte også), finner på mange usannsynlige rare ting, har et vanvittig temperament og kan slite ut et menneske på få timer. Det er dessverre ikke så mye hjelp her, men jeg forstår i hvert fall hvordan du har det! Noen ganger får jeg lyst til å legge meg i fosterstilling under dynen med bomull i ørene, bare en liten stund, for å få litt fred De tipsene om å være mye ute osv hjelper jo bare der og da. Vi kan slepe henne med på en 4-5 timers lang og krevende fjelltur, men likevel er hun full av energi når vi kommer hjem igjen (og selv er helt utslitt og ikke orker mer). Anonymous poster hash: 82dff...e23
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #8 Skrevet 12. oktober 2014 Jeg kunne også skrevet dette selv, bare at her er det ei jente på 4. Ufattelig aktiv og krevende. Vi er utslitte hver søndag kveld og gleder oss til mandag.. Men for all del, hun er ei fantastisk jente. Snill og god og godt humør. Men det MÅ skje noe hele tiden. Ikke ett minutt kan hun sitte for seg selv med noe. Eneste tips jeg har (utenom de opplagte som å være mer ute, treffe andre barn etc), er å skaffe barnevakt. Vi har fast barnevakt noen timer i uka til begge ungene, for å kunne være sammen og ha voksentid. Noen ganger har vi barnevakt for bare henne også, slik at vi får alenetid med lillesøster, son alltid kommer i skyggen. Anonymous poster hash: 45767...921
LittLykkelig Skrevet 12. oktober 2014 #9 Skrevet 12. oktober 2014 Åh.. Min fireåring er også sånn. Når man selv er rolig og ikke så altfor snakkesalig er det enormt slitsomt. Her er det eneste som hjelper å møte andre folk. Besøke familie, være sammen med andre barn osv. Da blir han så stimulert og opptatt av å se på alt som skjer rundt seg. Kan ikke sitte inne en dag vi, da går vi alle fra vettet. Vår ble slik da han fikk småsøsken og jeg opplever det litt som oppmerksomhetsbehov, særlig ettersom han roer seg når han får alenetid med oss. Uff, godt å lese at flere har det slik. Håper det ligger til alderen 🙈
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #10 Skrevet 12. oktober 2014 Har ei slik her i hus også. Når hun blir for aktiv sier jeg hun får gå ut og løpe ti ganger rundt huset. Hun løper rundt huset ti ganger også, noen ganger så er hun litt roligere etterpå men ikke alle gangene. Men vi har funnet ut at de andre ungene, som er veldig rolige er veldig flinke til å gire henne opp. Gi henne små stikk, så ofte er det de andre som får henne i høygir. Så her har vi måtte lære oss å lese de andre barna, slik at de ikke girer henne opp. De andre er så rolige at en merker de ikke slik som henne, så da er det ikke så lett å oppdage at det er de som starter egentlig. Men egentlig er det helt greit at hun r så aktiv som hun er, hun er i aktivitet hele dagen og det er ikke noe vondt i henne. Det er jeg som må lære meg å ta på skylapper og lære meg å stenge øra innimellom. Nå har jeg med meg ipaden mange steder, for å sette på en serie i bakgrunnen jeg har sett før. Slik at jeg kan få vekk skravlingen av jenta i hodet mitt og koble hodet inn på noe annet. Jeg begynte med å se på serie når jeg la meg tidligere, for mannens barn sovnet senere enn meg før og de bråka så veldig før de sovnet. Og jeg våkner så lett, så da måtte jeg ha noe bakgrunnsstøy for å kunne sovne og sove skikkelig. Nå har jeg begynt med det ellers når hodet mitt trenger litt pause fra unger, eller hun ene skravlebøtta. Min måte å få koblet hjernen over på noe annet og overhører det jeg ikke trenger å høre. Jeg reagerer fortsatt når jeg bør reagere, så alle lyder er ikke stengt helt ute. Anonymous poster hash: 10c25...cb2
Anonym bruker Skrevet 12. oktober 2014 #11 Skrevet 12. oktober 2014 Takk for alle svar! Godt å høre at det er flere som opplever det slitsomt med aktive barn, det er jo en viss trøst i det. Vi gjør alle tingene dere nevner (aktiviteter - både rolige og aktive, besøk, "lufting" etc) men det er på en måte absolutt ikke nok. Noe av problematikken ligger i at vi har flere barn som da gjør at vi ikke kan rette fullt fokus på ham, mannen jobber en del på ettermiddager og kvelder (og da sitter jeg alene med søskenflokken) og at vi ikke bor i enebolig - det er derfor ofte ikke så enkelt å bare slippe ham ut. Vi prøvde også en periode å gi ham iPad slik en overfor nevner for rett og slett selv å få en "timeout" - det endte opp med at dette utløste langvarige tics (!) og det var skummelt.. I helga har han tilfeldigvis endt opp mye på besøk hos venner og jeg kjenner at det har vært deilig (vi får for øvrig alltid positiv respons ang ham fra andre foreldre så det er jo en lettelse).. Kjenner jeg strever med dårlig samvittighet; tenker ofte på aleneforeldre, foreldre med syke barn osv - vi har tross alt friske og vitale barn og alikevel kjenner jeg meg så kolossalt sliten (men føler at jeg egentlig ikke har lov til å klage).. Sliter vel rett og slett med å håndtere det vanvittige stresset han utløser i meg.. Kom gjerne med flere råd nå som dere har fått høre mer😉 Anonymous poster hash: 54249...3ff
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå