Barn av enslige uføretrygded.

[Gjest Dumi]

Jeg leser i media og her anngående hetsen mot enslige uføretrygdede med barn.

Mye av det er ille, det å høre at uføretrygdede ikke skal få barn.

 

Jeg vil nå fortelle min historie, som ett barn, nå voksen, som vokste opp med ei mor som ble enslig uføretrygded. Min far døde da jeg var liten.

 

Mi mor var allerede syk da jeg ble født. Fysisk sykdom som dessverre ble verre med årene. Hun valgte å få meg og min storebror fordi vi hadde en far som var frisk.

Dessverre døde han, og alt ble anderledes.

 

Nå var jeg da så ung at jeg ikke forsto endringene før jeg ble eldre.

Ja, økonomien ble verre; de fleste klærene mine var arvetøy etter eldre kusiner.

Til burdager fikk jeg kan hende ikke det som sto høyest på ønskelisten.

Men jeg hadde ei mor som alltid var der hjemme, ei som jeg alltid kunne snakke med.

Hun ville, og vil fremdeles det beste for oss. Hun lot oss aldri ta del i de økonomiske beskymringene.

Ja, jeg forsto at mi mor var syk; hun kunne ikke være like delaktig i speideren eller korpset, men hun gjorde sitt. Hun ordnet for oss slik at vi hadde det bra.

Hun fikk avlastning for meg via barnevernet, noe hun oppsøkte selv.

En helg i måneden bodde jeg hos en meget interessant familie i nabolaget. De tok meg med på teater, kino etc. Jeg hadde til og med ett eget rom der!

 

Ja, mi mor var enslig ufør, men hun gav meg den beste barndommen jeg noen sinne kunne ønske!

Og anngående det at ufør går i arv; det er ikke sant med meg og min bror. Begge har god utdanning og begge jobber 100%.

[Anonym bruker]

Har også en mamma som er ufør. Hun var ikke det da vi var små, men hun ble det etter en grusom overfallsvoldtekt da jeg var 9 år. Etter det endret alt seg. Gjerningsmannen fikk 2 år i fengsel. Mamma fikk ødelagt resten av livet sitt (hun er i dag 58 år og sliter fortsatt med skader i underlivet som gjør det vanskelig å gå på do, hun er døv på det ene øret og har sterk angst mm.).

 

Det som er mest grusomt er hvordan resten av samfunnet ser på henne. At hun er lat, at hun snylter og at hun fortjener ringvirkningene av det som skjedde med henne.

 

Verken jeg eller broren min er uføre. Jeg er barnevernspedagog og lillebroren min er jurist. Tror vi tok de valgene nettopp for å kunne hjelpe andre.

Anonymous poster hash: 3ae45...c4c

[Gjest Dumi]

De ytringene dere legger fra dere om enslige uføre; det at de ikke skal få barn, det at de er en vort på samfunnes rygg, at de håper at barnevernet tar ungene fra dem; det fikk vi høre og se veldig klart da visse fol spreymalte det utover veggene på huset vårt! Skikkelig kult å komme hjem til det som 9 åring!

[Anonym bruker]

Jeg beklager på vegne av alle egoistiske idioter uten empati der ute at dere må høre og gå igjennom dette.

 

Mennesker som sliter, men uansett greier å fungere på den ene eller andre måten, og oppdrar barn med eller uten hjelp fra det offentlige, fortjener all respekt. Det er mye verre med såkalte velfungerende foreldre som kjøper barna sine, og aldri har tid eller viser barna hvor høyt de er elsket.

 

All respekt til mødrene deres.

Anonymous poster hash: d781e...c3b

[Anonym bruker]

Nå vil jeg tro at det er de færreste som mener at uføre i seg selv ikke skal ha barn. Det er selvsagt også slik at mange uføre har blitt det etter at de har fått barn.

 

Det som er en kjensgjerning er at alle bør, og mange gjør det, tenker over de økonomiske konsekvensene et eller flere barn fører med seg. Derfor venter mange med barn til de er ferdig utdannet, har fast jobb, bolig og bil på plass. Videre er det et økonomisk regnestykke (ubevisst i hvertfall) har man økonomi til et tredje eller fjerde barn? Plutselig stiller det helt andre krav til bil, kanskje størrelsen på boligen, kostnader til fritidsaktiviteter, ferier osv.

 

Derfor er det ikke urimelig at også uføre som ønsker barn tenker gjennom de økonomiske konsekvensene ved å få barn.

 

På lik linje med at jeg ikke stoler på at jeg får pensjon av staten om 30-40 år (mye kan endre seg på den tiden) kan jeg ikke legge alle eggene i kurven på barnetrygden eller barnehagestøtte.

 

Uføre kan heller ikke satse alle kortene på de enkelte trygdeordninge staten gir. Det er selvsagt kjedelig når man sitter midt oppi det, men litt planer for hvordan løse hverdagen med barn må man gjøre.

 

Enslige damer som velger å få barn uten en far planlegger gjerne (det er selvsagt unntak osv osv, men nå snakket jeg av erfaring med de tre tilfelle jeg kjenner) dette på bakgrunn av at de har et godt forhold til sine foreldre som stiller opp med avlastning tilbudet nye barnebarnet. De trenger ekstra hjelp og tar beslutningen basert på om de får bistand privat - ikke gjennom staten. Eller man tar høyde for at dette må og skal man klare selv, og har økonomi til å kjøpe hjelp eller å redusere stillingen til eks. 80%.

 

Når det er sagt så mener jeg ikke man skal måtte ta abort- mine meninger går kun på når man planlegger barn må man se på hvordan det passer inn i ens liv og hvilke endringer man er villig til å gjøre.

 

Når det er sagt så skal det mye til for at jeg mener at noen i Norge ikke bør få et barn grunnet økonomi (noe annet er mange barn) - og jeg er ikke av de som har ment at uføre ikke bør få barn bare så det er sagt!

 

Anonymous poster hash: a8a82...29b

[Gjest Dumi]

Nå vil jeg tro at det er de færreste som mener at uføre i seg selv ikke skal ha barn. Det er selvsagt også slik at mange uføre har blitt det etter at de har fått barn.

 

Det som er en kjensgjerning er at alle bør, og mange gjør det, tenker over de økonomiske konsekvensene et eller flere barn fører med seg. Derfor venter mange med barn til de er ferdig utdannet, har fast jobb, bolig og bil på plass. Videre er det et økonomisk regnestykke (ubevisst i hvertfall) har man økonomi til et tredje eller fjerde barn? Plutselig stiller det helt andre krav til bil, kanskje størrelsen på boligen, kostnader til fritidsaktiviteter, ferier osv.

 

Derfor er det ikke urimelig at også uføre som ønsker barn tenker gjennom de økonomiske konsekvensene ved å få barn.

 

På lik linje med at jeg ikke stoler på at jeg får pensjon av staten om 30-40 år (mye kan endre seg på den tiden) kan jeg ikke legge alle eggene i kurven på barnetrygden eller barnehagestøtte.

 

Uføre kan heller ikke satse alle kortene på de enkelte trygdeordninge staten gir. Det er selvsagt kjedelig når man sitter midt oppi det, men litt planer for hvordan løse hverdagen med barn må man gjøre.

 

Enslige damer som velger å få barn uten en far planlegger gjerne (det er selvsagt unntak osv osv, men nå snakket jeg av erfaring med de tre tilfelle jeg kjenner) dette på bakgrunn av at de har et godt forhold til sine foreldre som stiller opp med avlastning tilbudet nye barnebarnet. De trenger ekstra hjelp og tar beslutningen basert på om de får bistand privat - ikke gjennom staten. Eller man tar høyde for at dette må og skal man klare selv, og har økonomi til å kjøpe hjelp eller å redusere stillingen til eks. 80%.

 

Når det er sagt så mener jeg ikke man skal måtte ta abort- mine meninger går kun på når man planlegger barn må man se på hvordan det passer inn i ens liv og hvilke endringer man er villig til å gjøre.

 

Når det er sagt så skal det mye til for at jeg mener at noen i Norge ikke bør få et barn grunnet økonomi (noe annet er mange barn) - og jeg er ikke av de som har ment at uføre ikke bør få barn bare så det er sagt!

 

Anonymous poster hash: a8a82...29b

Nå må jeg si at jeg er meget enig med deg.

Selvsagt så skal man tenke på økonomi når man planlegger å få barn.

Kan man økonomisk ta hånd om dem?

 

Det var selvsagt noe mine foreldre tenkte nøye over da de fikk meg og min storebror.

Mamma var ufør ( OK på den tiden hadde hun ikke fått ufør, hun var hjemmeværende), men pappa var frisk og tjente bra. Der og da kunne de forsørge to barn.

Så døde min far, noe som kom helt uvented.

Skulle mi mor ha planlagt økonomiisk at min far døde? Noe som kom helt uvented?

Vi hadde alltid mat på bordet, vi hadde klær på kroppen, vi hadde til og med utenlandsturer hver sommer!

[Anonym bruker]

De ytringene dere legger fra dere om enslige uføre; det at de ikke skal få barn, det at de er en vort på samfunnes rygg, at de håper at barnevernet tar ungene fra dem; det fikk vi høre og se veldig klart da visse fol spreymalte det utover veggene på huset vårt! Skikkelig kult å komme hjem til det som 9 åring!

 

 

Men sånne som sug lut og likesinnede er vel ikke de skarpeste knivene i skuffen akkurat. Jeg tar meg ikke nær av dumme folk som slenger dritt til meg, de vet ikke hva de snakker om fordi de ikke har evne til å forstå det, de er for dumme. Prøv å ikke ta deg nær av disse myggstikkene, du er 10 ganger smartere og mer empatisk enn disse kjerringene.

 

Hilsen ei som har blitt mobbet av 4 jenter gjennom hele ungdomsskolen og videregående, jenter som hadde 3 i snitt, mens jeg hadde toppkarakterer. Jeg var visst dum, stygg, patetisk og burde ikke bli født. At min mor var fattig og jeg gikk i slitte gamle klær var bare beviset på at verden ikke trengte slike som meg, fikk jeg høre. Vel, jeg har per dags dato kommet mye lengre enn disse 4 som mobbet, 3 av dem har ingen mann eller barn (vi er 35 år alle sammen), 2 av dem klarer ikke å beholde jobbene sine i lengden, og hun siste som var verst endte opp som alkoholiker. Hev deg over drittkommentarene og synes heller synd på dem for at de er så dumme og ikke kan få gjort noe med det.

 

Anonymous poster hash: a9f7e...b54

[Anonym bruker]

 

 

De ytringene dere legger fra dere om enslige uføre; det at de ikke skal få barn, det at de er en vort på samfunnes rygg, at de håper at barnevernet tar ungene fra dem; det fikk vi høre og se veldig klart da visse fol spreymalte det utover veggene på huset vårt! Skikkelig kult å komme hjem til det som 9 åring!

 

Men sånne som sug lut og likesinnede er vel ikke de skarpeste knivene i skuffen akkurat. Jeg tar meg ikke nær av dumme folk som slenger dritt til meg, de vet ikke hva de snakker om fordi de ikke har evne til å forstå det, de er for dumme. Prøv å ikke ta deg nær av disse myggstikkene, du er 10 ganger smartere og mer empatisk enn disse kjerringene.

 

Hilsen ei som har blitt mobbet av 4 jenter gjennom hele ungdomsskolen og videregående, jenter som hadde 3 i snitt, mens jeg hadde toppkarakterer. Jeg var visst dum, stygg, patetisk og burde ikke bli født. At min mor var fattig og jeg gikk i slitte gamle klær var bare beviset på at verden ikke trengte slike som meg, fikk jeg høre. Vel, jeg har per dags dato kommet mye lengre enn disse 4 som mobbet, 3 av dem har ingen mann eller barn (vi er 35 år alle sammen), 2 av dem klarer ikke å beholde jobbene sine i lengden, og hun siste som var verst endte opp som alkoholiker. Hev deg over drittkommentarene og synes heller synd på dem for at de er så dumme og ikke kan få gjort noe med det.

 

Anonymous poster hash: a9f7e...b54

Beklager, du kan mene mye om Sug Lut og hennes meninger, men at hun ikke er skarp er det bare mindre begavede som kan mene. Hun er langt smartere enn gjennomsnittet her inne.

At du blir provosert av meningene hennes er ikke ensbetydende med at dama ikke er skarp.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2ef17...a60

[Anonym bruker]

Her har jeg selv vært for syk til å jobbe i 10 år. Er frisk nå, og tar utdannelse for å komme meg i arbeid.

 

Min datter var 2 år da jeg ble syk. Jeg hadde da gått i ulønnet permisjon med henne fram til da, hun skulle starte i barnehage og jeg på høyskole. Men jeg var alt for syk og fikk aldri startet.

Hun er i dag 13 år. Og det er ikke lenge siden hun kom til meg, og sa at det er så godt at jeg alltid har vært der for henne, samme hva det er så er jeg der. Om hun trenger hjelp med lekser, kjeder seg, eller det har skjedd noe mer alvorlig, så har jeg alltid vært tilgjengelig. Hun forteller om flere venninner som har foreldre som ikke er tilstede, de er stort sett alltid alene hjemme, både helg og kveld. Og flere av hennes venninner har kommet til meg istedenfor. Her har vi et åpent hjem, og det er stort sett andre barn her hver eneste dag.

Det at jeg har vært syk betyr heller ikke at jeg er dum, jeg har ingen problemer med å hjelpe min datter med lekser. Så der får hun all hjelp hun trenger. Hun er en av de flinkeste i klassen, har utmerket seg i sin idrett.  Hun har ikke manglet noe økonomisk.

 

Og livet blir jo ikke som man planlegger. Jeg ble først gravid på p-pillen og tok abort, 2 år etterpå ble jeg gravid på p-pillen og med en steril mann, da klarte jeg ikke å ta abort. 2 år etterpå ble jeg syk. 7 år etterpå gikk barnefaren fra oss. Han og jeg hadde da vært sammen i 10 år. Jeg planla aldri og bli hverken syk eller enslig mor.

 

Jeg er og tidligere barnevernsbarn, blitt misbrukt seksuelt, psykisk og fysisk. Så jeg burde vel virkelig ikke fått barn.

Anonymous poster hash: 75007...08e

[Kamomille]

 

Nå vil jeg tro at det er de færreste som mener at uføre i seg selv ikke skal ha barn. Det er selvsagt også slik at mange uføre har blitt det etter at de har fått barn.

Det som er en kjensgjerning er at alle bør, og mange gjør det, tenker over de økonomiske konsekvensene et eller flere barn fører med seg. Derfor venter mange med barn til de er ferdig utdannet, har fast jobb, bolig og bil på plass. Videre er det et økonomisk regnestykke (ubevisst i hvertfall) har man økonomi til et tredje eller fjerde barn? Plutselig stiller det helt andre krav til bil, kanskje størrelsen på boligen, kostnader til fritidsaktiviteter, ferier osv.

Derfor er det ikke urimelig at også uføre som ønsker barn tenker gjennom de økonomiske konsekvensene ved å få barn.

På lik linje med at jeg ikke stoler på at jeg får pensjon av staten om 30-40 år (mye kan endre seg på den tiden) kan jeg ikke legge alle eggene i kurven på barnetrygden eller barnehagestøtte.

Uføre kan heller ikke satse alle kortene på de enkelte trygdeordninge staten gir. Det er selvsagt kjedelig når man sitter midt oppi det, men litt planer for hvordan løse hverdagen med barn må man gjøre.

Enslige damer som velger å få barn uten en far planlegger gjerne (det er selvsagt unntak osv osv, men nå snakket jeg av erfaring med de tre tilfelle jeg kjenner) dette på bakgrunn av at de har et godt forhold til sine foreldre som stiller opp med avlastning tilbudet nye barnebarnet. De trenger ekstra hjelp og tar beslutningen basert på om de får bistand privat - ikke gjennom staten. Eller man tar høyde for at dette må og skal man klare selv, og har økonomi til å kjøpe hjelp eller å redusere stillingen til eks. 80%.

Når det er sagt så mener jeg ikke man skal måtte ta abort- mine meninger går kun på når man planlegger barn må man se på hvordan det passer inn i ens liv og hvilke endringer man er villig til å gjøre.

Når det er sagt så skal det mye til for at jeg mener at noen i Norge ikke bør få et barn grunnet økonomi (noe annet er mange barn) - og jeg er ikke av de som har ment at uføre ikke bør få barn bare så det er sagt!Anonymous poster hash: a8a82...29b

 

Nå må jeg si at jeg er meget enig med deg.

Selvsagt så skal man tenke på økonomi når man planlegger å få barn.

Kan man økonomisk ta hånd om dem?

 

Det var selvsagt noe mine foreldre tenkte nøye over da de fikk meg og min storebror.

Mamma var ufør ( OK på den tiden hadde hun ikke fått ufør, hun var hjemmeværende), men pappa var frisk og tjente bra. Der og da kunne de forsørge to barn.

Så døde min far, noe som kom helt uvented.

Skulle mi mor ha planlagt økonomiisk at min far døde? Noe som kom helt uvented?

Vi hadde alltid mat på bordet, vi hadde klær på kroppen, vi hadde til og med utenlandsturer hver sommer!

Man kan ikke planlegge med at noen dør!

Men man burde kunne ta høyde for at man familien mister en inntekt. I ditt tilfelle hadde familien bare en inntekt da kun din far som jobbet. Brutalt å si det, men inntekten til din far kunne jo også forsvunnet på andre måter, f.eks ved st han ble arbeidsledig, han ble syk osv. Slike tilfeller må man i det minste kunne ta høyde for at kan skje i løpet av et liv!

[Anonym bruker]

 

 

Nå vil jeg tro at det er de færreste som mener at uføre i seg selv ikke skal ha barn. Det er selvsagt også slik at mange uføre har blitt det etter at de har fått barn.

Det som er en kjensgjerning er at alle bør, og mange gjør det, tenker over de økonomiske konsekvensene et eller flere barn fører med seg. Derfor venter mange med barn til de er ferdig utdannet, har fast jobb, bolig og bil på plass. Videre er det et økonomisk regnestykke (ubevisst i hvertfall) har man økonomi til et tredje eller fjerde barn? Plutselig stiller det helt andre krav til bil, kanskje størrelsen på boligen, kostnader til fritidsaktiviteter, ferier osv.

Derfor er det ikke urimelig at også uføre som ønsker barn tenker gjennom de økonomiske konsekvensene ved å få barn.

På lik linje med at jeg ikke stoler på at jeg får pensjon av staten om 30-40 år (mye kan endre seg på den tiden) kan jeg ikke legge alle eggene i kurven på barnetrygden eller barnehagestøtte.

Uføre kan heller ikke satse alle kortene på de enkelte trygdeordninge staten gir. Det er selvsagt kjedelig når man sitter midt oppi det, men litt planer for hvordan løse hverdagen med barn må man gjøre.

Enslige damer som velger å få barn uten en far planlegger gjerne (det er selvsagt unntak osv osv, men nå snakket jeg av erfaring med de tre tilfelle jeg kjenner) dette på bakgrunn av at de har et godt forhold til sine foreldre som stiller opp med avlastning tilbudet nye barnebarnet. De trenger ekstra hjelp og tar beslutningen basert på om de får bistand privat - ikke gjennom staten. Eller man tar høyde for at dette må og skal man klare selv, og har økonomi til å kjøpe hjelp eller å redusere stillingen til eks. 80%.

Når det er sagt så mener jeg ikke man skal måtte ta abort- mine meninger går kun på når man planlegger barn må man se på hvordan det passer inn i ens liv og hvilke endringer man er villig til å gjøre.

Når det er sagt så skal det mye til for at jeg mener at noen i Norge ikke bør få et barn grunnet økonomi (noe annet er mange barn) - og jeg er ikke av de som har ment at uføre ikke bør få barn bare så det er sagt!Anonymous poster hash: a8a82...29b

 

Nå må jeg si at jeg er meget enig med deg.

Selvsagt så skal man tenke på økonomi når man planlegger å få barn.

Kan man økonomisk ta hånd om dem?

 

Det var selvsagt noe mine foreldre tenkte nøye over da de fikk meg og min storebror.

Mamma var ufør ( OK på den tiden hadde hun ikke fått ufør, hun var hjemmeværende), men pappa var frisk og tjente bra. Der og da kunne de forsørge to barn.

Så døde min far, noe som kom helt uvented.

Skulle mi mor ha planlagt økonomiisk at min far døde? Noe som kom helt uvented?

Vi hadde alltid mat på bordet, vi hadde klær på kroppen, vi hadde til og med utenlandsturer hver sommer!

Man kan ikke planlegge med at noen dør!

Men man burde kunne ta høyde for at man familien mister en inntekt. I ditt tilfelle hadde familien bare en inntekt da kun din far som jobbet. Brutalt å si det, men inntekten til din far kunne jo også forsvunnet på andre måter, f.eks ved st han ble arbeidsledig, han ble syk osv. Slike tilfeller må man i det minste kunne ta høyde for at kan skje i løpet av et liv!

Jo, man kan og bør "planlegge" for at en av lønnsmottakerne kan dør. Livsforsikring!

 

 

Anonymous poster hash: a8a82...29b

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå vil jeg tro at det er de færreste som mener at uføre i seg selv ikke skal ha barn. Det er selvsagt også slik at mange uføre har blitt det etter at de har fått barn.

Det som er en kjensgjerning er at alle bør, og mange gjør det, tenker over de økonomiske konsekvensene et eller flere barn fører med seg. Derfor venter mange med barn til de er ferdig utdannet, har fast jobb, bolig og bil på plass. Videre er det et økonomisk regnestykke (ubevisst i hvertfall) har man økonomi til et tredje eller fjerde barn? Plutselig stiller det helt andre krav til bil, kanskje størrelsen på boligen, kostnader til fritidsaktiviteter, ferier osv.

Derfor er det ikke urimelig at også uføre som ønsker barn tenker gjennom de økonomiske konsekvensene ved å få barn.

På lik linje med at jeg ikke stoler på at jeg får pensjon av staten om 30-40 år (mye kan endre seg på den tiden) kan jeg ikke legge alle eggene i kurven på barnetrygden eller barnehagestøtte.

Uføre kan heller ikke satse alle kortene på de enkelte trygdeordninge staten gir. Det er selvsagt kjedelig når man sitter midt oppi det, men litt planer for hvordan løse hverdagen med barn må man gjøre.

Enslige damer som velger å få barn uten en far planlegger gjerne (det er selvsagt unntak osv osv, men nå snakket jeg av erfaring med de tre tilfelle jeg kjenner) dette på bakgrunn av at de har et godt forhold til sine foreldre som stiller opp med avlastning tilbudet nye barnebarnet. De trenger ekstra hjelp og tar beslutningen basert på om de får bistand privat - ikke gjennom staten. Eller man tar høyde for at dette må og skal man klare selv, og har økonomi til å kjøpe hjelp eller å redusere stillingen til eks. 80%.

Når det er sagt så mener jeg ikke man skal måtte ta abort- mine meninger går kun på når man planlegger barn må man se på hvordan det passer inn i ens liv og hvilke endringer man er villig til å gjøre.

Når det er sagt så skal det mye til for at jeg mener at noen i Norge ikke bør få et barn grunnet økonomi (noe annet er mange barn) - og jeg er ikke av de som har ment at uføre ikke bør få barn bare så det er sagt!Anonymous poster hash: a8a82...29b

Nå må jeg si at jeg er meget enig med deg.

Selvsagt så skal man tenke på økonomi når man planlegger å få barn.

Kan man økonomisk ta hånd om dem?

Det var selvsagt noe mine foreldre tenkte nøye over da de fikk meg og min storebror.

Mamma var ufør ( OK på den tiden hadde hun ikke fått ufør, hun var hjemmeværende), men pappa var frisk og tjente bra. Der og da kunne de forsørge to barn.

Så døde min far, noe som kom helt uvented.

Skulle mi mor ha planlagt økonomiisk at min far døde? Noe som kom helt uvented?

Vi hadde alltid mat på bordet, vi hadde klær på kroppen, vi hadde til og med utenlandsturer hver sommer!

Man kan ikke planlegge med at noen dør!

Men man burde kunne ta høyde for at man familien mister en inntekt. I ditt tilfelle hadde familien bare en inntekt da kun din far som jobbet. Brutalt å si det, men inntekten til din far kunne jo også forsvunnet på andre måter, f.eks ved st han ble arbeidsledig, han ble syk osv. Slike tilfeller må man i det minste kunne ta høyde for at kan skje i løpet av et liv!

Jo, man kan og bør "planlegge" for at en av lønnsmottakerne kan dør. Livsforsikring!Anonymous poster hash: a8a82...29b

Så har du den kjedelige greia med at ikke alle får tegne livsforsikring da....... Fordi forsikringsselskapet sier nei!

 

Anonymous poster hash: 7b395...667

[Anonym bruker]

"Jeg ble først gravid på p-pillen og tok abort, 2 år etterpå ble jeg gravid på p-pillen og med en steril mann, da klarte jeg ikke å ta abort. "

Hm.. Men en steril mann!? Her er det ugler i mosen, eller kanskje var det rogn i posen?

Anonymous poster hash: 4afb5...c20

[Anonym bruker]

 

"Jeg ble først gravid på p-pillen og tok abort, 2 år etterpå ble jeg gravid på p-pillen og med en steril mann, da klarte jeg ikke å ta abort. "

Hm.. Men en steril mann!? Her er det ugler i mosen, eller kanskje var det rogn i posen?

 

Anonymous poster hash: 4afb5...c20

 

 

Et kjent faktum at noen menn som er antatt steril - enten av sykdom eller av sterilisering - likevel kan gjør en kvinne gravid når det er gått en tid etter sykdom eller sterilisering. Av og til ordner kroppen opp selv

 

Anonymous poster hash: 8bafd...84a

[Anonym bruker]

Hele den diskusjonen rundt uføretrygdede er bare ufattelig trist! 

 

Det er helt utrolig at det er så mange der ute som ikke skjønner at enkelte har hatt det såppas tøft i livet at det  kreves såppas mye av en person bare å holde hodet over vann. Men, det trenger ikke å bety at det å få barn er for slitsomt for de. 

 

Det å få barn er for noen (mange?) en berikelse i livet. 

 

Jeg er ikke uføretrygdet, har ingen i familien som er det eller. Men, jeg begynner nesten å gråte når jeg leser hva enkelte finner å si på nette om uføre! 

 

Det er så trist at folk er så kortsynte altså! Helt utrolig hvor kalde enkelte er! 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4d25f...e41

[Anonym bruker]

 

"Jeg ble først gravid på p-pillen og tok abort, 2 år etterpå ble jeg gravid på p-pillen og med en steril mann, da klarte jeg ikke å ta abort. "

Hm.. Men en steril mann!? Her er det ugler i mosen, eller kanskje var det rogn i posen?

 

Anonymous poster hash: 4afb5...c20

 

 

Han hadde fått beskjed av legen at han var steril. Men tydeligvis var det noen levende der. Vi undersøkte spermen hans etterpå. Og fikk beskjed om at han kunne gjøre noen gravide, men sannsynligheten var så lav at de fleste leger ville kalle han steril.

 

Anonymous poster hash: 75007...08e

[Anonym bruker]

 

"Jeg ble først gravid på p-pillen og tok abort, 2 år etterpå ble jeg gravid på p-pillen og med en steril mann, da klarte jeg ikke å ta abort. "

Hm.. Men en steril mann!? Her er det ugler i mosen, eller kanskje var det rogn i posen?

 

Anonymous poster hash: 4afb5...c20

 

 

 

Du har aldri hørt om sædledere som vokser sammen igjen? Ikke så uvanlig problemstilling egentlig... Så ja, man kan være steril og så få tilbake muligheten til reproduksjon senere.

 

Anonymous poster hash: a9f7e...b54