Jeg trenger noen tips til å kontrollere sinnet mitt.

[Anonym bruker]

De få gangene jeg blir sint, er det som om det svartner. Jeg klarer ikke stoppe meg selv. Og etterpå får jeg så dårlig samvittighet! Hører min mor når jeg kjefter, og jeg vil ikke det, hele min oppvekst ble jeg skjelt ut, hylt etter og også fysisk straffet-slag, risting, klaps, harde grep rundt armen, dratt etter håret, tvang om å unnskyld, rydde under tilsyn, husarrest, sanksjoner og psykisk nedbrytning (du klarer aldri noenting, jeg skulle ønske du ikke var født Osv). Fikk aldri unnskyldninger etter utbrudd, og gikk alltid på tå hev.

 

Har to fantastiske barn som jeg prøver å gjøre alt godt i verden for. Jeg er veldig opptatt av barneoppdragelse, leser mye om det og søker råd. Jeg er opptatt av at de skal bli sett og hørt, at de skal få ubegrenset kjærlighet, at jeg skal være rolig og fornuftig, være tilstede og være en god og trygg mamma. Så langt har alt gått bra, de er to fantastiske unger, godt humør, empatsike, trygge og fornøyde og noen ganger utfordrende.

 

Minste har non blitt litt bortskjemt, jeg synes det er en vanskelig balanse å være nok konsekvent men samtidig dekke alt det andre. Til morgenen isdag våknet jeg med migrene, sovet elendig (ingen unnskyldning), og han nekter å ta på seg genseren jeg har lagt frem, men vil ha den som var lagt til vask (3 år). Prøver rolig å si at den genseren jeg har lagt fram skal vi ha på. Forklarer og snakker i ca 10 minutter. Han er veldig sær på enkelte ting, som feks klær, og gir jeg han frie tøyler foran klesskapet finner han ikke noe, men blir kjempefrustrert. Han hyler til, og plutselig kjenner jeg bare sinnet boble i meg, og jeg klarer ikke stoppe. Sier til han at om han ikke tar på klær, vil han bli kald og syk. "Vil du være syk?! JAVEL! Da kan du bare sitte her! Mamma går ned." Og river av han genseren han febrilsk prøver å dra av.

Han kommer sutrende etter meg på kjøkkenet, og tar frem et puslespill. Jeg sier det kan han få leke med når han har tatt på seg klærne og tar fra han puslespillet. Han nekter fortsatt og legger seg på gulvet.

Etter en stund spør jeg hva han vil ha på brødskiva si (har roet meg nå) og han ligger fortsatt på gulvet. Stryker han på ryggen og sier at jeg ble alt for sint, og sier unnskyld. Han tar på seg genseren og pusler puslespillet før frokost.

 

Og jeg sitter med kullsvart samvittighet. Jeg vil ikke reagere slik! Hvordan kan jeg klare å holde meg rolig i sånne situasjoner? Han ble ikke redd, mer overrasket. Men jeg er så redd for å ligne min mor, blir helt kvalm. Snakket ordentlig meg han etter frokost og forklarte at jeg ble sint, og at jeg var lei meg for å ha gått fra han på rommet og for å ha revet av genseren. Han svarte "det går bra mamma" og ga han en lang klem, men samvittigheten slipper ikke taket. Er så redd det skal utvikle seg og at jeg blir en sinna-mamma.

 

Anonymous poster hash: 2f2a2...015

[klg,2 boys now:)]

Synes kansje en streng stemme var på sin plass ved den oppførselen til 3 åringen.

Han tester deg og han vil eskalere i testingen,om du ikke stopper han.begrenser seg hvor mye enn kan prate en i full trass.

Men om du føler at det "svartner" for deg det er verre.du må føle at du har kontroll over deg selv,fordet om det er lov og være streng

[Anonym bruker]

Jeg også føler det svartner noen ganger og klarer ikke kontrollere det. Og det kommer som skutt fra klar himmel. 

 

Jeg også sier som du skriver over. Jeg har aldri vært i nærheten av å være fysisk. Men samvittigheten gnager. 

Mine foreldre var aldri fysiske eller psyksiske. Men pappa er også brå sint og kan høres sintere ut eller sint uten å egentlig være det. Og det kan være skummelt. Jeg vet at mine foreldre ikke mente å få meg til å føle meg liten. Men i og med at jeg er en følsom person fra naturens side tok jeg det tungt når det var sånn. Jeg var en super snill unge som ikke gjorde mye galt. 

Jeg anser ikke det som omsorgssvikt eller psykisk mishandling for det var bare sinne om man gjorde noe galt, og det var jo sjeldent.

Jeg vil heller ikke at jeg skal være med på at barna mine blir utrygge pga dette, og ikke føle at de er bra nok. Selvom jeg tror det bare er en liten del av alt som skjer og påvirker de evt i negativ retning. Men likevel så blir det min skyld.

Anonymous poster hash: 5d392...518

[Anonym bruker]

Nå må jeg si at jeg syns ikke den situasjonen du beskriver her var så veldig ille, slik kunne jeg også reagert til slutt. Du må huske på at du er bare et menneske og det er ikke alltid like lett å skal være helt pedagogisk korrekt hele tiden. Det går faktisk ikke ann, enkelte ganger eksploderer det bare. 

 

Da mitt barn var rundt 1 år og hadde store søvnproblemer ++ en del andre ting, så hold jeg på å springe på veggen. Jeg kunne bli forferdelig sint, ikke på barnet, men på sitasjonen. Siden barnet var så lite så trakk jeg meg unna rett og slett. Gav ham over til faren og gikk for meg selv for å roe meg ned. Da stresset roet seg, så roet jeg også meg.

 

Ellers så har jeg en mann som høres knallsur og forbanna ut nesten hele tiden, spesielt om han er stresset eller skal gi beskjeder. Jeg merker at 3 åringen av og til misforstår faren og tror han er sint når han absolutt ikke er det. 

 

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre med det. Men bare det at du reagerer på dette selv, og er bevisst på at du er slik så er du jo på god vei! Og en veldig viktig ting er at du sier beklager, barn har ikke vondt av å se at foreldrene er bare mennesker - men de har vett til å si beklager når de har handlet urettferdig. 

Anonymous poster hash: 558fc...c2e