Morsfølelse

[Anonym bruker]

For å gjøre en lang historie kort:

 

Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt som liten, og selv om jeg har gått til psykolog i mange år, så gjør det fortsatt "vondt". Jeg har greid meg relativt bra i livet, god utdannelse, hus, mann og et barn.

 

Barn ja. Jeg lovte meg selv at den dagen jeg skulle få et barn, skulle jeg gjøre alt i min makt for at barnet mitt får den beste barndommen med omsorgsfulle foreldre. Jeg var deprimert da jeg gikk gravid, og var rett og slett redd for at jeg ikke skulle greie å elske barnet. Jeg hadde da aldri hatt en voksenperson i mitt som var glad i meg og omsorgsfull, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle "elske" et barn.

 

Jeg fødte, men følte ingenting. Hvor ble av den berømte forelskelsen alle snakker om?

Jeg hadde et enorm beskyttelsesinnstinkt, matet, skifter på baby og gjorde alt for at han skulle ha det bra, men jeg følte at jeg måtte gjøre det, that's it. Begynte å gå til psykologen min igjen og etter hvert som barnet ble større ble jeg bare mer og mer forelsket i ham. Nå kan jeg ikke se for meg et liv uten gutten min. Jeg hadde sterk depresjon, men vil ikke gå inn i detaljer da jeg ikke vil bli gjenkjent.

 

Nå, 3 år senere venter vi nr. 2 og jeg er kjemperedd. Redd for å gå igjennom det samme med førstemann. Det første året var et rent helvete.

 

Hva om jeg ikke får morsfølelse for nr. 2? Hva om jeg blir sterkt deprimert igjen? Jeg har jo et barn fra før å ta meg av også i tillegg til babyen. Jeg vet ikke.. Tankene bare surrer.

 

Noen som har erfaringen å komme med?

 

Ble ikke så "kort" som jeg trodde, men men.

 

Anonymous poster hash: a13f6...163

[Anonym bruker]

Jeg tror at ofte så går det bedre neste gang

 

Kroppen har vært igjennom prosessen før og du vet at morsfølelsen kommer selv om fu ikke føler den med første øyekast. Ikke vær streng med deg selv. Prøv å la det være greit at det er slik. Du kan å elske barnet ditt, og du vil klare det igjen bare du får litt tid Forbered deg på at det kan skje og at det skal være helt greit.

 

Som du sier du har beskyttelsesinnstinkt og ungen får det den trenger. Da er alt bra

 

Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 6e2ac...437

[Anonym bruker]

kjenner meg så igjen i nesten alt du skriver!

Jeg var så deprimert med sønnen min at jeg er livredd for å bli gravid igjen.

Der og da klarte jeg heller ikke gå til psykolog,var så vidt jeg klarte å snakke om det til min bestevennine.

Nå er det snart 3 år siden fødselen å tenker forsatt mye på barseltiden..

Anonymous poster hash: 2e1ca...943

[førskolelæreren]

Jeg vil sende deg en klem og si at du må være så stolt over deg selv!

Tenk på alt du har klart!

Ditt barn har en så reflektert mor og det er en kjempe god egenskap!

 

Tror du kommer til å få morskjærlighet for nummer 2 også men husk at det er helt normalt om den ikke kommer med en gang.

Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Gratulerer med baby i magen!

 

Dette kommer til å gå kjempebra. Nummer 1: fordi det har gått bra før. Det tok litt tid, men morsfølelsen kom. Nummer 2: Du vet hvilke varselstegn du skal se etter og nummer 3: du har allerede kontakt med noen som kan hjelpe deg med vanskelige tanker både nå og fremover.

 

Dette går så fint! Det er jo helt vanlig å ikke få morsfølelsen med en gang. Jeg hadde heller ikke det og sleit i tillegg med tvangstanker i barselsperioden, men fikk god hjelp. Lykke til!

Anonymous poster hash: 824b7...252

[Appelsinpiken]

Det er faktisk helt normalt at morsfølelsen ikke kommer med en gang. Med nr 1 kom den ikke før etter et halvt år, mens med nr 2 kom den nesten med en gang. Samtidig vet jeg om noen som ikke fikk morsfølelsen med nr to før etter 1,5 år. Alt er normalt! Så lenge du har beskytterinstinktet ville jeg prøvd å legge bekymringen om morsfølelsen til side, og si til deg selv at det er normalt om den ikke kommer med en gang, og at du er god nok!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Husker alle sa hvor fantastisk det var å få se babyen for første gang, at fødselen og at var glemt. Jeg burde glede meg til barseltiden, den kom til å gå så fort, jeg måtte bare nyte den osv. Men det ble ikke slik for meg i det hele tatt. Babyen kom etter en kort og intens fødsel. De spurte om jeg ville ha babyen på magen, men kunne ikke brydd meg mindre... slik startet det. Fikk ikke noen morsfølelse i det hele tatt. Følte ikke at jeg var noe glad i barnet, men følte som deg, at jeg ville gjøre det som var best for han, slet litt med rutiner, men ga han jo mat, satt på et falskt smil og gjorde så godt jeg kunne. Hadde planlagt to tette i utgangspunktet, men turte ikke pga dette. Da han var 1,5 år var første gang jeg gleda meg litt til å være med han over en litt lenger periode (ien uke ferie fra barnehagen). Etter dette gikk det ganske fort oppover.Jeg ble mer og mer glad i han og trivdes med å være med han. Fikk barn nr 2 da han var 2,5 år (han er 1 år nå). Var veldig spent på hvordan jeg skulle føle det, men visste jo denne gangen at det kom til å gå seg til. Da var det kjærlighet fra første blikk. For meg så hadde nok eldstemann vist meg veien og gleden over å ha et barn. Synes alt gikk mye lettere; jeg var tryggere i rollen og visste mer hva jeg skulle gjøre, eldste var god underholdning for babyen ganske tidlig å da ble det litt enklere med andremann synes jeg. Eldste skulle i barnehagen og da kom jeg meg ut, fikk rutiner og ting gikk litt mer i ett. Jeg rakk ikke sitte å tenke og grave meg ned på samme måte som med første. Utrolig glad i begge to. I starten med nr 2 så følte jeg nok at det kom til å ta litt tid før jeg var like glad i nr 2 som eldste. Det var ikke forelskelse med en gang med nr 2, men det var kjærlighet og glede over å bli kjent med dette mennesket. Jeg tror at så lenge du har fått denne følelsen for det første barnet ditt så vil det komme fort for andremann også, kanskje ikke en sterk forelskelse fra dag en, men en glede over barnet, og etterhvert som dere blir kjent også noe mer

Anonymous poster hash: 1df50...145

[Gidder ikke!]

Jeg hadde det på akkurat samme måte som deg. Følte ingenting, jo, redsel, plikt og et intenst ansvar. Det var det. Da jeg fikk han på magen første gang, ba jeg bare jordmor og pappa'n om å ta han, jeg kunne godt vente til i morgen...

 

Var bare overveldet og dritredd den første tiden, men gjorde alt jeg kunne for at den lille kroppen skulle ha det bra, selv om jeg ikke hadde noe i nærheten av morsfølelse. Hadde også en fødselsdepresjon, den varte i 2,5 år, da møtte jeg veggen og klarte ikke late som at jeg var sterk lenger.

Så forstår veldig godt hvordan du tenker!

 

Men! Da nr. 2 meldte sin ankomst 4,5 år etter førstemann var det kjærlighet ved første blikk og jeg var helt hinsides forelsket i den lille babyen min. Har kjent mye på den dårlige samvittigheten i ettertid, stakkars førstemann som ikke fikk den ekte kjærligheten fra starten av. Ham måtte liksom vokse på meg, det tok flere år... Huff, det er trist og tenke på. Men jeg vet at jeg gjorde så godt jeg kunne og at jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle ha det bra.

 

Jeg tror du kommer til å oppleve en større ro denne gangen, du har jo tross alt vært gjennom det før 😊

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
Men hos meg var det ikke en direkte omsorgsvikt, kun av min far. Men pga alvorlig sykdom gjennom hele barndom og ungdomstid og en moderat alvorlig psykisk lidelse som utviklet seg i ungdomstiden, så var tanken på å få barn totalt fraværende for meg.
Pga sykdommen og dødsangsten, min psykiske lidelse og suicidalitet og en sterk følelse av aldri å ha blitt elsket, bare være til bry, så var jeg totalt i villrede på hvaem jeg var.
Hvem var jeg? Hvordan kunne jeg bli glad i meg selv?
Kunne jeg blli glad i meg selv?
Kunne jeg overhodet blir glad i noen?
Hvorfor følte jeg ingenting for forldrene min? Søskene mine?
Var det noe galt med meg...?

Da jeg så ble gravid i veldig ung alder og fødte mitt barn, var det nok ingen som reagerte, på utsiden hadde jeg alltid vært plettfri, ingen ante noe om hvordan jeg hadde det på insiden, hva jeg tenkte, hvordan jeg selt, at jeg ikke passet inn, noen plass.
Så alle var positive til at dette taklet jeg supert bra, jeg var den fødte moren som hadde mye kjærlighet å gi barn, så dem måtte jeg bare få mange av.

Inni meg var det kaos.
Jeg ventet at morsfølelsen skulle slå meg i tryne i det jeg holdt min lille rosin.
For noen tilknyttning hadde jeg ikke fått gjennom svangerskapet, jeg klarte vell ikke helt ta det innover meg, jeg ghandlet bare som andre ville gjort, fordi det var normalen, fordi det var det som ble forventet av meg, det var jo det jeg alltid hadde gjort... Imitert andre og deres følelser.

Så nei, noen slag i tryne av morsfølelse fikk jeg ikke. Hverken akutt eller snikende.
Jeg gjorde alt av plikt, barnet manglet aldri noe, til og med "kjærlighet" fikk det, jeg visste hvordan alt skulle gjøres...Men innvendig rotnet jeg, for på albvor begynte jeg å se alt noe ikke stemte.
For hvorfor skulle vi mennesker måtte late som så mye? Hva godt var det for??

Da barnet var om lag 5-6mndr begynte jeg å kjenne at all denne beskyttertrangen og all dette som barnet krevde faktisk stakk dypere, jeg kjente på morsfølelse.
Men jeg hadde ingenting å sammenligne med, jeg visste ikke hvordan det skulle føles? Det var så nytt, så stor følelse at jeg hansket dårlig med den, jeg fikk panikk. Det ble krevd noe jeg ikke klarte å møte.

Joda, jeg har fått hjelp, men ikke direkte pga tilknytningsproblemer, men hjelpen jeg har fått har gjort at jeg har blitt kjent med meg selv, og gjennom det s har jeg lært meg å elske mitt barn, helt og fult og ekte.
Han har aldri manglet noe, og jeg tviler på at an noensinne har ant at jeg har vært annerledes.
At jeg ikke alltid har vært som jeg er idag.

Det gikk 12 år før jeg fik neste barn.
Jeg var som du skrekkslagen!!!
Hadde jeg det i meg til å åpne meg å elske et barn til?
Det var fortsatt litt halveis med min første, vi hadde våre problemer.
Det har vi den dag idag også, vi har begeg våre ting som til sammen gir et spesielt forhold.
Et sterkt forhold, men ikke slik jeg trodde et forhold til et barn skulle være, men jeg har nok blitt preget at de første årene. De sitter i, jeg elsker ham høyere enn alt, han er mitt barn, men noen ganger så kjennes det mer på overflaten enn i dybden.

Da jeg fikk mitt andre barn var jeg som sagt skrekkslagen.
Men jeg hadde jo allerede banet vei for følelsene, så de var der idet jeg så min nyfødte.
Jeg ble slått overende av en voldsom følese, og kunne bekrefte for meg selv at dette var morsfølelse.
Jeg kjente følelsen nå, den kom automatisk der jeg før måtte lære meg å kjenne den.

Den dag idag tenker jeg nesten aldri på hvordan det var den gang jeg ikke hadde morsfølelse, bare når det er et tema som kommer opp "morfølelsen som alltid slår deg i fjeset i det du treffer din nyfødte for første gang".
For det er ikke alltid sånn.
Det er en ukjent følelse for oss som ikke har kjent den før.
Vi må lete etter den, noen må lete lenger enn andre.
Men sånn jeg pplevde det så var det momentant nårjeg allerde visste hvordan den føltes.


Lykke til jeg er sikekr på at det går over all forventning

Anonymous poster hash: 82c25...3f3

[Anonym bruker]

Jeg som er #7. Vil bare si det at jeg ble sykmeldt ganske tidlig dette svangerskapet for å ikke stresse og for å få tilknytning til  babyen. Med første hadde jeg stressa og jobba til siste dag før permisjon. Jordmor visste hvordan det var for meg med førstemann og at det var mye stress på jobben jeg hadde nå. Hun sa at jeg måtte få sykmelding for å hindre at jeg var sliten før babyen kom. Da jeg ringte legen å sa jeg ønsket sykmelding pga av graviditet så spurte han ikke en gang hvorfor, så var ikke så skummelt å ringe som jeg fryktet. Jeg tror faktisk dette hadde veldig mye å si for meg, det å kunne ha tid til å forberede og glede meg over svangerskapet, slik at det ikke bare kom som en vegg på meg igjen

Anonymous poster hash: 1df50...145

[Anonym bruker]

Hei Jeg slet også med morsfølelsen førstegang jeg ble mamma. Uten din bagasje da vel og merke. Dette fordi jeg antageligvis  hadde en sterk formening om hva jeg skulle føle... Altså jeg overanalyserte meg selv, baby, hva morsfølelse skulle være osv. Trodde også at biologien kunne fikse alt, så ble ekstra perpleks når det ikke skjedde. Dette gjorde at jeg kom i en mild depresjon....

 

Men da jeg endelig begynte å ta en dag av gangen, ikke overanalyserte alle mine følelser så gikk det gradvis bedre Altså lot meg selv bli kjent med barnet på mine egne premisser og da plutselig fikk jeg "morsfølelse" hva nå det er. Definisjonen er jo noe uklar?

 

For meg betyr det grenseløs underkastelse, å elske noen så høyt at uansett hvor sliten, lei man er så kommer barnet først(det kan også bety at man får litt barnefri, nettopp for at man skal kunne fortsette å sette dem først ) , redsel for å feile, redsel for å miste, konstant dårlig samvittighet for det ene eller det andre. Jeg skjønte ikke at jeg allerede hadde følt disse tingene fordi jeg var så opptatt med å analysere følelsene mine for baby.. Når jeg endelig forsto så ble kjærligheten grenseløs(kanskje det som var problemet,, når noe er grenseløst ) <3 <3 <3

 

Så skulle jeg få nr 2... Og var nervøs for det samme.... Men rart det der... Jeg tok ting med knusende ro og så på den lille som kom på brystet mitt og visste... Visste at jeg ville bli kjent med den lille babyen, at jeg ville gjøre alt for henne uansett, at jeg ikke skulle overanalysere, tenke for mye, men bare være. Gi meg selv tid til å kjenne på følelsene og bygge opp relasjonen mellom oss. Og det har gått utrolig bra! Denne morsfølelsen har vært grenseløs(skummelt nok, he he )

 

Du må huske at det er et helt nytt lite menneske, som kun trenger tid med deg Så skal du se at ting kommer på plass. Og skulle ting føles uoverkommelig så bruk psykolog, eller en god venn. Men jeg tror nok du skal se det går bedre denne gangen Selv om du kanskje ikke har blitt vist kjærlighet selv, betyr ikke at du ikke kan gi det videre Ønsker deg lykke til!! Og en klem

 

P.s... Sorry for laaangt innlegg

Anonymous poster hash: bee44...ef8