Hvordan vet du at du elsker mannen din?

[Anonym bruker]

Har plutselig begynt å bli så usikker på følelsene mine for mannen. Jeg trives sammen med ham, og han er en fantastisk mann, men jeg vet ikke om jeg elsker ham eller om jeg bare er "avhengig" av ham etter 15 år sammen. Kanskje elsker jeg bare det han gjør for meg, og den kjærligheten han gir meg? Hvis noen skjønner hva jeg mener...

 

Av og til (eller ganske ofte den siste tiden) føler jeg at jeg bare vil han skal la meg være i fred, og jeg irriterer meg ganske mye over småting. Men dette kan sikkert være bare fordi jeg er sliten og/eller fordi vi er sammen HELE tiden... eller?

 

Jeg er også ofte mer opptatt av hvordan jeg selv har det enn hvordan han har det. Betyr dette at jeg ikke elsker ham, eller bare at jeg er egoistisk?

 

Hvordan vet man sånt helt sikkert?

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

[Anonym bruker]

Ikke bekymre deg og overtenk for mye

 

Høres absolutt ut som du elsker han!

 

Jeg elsker mannen min, men noen ganger kan han være veldig irriterende, hehe.

 

Det er naturlig og sunt å være mer opptatt av hvordan en selv har det.

 

Anonymous poster hash: 6ce0e...395

[DramaMama]

Jeg vet at jeg elsker han fordi jeg savner han så det nesten gjør vondt hvis vi må sove en natt fra hverandre, og uansett hvor forbanna jeg er på han klarer jeg ikke tanken på livet uten.

 

Det er vanskelig å definere følelser, men jeg tenker at hvis jeg var i tvil hadde det ikke vært noen tvil - da hadde jeg ikke elsket han. For meg er det lett å kjenne at jeg virkelig gjør det. Men vi er forskjellige, så både følelsen og definisjonen av å elske vil være ulik fra person til person... Til syvende og sist er det bare du som kan besvare ditt eget spørsmål ut fra dine egne forutsetninger.

[Anonym bruker]

Jeg vet faktisk ikke om jeg elsker mannen min.

Han irriterer meg mye og jeg savner ham ikke så veldig når han er borte.

 

Men, jeg elsker familien min, våre to barn og det vi har sammen.

Ser ikke for meg at jeg kommer til å gjøre noe for å bryte opp den

Anonymous poster hash: 9f0f9...74c

[Anonym bruker]

Jeg vet det fordi jeg kan ikke leve uten ham.

 

Jeg kan ligge i senga ved siden av ham og kjenne hjertet mitt bruse av kjærlighet for ham! Og vi har vært sammen i 8år.Jeg vet jeg ville stått ved hans side uansett (sykdom osv).

 

 

Anonymous poster hash: cc4b7...0d2

[Anonym bruker]

Jeg sluttet å elske min mann for noen måneder siden. Etter år med slit, utroskap, løgner, avvisning og likegyldighet fra hans side, samtidig som han hardnakket påstår (enda) at han elsker meg og barna, har jeg gitt opp. Jeg lever med ham på grunn av barna, familiefreden og fordi jeg ikke har noen andre enn ham (ingen familie eller nære venner). Jeg savner ham ikke lenger hvis han er borte over natten med jobben, det gjør meg ingenting hvis han er sur på meg eller avviser meg og jeg er rett og slett blitt likegyldig. Ting som såret meg før, gjør meg absolutt ingenting nå.

Anonymous poster hash: a8dd5...31f

[Anonym bruker]

Dra bort en helg og kjenn etter !

Jeg gruer meg i forveien, en hel helg uten kjærligheten min liksom! Da vet jeg det :*

 

Anonymous poster hash: c3179...5c1

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg håper #2 har rett...

 

Jeg savner ham ikke hvis jeg er borte fra ham en natt eller en helg (noe som er sjelden, ikke en gang i året engang). Jeg er for opptatt med å nyte friheten til å savne ham, men det er som regel godt å komme hjem til ham likevel.

 

Jeg har uansett ikke lyst til å bryte opp familien, men han vil gjerne vite hva jeg føler, siden sexlysten min så og si har forsvunnet helt. Jeg kunne ikke gi ham noe sikkert svar på det, og nå venter han på at jeg skal finne ut av det... Jeg tror egentlig det med sexlysten bare har med meg selv å gjøre, for jeg har ikke lyst på noen andre heller. Føles nesten som jeg har blitt aseksuell. Jeg tror kanskje det at jeg "må" presse meg selv til å ha sex kan være med på å ødelegge følelsene mine litt. (Men samtidig skjønner jeg jo at han gjerne vil ha det da.)

 

Jeg kan heller ikke forestille meg å leve uten ham, stort sett. Noen ganger når jeg blir skikkelig forbanna eller lei, så tenker jeg at det hadde vært enklere. Men når jeg roer meg ned og tenker over saken, så er det ikke det jeg egentlig vil...

 

 

Jeg sluttet å elske min mann for noen måneder siden. Etter år med slit, utroskap, løgner, avvisning og likegyldighet fra hans side, samtidig som han hardnakket påstår (enda) at han elsker meg og barna, har jeg gitt opp. Jeg lever med ham på grunn av barna, familiefreden og fordi jeg ikke har noen andre enn ham (ingen familie eller nære venner). Jeg savner ham ikke lenger hvis han er borte over natten med jobben, det gjør meg ingenting hvis han er sur på meg eller avviser meg og jeg er rett og slett blitt likegyldig. Ting som såret meg før, gjør meg absolutt ingenting nå.

Anonymous poster hash: a8dd5...31f

 

 

Akkurat sånn hadde jeg det en periode (noen uker kanskje) da mannen var mye sint og irritabel. Men så hadde vi en skikkelig krangel som fikk renset opp litt, og etter at vi ordnet opp da, så var det ikke sånn lenger. Så jeg vet ikke helt om det betyr noe, eller om det bare var noen av de "onde" dagene man må ta med på kjøpet?

 

Jeg vet rett og slett ikke hvor mye av det jeg beskriver som er normalt, eller om alt dette er tegn på at de riktige følelsene mangler... Er veldig forvirret, men kanskje jeg bare overtenker som #2 sier, håper det er så enkelt.

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg håper #2 har rett...

 

Jeg savner ham ikke hvis jeg er borte fra ham en natt eller en helg (noe som er sjelden, ikke en gang i året engang). Jeg er for opptatt med å nyte friheten til å savne ham, men det er som regel godt å komme hjem til ham likevel.

 

Jeg har uansett ikke lyst til å bryte opp familien, men han vil gjerne vite hva jeg føler, siden sexlysten min så og si har forsvunnet helt. Jeg kunne ikke gi ham noe sikkert svar på det, og nå venter han på at jeg skal finne ut av det... Jeg tror egentlig det med sexlysten bare har med meg selv å gjøre, for jeg har ikke lyst på noen andre heller. Føles nesten som jeg har blitt aseksuell. Jeg tror kanskje det at jeg "må" presse meg selv til å ha sex kan være med på å ødelegge følelsene mine litt. (Men samtidig skjønner jeg jo at han gjerne vil ha det da.)

 

Jeg kan heller ikke forestille meg å leve uten ham, stort sett. Noen ganger når jeg blir skikkelig forbanna eller lei, så tenker jeg at det hadde vært enklere. Men når jeg roer meg ned og tenker over saken, så er det ikke det jeg egentlig vil...

 

 

Jeg sluttet å elske min mann for noen måneder siden. Etter år med slit, utroskap, løgner, avvisning og likegyldighet fra hans side, samtidig som han hardnakket påstår (enda) at han elsker meg og barna, har jeg gitt opp. Jeg lever med ham på grunn av barna, familiefreden og fordi jeg ikke har noen andre enn ham (ingen familie eller nære venner). Jeg savner ham ikke lenger hvis han er borte over natten med jobben, det gjør meg ingenting hvis han er sur på meg eller avviser meg og jeg er rett og slett blitt likegyldig. Ting som såret meg før, gjør meg absolutt ingenting nå.

 

Anonymous poster hash: a8dd5...31f

 

 

Akkurat sånn hadde jeg det en periode (noen uker kanskje) da mannen var mye sint og irritabel. Men så hadde vi en skikkelig krangel som fikk renset opp litt, og etter at vi ordnet opp da, så var det ikke sånn lenger. Så jeg vet ikke helt om det betyr noe, eller om det bare var noen av de "onde" dagene man må ta med på kjøpet?

 

Jeg vet rett og slett ikke hvor mye av det jeg beskriver som er normalt, eller om alt dette er tegn på at de riktige følelsene mangler... Er veldig forvirret, men kanskje jeg bare overtenker som #2 sier, håper det er så enkelt.

 

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

 

Jeg tror ikke at de stormende følelsene vil vare livet ut, kanskje de går over i en mer stille kjærlighet.

Jeg synes ikke du skal vurdere å gå fra en bra mann, men det er min mening. Andre vil kanskje prioritere sterke følelser, sex og fysisk nærhet mye mer enn meg.

 

Anonymous poster hash: 9f0f9...74c

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror ikke at de stormende følelsene vil vare livet ut, kanskje de går over i en mer stille kjærlighet.

Jeg synes ikke du skal vurdere å gå fra en bra mann, men det er min mening. Andre vil kanskje prioritere sterke følelser, sex og fysisk nærhet mye mer enn meg.

 

Anonymous poster hash: 9f0f9...74c

 

Nei, jeg vurderer ikke å gå fra ham, det er bare det at han gjerne vil ha et svar på hva jeg føler. Jeg må jo prøve å være ærlig, selv om jeg risikerer at han går fra meg hvis svaret ikke er det han vil ha...

 

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

[Anonym bruker]

Jeg kan fint være uten mannen min en natt eller en helg uten å føle et stort savn. Men jeg vet jeg elsker han fordi jeg føler jeg ikke vil leve uten han. Hadde han forlatt meg og barna hadde min verden gått under.

Vet jo at vi sikkert hadde klart oss uten han, men tror aldri jeg kunne vært lykkelig uten han i livet vårt

 

Anonymous poster hash: ccd79...bd8

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror ikke at de stormende følelsene vil vare livet ut, kanskje de går over i en mer stille kjærlighet.

Jeg synes ikke du skal vurdere å gå fra en bra mann, men det er min mening. Andre vil kanskje prioritere sterke følelser, sex og fysisk nærhet mye mer enn meg.

 

Anonymous poster hash: 9f0f9...74c

 

Nei, jeg vurderer ikke å gå fra ham, det er bare det at han gjerne vil ha et svar på hva jeg føler. Jeg må jo prøve å være ærlig, selv om jeg risikerer at han går fra meg hvis svaret ikke er det han vil ha...

 

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

 

Nei jeg ser den...

Personlig så tror jeg svært mange som har vært sammen i noen år holder sammen fordi de er avhengig av hverandre, felles barn, hus, venner og familie.

Men det betyr jo ikke at de ikke er oppriktig glad i hverandre selv om de heteste følelsene er glidd noe over.

Jeg tror at forelskelse og begjær blekner med tiden, men så er spørsmålet hva man da sitter igjen med.

Synes det er litt trist med de som går fra hverandre for å jage etter den store kjærligheten, for så å gåpå en smell når hverdagen kommer i ett nytt forhold med ungene på slep.

 

Anonymous poster hash: 9f0f9...74c

[Anonym bruker]

Det var et innlegg her om dette med manglende sexlyst, skal se om jeg finner den igjen. For det er mer vanlig i forhold enn mange tror, og det trenger ikke ha noe med manglende kjærlighet å gjøre. Snarere det du beskriver, at kvinnen (eller mannen) presser seg selv til sex fordi de føler det er forventet av dem, eller fordi de vil gjøre partneren glad. Hvis man gjør det for lenge blir det lett til at man kan miste lysten på sex fullstendig, fordi det ikke gir deg noe selv, og på et nivå så føler man seg kanskje også litt utnyttet og vil helst bare ha fred fra alt. 

 

Og det at du så godt som aldri har "fri" fra mannen din vil selvsagt bidra til at du ikke savner han når dere først er fra hverandre en helg Det er helt naturlig! Dere kan prøve å prioritere litt mer egentid i hverdagen, først og fremst, og se om det kan gi noen gnister til savn? Absence makes the heart grow fonder, sier de, og det er noe i det. Det er godt å kjenne litt på alenelivet og at  man får tid til å kose seg, men samtidig også tid til å kjenne på at man savner den man ikke er sammen med. 

 

Jeg tror nok ikke du har sluttet å elske mannen din, men kanskje du føler deg litt kvalt? Litt frustrert over at dere går oppå hverandre hver dag, og at du føler du må bli med på sex du egentlig ikke har lyst til (noe som forøvrig også ubevisst kan projiseres over på mannen som noe negativt, selv om han ikke har gått inn for å presse deg til det). 

 

Dette er bare tanker, men det var det som falt meg inn da jeg leste innleggene dine. Ikke gi opp mannen og samlivet enda i alle fall! Prøv å finne nye innfallsvinkler og tenk på hva DU ønsker ut av forholdet deres. Det er viktig at dere snakker godt sammen og at ingen dømmer den andre på noe vis. Det er ingen som har skyld i noe som helst, men det er viktig at dere får renset luften mellom dere og at dere kan samarbeide om å finne noe som fungerer for dere begge. 

Anonymous poster hash: 4bffd...742

[Anonym bruker]

Btw, jeg ville ikke sagt til mannen at du ikke vet om du elsker han. Si heller at du har litt indre konflikter, ting du trenger å sortere i hodet eller noe sånt om dagen, og at dere kanskje kunne vurdert parterapi e.l.? Og legg vekt på at du ikke har noen ønsker om å avslutte forholdet, men at alle tankene dine overskygger og stjeler fokus i hverdagen, og du trenger litt hjelp og tid til å sortere de ut.

 

De aller fleste par opplever noen dype bølgedaler i løpet av forholdet. Men det ligger en seier og venter på den andre siden dersom dere klarer å samarbeide og jobbe dere gjennom det. Det er mye _der_ styrken i et forhold ligger, og ikke minst vokser fram. Alle kan ha det supert på gode dager, men de som jobber seg gjennom tunge dager og tider, vil komme sterkere og mer sammensveiset ut av det. 

Anonymous poster hash: 4bffd...742

[Anonym bruker]

 

Har plutselig begynt å bli så usikker på følelsene mine for mannen. Jeg trives sammen med ham, og han er en fantastisk mann, men jeg vet ikke om jeg elsker ham eller om jeg bare er "avhengig" av ham etter 15 år sammen. Kanskje elsker jeg bare det han gjør for meg, og den kjærligheten han gir meg? Hvis noen skjønner hva jeg mener...

 

Av og til (eller ganske ofte den siste tiden) føler jeg at jeg bare vil han skal la meg være i fred, og jeg irriterer meg ganske mye over småting. Men dette kan sikkert være bare fordi jeg er sliten og/eller fordi vi er sammen HELE tiden... eller?

 

Jeg er også ofte mer opptatt av hvordan jeg selv har det enn hvordan han har det. Betyr dette at jeg ikke elsker ham, eller bare at jeg er egoistisk?

 

Hvordan vet man sånt helt sikkert?

 

Anonymous poster hash: 5e543...a4a

 

 

Jeg har det også sånn i perioder, og vi har "bare" vært sammen i 8 år. Tidligere kunne jeg bli litt bekymret for om det betydde at følelsene var i ferd med å forsvinne, men jeg lagde meg en liten test som jeg stadig vekk kommer tilbake til. Den går enkelt og greit ut på at jeg ser for meg/tenker gjennom noen scenarioer, noen veldig fine og noen veldig triste, og prøver å forestille meg hvem jeg aller helst ville delt det med, snakket med om det, og fortalt det til. Svaret blir alltid mannen, og så lenge han har førsteplass på lista mi så bekymrer jeg meg ikke. 

Tenker også at det er helt naturlig at det går litt opp og ned ift interesse i et forhold, på alle måter. Jeg ser han hver eneste dag omtrent, og i perioder skulle jeg helst bare satt meg på loftet med en stor bunke bøker, vannkoker og teposer, og ikke sett snurten til han på noen uker  

 

Anonymous poster hash: 9debf...8e5

[Olais]

Dette er en fin tråd som flere bør lese