Dere som er sykmeldt/ufør pga en psykisk diagnose ..

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere kravene fra samfunnet og de skrå blikkene?

Ikke rart man blir mer og mer asosial med den stigmatiseringen som er i dag.

 

"Sykmeldt er a, men male uteboden får a til"...

 

Anonymous poster hash: 40ef3...6d4

[Anonym bruker]

Er egentlig ikke så greit... Folk hører psykisk sykdom og tenker med en gang sinnsyk! "Stakkars unger med ei slik mor" tenker sikkert endel, men barna mine er uendelig elsket og har ikke noe med sykdommen min å gjøre.. Her har jeg aktive barn som jeg følger opp uansett mine plager!

 

Men blir møtt med mye skepsis, som feks hvis jeg er ute på noe... "Er ikke du sykemeldt?" Fikk jeg spm om når jeg var å handla på et kjøpesenter med familien.. Og de skulle bare visst hvor mye krefter jeg brukte bare på å komme meg utenfor døra vår....

 

Anonymous poster hash: 4097e...09e

[Anonym bruker]

Svært få som vet hvorfor jeg er ufør. Når noen spør,svarer jeg at det er privat.

Men jeg går sjelden ut... Leverer og henter i barnehagen, handler på nærbutikken og besøker kun familie og nære venner som kjenner meg godt.

Dette fordi jeg ikke takler å måtte fortelle folk pga fordommer. Jeg blir så lei meg,føler meg ubrukelig og går rett i kjellern...

Kjenner jeg gruer meg til barna begynner på skolen,da blir det mer sosialt...

Blir ikke problematisk at barna har med venner, jeg kvier meg ikke slik ovenfor barn... Men når barna skal begynne på hobbyer og slikt, foreldremøter,skoleavslutninger o.l, da kommer jeg til å slite... Jeg setter på meg ei maske slik at jeg ser blid og fornøyd ut, småprater med folk om de tar kontakt, men spenner meg sånn av redsel,at jeg er helt utkjørt i mange dager etterpå...

Slik er det på butikken også,fordi jeg er redd for å møte på andre foreldre fra barnehagen...

 

Anonymous poster hash: c904f...909

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk kun møtt stigmatisering her inne og hos den ene psykologen jeg gikk til. (Han ville ringe barnevernet før han i det hele tatt hadde begynt å snakke med meg.)

 

Til hverdags merker jeg ingenting sånt, synes folk behandler meg akkurat som alle andre. Men det er mulig jeg bare er for sosialt uintelligent til å merke det.

Anonymous poster hash: fd8e0...cba

[Chl85]

Får vondt av dere som må "forklare" dere hver gang dere er en tur på butikken o.l.  Virker som om folk har en litt feil tolkning av hva uføre faktisk er. Virker som om enkelte tror at det  kun er legitimt å motta uføre hvis man er sengeliggende, ikke klare å løfte en finger, dødssyk osv. 

 

Psykiske lidelser, kroniske lidelser osv kan da like fullt være såpass tyngende at man ikke kan utføre normalt arbeid.... Og vil gjerne se den arbeidsgiver som ansetter noen som kanskje må gå plutselig i løpet av arbeidsdagen pga smerter, angst osv. Arbeidslivet er ikke så inkluderende akkurat......

 

Blir så oppgitt av folk som ikke klarer å se lenger enn sin egen nese. Akkurat som om noen velger å bli syke? Leve i smerter eller i redsel hver dag eller ukentlig?

 

Tror ikke mange klarer å "lure" til seg uføretrygd.. Det er leger, psykologer og andre spesialister som tar den avgjørelsen. Og at da enkelte skal gi dere skrå blikk fordi dere følger opp barna deres, prøver å gjøre lettere arbeid hjemme, melder dere inn i organisasjoner, prøver å opprettholde et sosialt liv, være en del av samfunnet og andre små sysler... Gjør meg litt sint. Dere har vel lov til å leve livet deres?!! Dere bidrar jo der dere kan Nemlig barna deres, hjemmet deres, bake kake til skolen, kanskje man er en god venn for noen som trenger det?

 

Hva vet vel andre om hverdagen til en som mottar uføre? Kanskje finnes den noen som har "jukset" til seg trygd, spilt psykisk syk eller smerter... Men kan ikke tro at det er majoriteten...

 

Jeg betaler gladelig skatt, for jeg kan jo aldri vite hva fremtiden bringer. Plutselig sitter jeg der med dårlig helse og betydelig mindre inntekt i form av trygd. Dette gjelder jo alle?! Man er ikke garantert god helse livet gjennom, så kanskje greit å ikke dømme?

 

Så dere som mottar denne trygden(som så mange har lagt for hat), gå med høyt hevet hode. For dere får ikke skråblikk fra meg ihvertfall!

 

Sorry men ble litt langt dette her Ble litt ivrig

 

 

[Anonym bruker]

Me er ingen psykisk diagnose, men pga den lange veien med mistro før man evt får en diagnose og mange folks negative oppfatning av ME pasienter, har jeg etter tre år med forsøk på å leve så normalt som jeg klarer gitt litt opp. Merker jeg overlater mer av plikter utenfor huset til min mann og unngår venninner og selskaper i størst mulig grad. Nå er det ikke slik at jeg orker alt, missforstå meg rett, men jeg har feks tidligere klart å følge unger på aktiviteter et par ganger i uka og opprettholdt kontakt med noen barndomsvenninner (og møtt de to ganger i året ca). Nå unngår jeg mest mulig, klok av skade

 

Anonymous poster hash: d27f4...808