Jeg hater skolesammenkomster

[Anonym bruker]

Har litt dårlig grunnlag for å si dette, men kommer hjem fra en sammenkomst nå, og er helt utmattet.

 

Vi er en sosial familie som har nettverket mye og fått mage gode venner blant foreldre i bhg. Men så er det påan igjen i skolen.

 

Jeg føler at de andre foreldrene er en ugjennomtrengelig vegg, og jeg har tilsynelatende lite til felles med dem.

 

Alle barna ser ut til å ha blitt sammensveiset allerede, og det er vondt å se hvordan datteren min ikke inkluderes. Ingen roper navnet hennes, hun er den som må presse seg på. Hun sier det selv: "Det er aldri noen som roper på meg, ingen på hele skolen"

 

Det virker litt uoverkommelig dette..

Anonymous poster hash: 01e80...89a

[Anonym bruker]

 

Har litt dårlig grunnlag for å si dette, men kommer hjem fra en sammenkomst nå, og er helt utmattet.

 

Vi er en sosial familie som har nettverket mye og fått mage gode venner blant foreldre i bhg. Men så er det påan igjen i skolen.

 

Jeg føler at de andre foreldrene er en ugjennomtrengelig vegg, og jeg har tilsynelatende lite til felles med dem.

 

Alle barna ser ut til å ha blitt sammensveiset allerede, og det er vondt å se hvordan datteren min ikke inkluderes. Ingen roper navnet hennes, hun er den som må presse seg på. Hun sier det selv: "Det er aldri noen som roper på meg, ingen på hele skolen"

 

Det virker litt uoverkommelig dette..

 

Anonymous poster hash: 01e80...89a

 

Er slitsomt, jeg vet. Men, hvorfor må dere begynne på nytt? Hvis dere har fått venner i barnehagen burde jo noen av disse også begynt på skolen?

 

Anonymous poster hash: 443ca...5c8

[Anonym bruker]

 

 

Har litt dårlig grunnlag for å si dette, men kommer hjem fra en sammenkomst nå, og er helt utmattet.

 

Vi er en sosial familie som har nettverket mye og fått mage gode venner blant foreldre i bhg. Men så er det påan igjen i skolen.

 

Jeg føler at de andre foreldrene er en ugjennomtrengelig vegg, og jeg har tilsynelatende lite til felles med dem.

 

Alle barna ser ut til å ha blitt sammensveiset allerede, og det er vondt å se hvordan datteren min ikke inkluderes. Ingen roper navnet hennes, hun er den som må presse seg på. Hun sier det selv: "Det er aldri noen som roper på meg, ingen på hele skolen"

 

Det virker litt uoverkommelig dette..

 

Anonymous poster hash: 01e80...89a

 

Er slitsomt, jeg vet. Men, hvorfor må dere begynne på nytt? Hvis dere har fått venner i barnehagen burde jo noen av disse også begynt på skolen?

 

Anonymous poster hash: 443ca...5c8

 

Jada, vi har flere av venneparene våre som foreldre i klassen. Det er vel litt fordi de ikke var der i dag

 

Men jeg syns jo at det er viktig å bli kjent med de andre foreldrene også. Særlig for å forebygge mobbing. Datteren vår har ikke hatt en helt lett start, ikke i det hele tatt..

 

Det kommer sikkert til å gå kjempefint etter hvert, men det tar bare litt mye energi nå i begynnelsen. Jeg er jo i utgangspunktet en person som kommer lett i kontakt med andre, men nå føler jeg meg som en liten ubetydelig dritt. Merkelige greier.

 

Jeg ble selv mobbet som barn, så det er kanskje litt det med å være tilbake på skolen som er grunnproblemet - og det å se at jenta mi sliter så fælt allerede. Orker ikke tanken på å gå gjennom mobbehelvetet igjen - når jeg har brukt så lang tid på å komme over mine egne problemer i skoletiden.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 01e80...89a