Egne behov foran barnets behov/ønsker...

[Anonym bruker]

Hvordan tenker dere i forhold til dette? Jeg syns det er vanskelig å tenke på meg selv oppi mammarollen. Merker at jeg strekker meg langt fordi jeg er redd for å være egoistisk, eller for at barnet mitt skal føle seg mindre viktig. For eksempel har jeg muligheten til å dra hjem fra jobb for å lage middagen klar, slik at mannen min kan hente i barnehagen og middagen kan være klar til de kommer hjem. Dette er snakk om 30 minutter, så det er ikke sånn at jeg ville ha ligget på sofaen og lata meg, det eneste er at jeg får vært alene mens jeg lager middag i ro og fred, og bare det ville vært godt, syns jeg. Men når jeg vurderer dette, får jeg dårlig samvittighet for at dattera mi får lengre dag i barnehagen, i stede for at jeg kan hente henne tidligere.

Et annet eksempel er hvis jeg er sliten på ettermiddag og egentlig kunne trengt en time alene, så får jeg meg ikke til å be mannen om å dra ut med barnet, for jeg føler liksom at jeg sender jenta bort bare for at jeg skal late meg.

Jeg er absolutt klar over at mammaer ikke har så mye alenetid og det er ikke det jeg mener at jeg skal ha, men jeg blir veldig sliten av å aldri kunne med god samvittighet slappe av, jeg føler at jeg hele tida burde vært sammen med jenta mi, det er jo det hun helst vil...

Tenker jeg rart? Er jeg den eneste som kjenner på disse tingene? Mannen min tar seg alenetid hele tida uten å blunke, jeg ser at det er forskjell på å være mamma og pappa

 

Anonymous poster hash: 65a44...014

[Anonym bruker]

Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du lar dine behov gå først i enkelte tilfeller, av mange grunner.

1) alle har et basalt behov for avkobling. Du også, selv om du er mor. Om du ikke tar hensyn til det behovet, kan det få følger for helsen, mentalt eller fysisk. Du skal ikke være mamma i bare 1-2 år, du skal være mamma resten av livet; du kan ikke utslette deg selv og dine behov til evig og alltid, det er ikke sunt.

2) du er ikke ditt barns eneste omsorgsgiver, hun har også en far. Lm du opptar hele passen, får hun ikke muligheten til å knytte bånd til far, han får ikke muligheten til å tilbringe tid med sin datter, og du gjør det vanskeligere for henne å gi slipp på allmektige mamma.

3) datteren er ikke verdens midtpunkt, hun er ikke familiens midtpunkt en gang. Hun er et medlem av familien, og hun må lære at alle i familien har behov, at verden ikke spinner rundt henne og at hun er hverken viktigere eller mindre viktig enn de andre i familien.

4) er du nå sikker på at andre enn deg i familien opplever at du setter dine behov først? Bryr din datter seg egentlig om å være 30 min lenger i bhg? Plager det din mann å gå tur alene med henne en gang i blant?

 

Anonymous poster hash: a1fc0...ae2

[Anonym bruker]

Har du bare ett barn? I så fall vil jeg tro det er en helt vanlig felle å falle i; å tenke at barnet skal komme først alltid og at du må ha dårlig samvittighet om du ønsker deg litt alenetid.

 

Jeg har tre barn og ble lut lei av å alltid komme i siste rekke. Setter derfor meg selv først til tider - med god samvittighet! Er også opptatt av at barna skal forstå at også jeg (og alle andre) er mennesker med like viktige behov som dem.

I realiteten ligger det ingen konflikt her, den vanskeligste biten var å komme over egen dårlige samvittighet.

 

Nå er ikke mine barn små lenger da, babyer og småbarn er en egen periode, men fra nå av er alle like viktige i mitt hus.

 

Og du må TA deg tid, ingen for deg den..!

 

Anonymous poster hash: 90617...ad5

[Anonym bruker]

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Det er visst stor forskjell for mamma og pappa... Nå har ikke jeg barnehagebarn da, har en som er litt for liten til det. Men jeg merker at det er vanskeligere å kose seg alene. Og jeg føler liksom at når mannen min er hjemme fra jobb og holder guttungen, så holder han han bare for meg, hvis du skjønner. Når han holder han kan jeg løpe rundt å få ting litt gjort:-p Så sier han at ''bare slapp av du, jeg passer på'' Men jeg klarer liksom ikke å slappe særlig av, føler meg bare som en slask... Og at guttungen trenger meg vel hvert øyeblikk uansett.

Når de er ute og går så får jeg også dårlig samvittighet. Men jeg kan jo allerede ha gått tur tidligere på dagen, og egentlig hver dag hele uken.

Men greia er at jeg VET at jeg overdriver for meg selv. Og at jeg skal ikke ha noe dårlig samvittighet. Jeg bør kunne slappe av en time eller to nå og da. Og det bør du også!

For noen er det jo helt motsatt, de bare VIL gjøre ting alene hele tiden, og tar gjerne en langhelg på tur helt for seg selv, uten å slite med samvittigheten. 

Anonymous poster hash: 2fb8b...c23

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for gode svar

 

Anonymous poster hash: 65a44...014

[Anonym bruker]

Hvis det er 30min for å lage middag du trenger for å få litt overskudd, så syns jeg du skal unne deg det. Men jeg hadde nok ikke hatt samvittighet til å sende de ut for å slappe av selv. Da ville jeg nok heller valgt å gå ut selv å gjøre noe som gir meg litt energi. Også tenker jeg at du må ha en ganske krevende jobb som trenger å slappe av såpass mye. Hun legger seg vel ikke så sent at du ikke kan koble ut etter hun har lagt seg?

 

Anonymous poster hash: b8caf...daf