ER virkelig noen av dere så naive? Om barn og oppdragelse

[Anonym bruker]

"Vi har alltid gitt barna våre alt av mat, det er derfor de spiser alt i dag."

 

"Vi har alltid hatt gode rutiner ved leggetid, det er derfor våre barn alltid har lagt seg fint og det ikke er noe tull."

 

"Vi har aldri nektet barna våre å spise snop og alltid kunne hatt en snopeskål stående uten at de tar mye, og det er bare fordi det ikke er spennende når de ikke er forbudt."

 

"Vi har ingen regler for TV/data, og da trenger vi det ikke heller fordi det ikke er spennende når det er lov."

 

"Vi har alltid sagt til barna våre at vi skriker ikke i butikkene, og derfor gjør de det ikke lenger, det er jo bare til å være litt bestemt."

 

osv

 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok fylt med alle uttalene jeg har lest her inne som jeg trekker litt på smilebåndet av og riser litt på hode over. Nå må jeg likevel spørre. ER dere som skriver/sier slike ting virkelig så naive som dere framstår, eller er det mest for å framstå som flinke?

 

Ja, selvsagt har oppdragelse også en del å si, men jeg tror alle som har mange barn og/eller mye erfaringer med store søskenflokker, kan skrive under på at det er barnas personlighet som teller mest Man kan ha samme regler, være like konsekvent, tilby samme mat osv til alle i en søskenflokk, og likevel ende opp med noen barn som er altetende, noen kresene. Noen som alltid er "veloppdragen" og følger regler, andre som trasser og tester ut grenser på alt. Noen som legger seg fint, andre som alltid tuller ved leggetid osv. Barn er ulike, og jeg synes det er veldig naivt, og litt skremmende, at så mange ser ut for å tro at de er deres fortjeneste (underforstått at andre nødvendigvis må gjøre noe feil) når barna deres er eksemplariske på noe. Derfor lurer jeg på om dere virkelig mener det, eller om det er mer noe man bare lirer av seg?

Anonymous poster hash: eeb68...318

[Anonym bruker]

Det er nå en gang sånn at man kun kan erfare verden ut fra sitt eget perspektiv og sine egne forutsetninger. Ja, man kan høre og lese om andres opplevelser, men det er kun ens egne man har fysisk erfaring med, enten den er positiv eller negativ. Så i den enkeltes oppfatning vil det, i de utsagnene du nevner, være relevant og riktig. MEN det betyr ikke at det er rett for alle, og det er vel der det kan butte litt for enkelte. 

 

Barn og oppdragelse er jo en høyst personlig greie, men det har blitt gjort til noe offentlig, til og med status, å skulle rope høyest om å være den beste oppdrageren. Ettersom alle barn er forskjellige, og ganske sikkert alle foreldre også, så finnes det ingen fasitsvar på hva som fungerer i forskjellige situasjoner. Men folk flest snakker av egen erfaring, og med såpass begrenset antall personer den erfaringen gjelder så blir konklusjonen om at "dette funker for oss så det funker sikkert for deg og alle andre" kanskje litt tynn... 

Anonymous poster hash: a4c81...5f5

[Elsker livet]

Barnas personlighet har en del å si, men det har oppdragelsen også. Jeg vil si at om man har f.eks et kresent barn og man ønsker å gjøre noe med det så må man regne med å legge mer innsats i det, og ikke gi opp. Jeg tørr påstå at mange gjør "feil" når de ikke oppnår det de ønsker fordi de gjør en halvhjertet innsats, jeg gjør den feilen selv av og til, og da er det ikke bare basert på flaks/personlighet at naboen får barna sine til å spise blomkål mens mine nekter.

Endret 8. oktober 2014 av Elsker livet

[Anonym bruker]

Jeg kunne fint sagt alle tingene ovenfor, uten å med den grunn mene at dette er oppskriften for alle foreldre.

Men det har fungert på alle våre barn, og det er jeg veldig glad for

 

Anonymous poster hash: c820d...13f

[Iselilja]

Er så enig med deg. Har fire vilt forskjellige. Noen har vært sovebarn, andre ikke. En er kresen, resten altetende. En venninne av meg med to helt ulike barn sa at hvis begge barna hadde vært lik den yngste (snill, rolig, flink, alt etter boken), ville hun sannsynligvis vært verdens verste besserwissermamma

[Anonym bruker]

Haha jeg har gjort veeeldig mange feil, og er likevel velsignet med en snill og empatisk gutt som følger regler og fremstår som "veloppdragen". Jeg skriver fremstår som, fordi jeg ser at det ikke nødvendigvis er oppdragelsen som har gjort ham sånn, ikke fordi han later som altså.

 

Men søvn sliter vi med! Og DER har vi faktisk gjort alt etter boka.

Anonymous poster hash: b852a...36b

[Anonym bruker]

 

"Vi har alltid gitt barna våre alt av mat, det er derfor de spiser alt i dag."

 

"Vi har alltid hatt gode rutiner ved leggetid, det er derfor våre barn alltid har lagt seg fint og det ikke er noe tull."

 

"Vi har aldri nektet barna våre å spise snop og alltid kunne hatt en snopeskål stående uten at de tar mye, og det er bare fordi det ikke er spennende når de ikke er forbudt."

 

"Vi har ingen regler for TV/data, og da trenger vi det ikke heller fordi det ikke er spennende når det er lov."

 

"Vi har alltid sagt til barna våre at vi skriker ikke i butikkene, og derfor gjør de det ikke lenger, det er jo bare til å være litt bestemt."

 

osv

 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok fylt med alle uttalene jeg har lest her inne som jeg trekker litt på smilebåndet av og riser litt på hode over. Nå må jeg likevel spørre. ER dere som skriver/sier slike ting virkelig så naive som dere framstår, eller er det mest for å framstå som flinke?

 

Ja, selvsagt har oppdragelse også en del å si, men jeg tror alle som har mange barn og/eller mye erfaringer med store søskenflokker, kan skrive under på at det er barnas personlighet som teller mest Man kan ha samme regler, være like konsekvent, tilby samme mat osv til alle i en søskenflokk, og likevel ende opp med noen barn som er altetende, noen kresene. Noen som alltid er "veloppdragen" og følger regler, andre som trasser og tester ut grenser på alt. Noen som legger seg fint, andre som alltid tuller ved leggetid osv. Barn er ulike, og jeg synes det er veldig naivt, og litt skremmende, at så mange ser ut for å tro at de er deres fortjeneste (underforstått at andre nødvendigvis må gjøre noe feil) når barna deres er eksemplariske på noe. Derfor lurer jeg på om dere virkelig mener det, eller om det er mer noe man bare lirer av seg?

 

Anonymous poster hash: eeb68...318

 

Nei, det er ikke min erfaring at det blir voldsom forskjell på opførselen til ungene når de får lik oppdragelse. Derimot forstår jeg ofte godt hvorfor kresne unger er kresne og frekke unger er frekke for eksempel. Veldig ofte handler det om foreldre som ikke har ønsket eller maktet å ta tak i problemene før de har blitt for store.

 

Anonymous poster hash: d73f4...411

[Twintipp og himmelblå]

Naive?

Det tror jeg neppe.

Ferdigheter og atferd som blir korrigert konsekvent resulterer i en automatisert handling hos de aller aller fleste normaltfungerende barn.

Tror du et barn hvorpå foreldrene har terpet på og ikke skrike i butikken løper inn i en butikk og brøler som en gorillaunge?

 

Jeg tror det du mener er unnskyldningen de fleste brer over seg, jeg.

[Anonym bruker]

Verdens mest irriterende kommentar;) særlig det med søvn, når ungen er under året..

 

Anonymous poster hash: 182c6...b95

[Anonym bruker]

Helt enig hi!

Jeg har to helt ulike barn, selv om de har fått helt lik oppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 2f615...971

[Anonym bruker]

Naive?

Det tror jeg neppe.

Ferdigheter og atferd som blir korrigert konsekvent resulterer i en automatisert handling hos de aller aller fleste normaltfungerende barn.

Tror du et barn hvorpå foreldrene har terpet på og ikke skrike i butikken løper inn i en butikk og brøler som en gorillaunge?

 

Jeg tror det du mener er unnskyldningen de fleste brer over seg, jeg.

Jeg snakker av egen erfaring med fire veldig ulike barn, og med flere venninner som også har mange og veldig ulike barn.

 

Et av barna mine er f.eks. ekstremt viljesterk og temperamentsfull, og selv etter flere år som konsekvent terping på god oppførsel i butikker (og utallige ganger vi har bare gått for å vise at vi gjennomfører trusselen om å gå dersom hun ikke oppfører seg), kan hun fortsatt en sjelden gang "brøle som en gorillaunge" (artig uttrykk!) i en butikk dersom hun er i det humøret. De andre tre barna derimot tok hintet etter noen få ganger med forklaring og konsekvenser. Alle barna mine er normaltfungerende.

 

Et av de andre barna mine er småkresen. Dvs. han spiser en del, men bare en brøkdel av det søsknene spiser. Barna mine har også en kusine og fetter der det ene barnet spiser alt, og da mener jeg alt, mens det andre kun spiser få matvarer og må ta bl.a. jerntilskudd. Foreldrene er slike som elsker å prøve ut alt av mat og har alltid eksponert begge barna for alt av mat fra de var små. De prøver, tro meg!

 

Dette er bare for å nevne noe.

 

Det plager meg ikke at andre gjør ting med barna sine som fungerer for dem, det er jo bare flott! Det jeg reagerer litt på er denne hintingen til at de som ikke får noe til med barna da ikke prøver nok og ikke er gode nok foreldre. Eller at det er noe galt med barna deres. Hva med å være litt mer åpen og tolerant, i hvert fall fram til man kjenner vedkommende godt nok til å gjøre seg opp en skikkelig mening om dem? For joda, noen barn er ufordragelige, kresne og vanskelige pga late foreldre som ikke gidder, men inntil man kjenner noen godt, så vet man ikke hvilken type foreldre man har med å gjøre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: eeb68...318