Gynekolog eller lege som kan hyperemesis?

[Anonym bruker]

Noen som vet om noen? Fastlegen min vet knapt hva det er...

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

[Anonym bruker]

Som i hvor i landet?

Og det er ikke så mye å kunne egentlig.
Har slitt med det i mine svangerskap.
Legen skal bare følge det opp som i et vanlig svangerskap.
Taper du 5% kroppsmasse, er det hyperemmesis.
DU kan få resept på kvelmestillende, hjelper ikke det blir det innleggesle.

Anonymous poster hash: bd36e...0ff

[Anonym bruker]

Som i hvor i landet?Og det er ikke så mye å kunne egentlig.Har slitt med det i mine svangerskap.Legen skal bare følge det opp som i et vanlig svangerskap.Taper du 5% kroppsmasse, er det hyperemmesis.DU kan få resept på kvelmestillende, hjelper ikke det blir det innleggesle. Anonymous poster hash: bd36e...0ff

Virker ikke som du er helt up to date heller... Det er LITT mer oppfølging som trengs enn vanlig svangerskap. Og det er viktig å starte rett behandling tidlig for å forebygge/lette symptomer. Trenger noen som er gode på behandling, ikke bare vet hva tilstanden er på papiret. Det påvirker psyke og familie også, så god hjelp er essensielt.

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

[Anonym bruker]

 

Som i hvor i landet?Og det er ikke så mye å kunne egentlig.Har slitt med det i mine svangerskap.Legen skal bare følge det opp som i et vanlig svangerskap.Taper du 5% kroppsmasse, er det hyperemmesis.DU kan få resept på kvelmestillende, hjelper ikke det blir det innleggesle. Anonymous poster hash: bd36e...0ff

Virker ikke som du er helt up to date heller... Det er LITT mer oppfølging som trengs enn vanlig svangerskap. Og det er viktig å starte rett behandling tidlig for å forebygge/lette symptomer. Trenger noen som er gode på behandling, ikke bare vet hva tilstanden er på papiret. Det påvirker psyke og familie også, så god hjelp er essensielt.

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

 

 

Det følges opp som vanlig, men med med ekstra kontroller utfra symptomer. Da gjerne vektkontroller og evt. ekstra ultralyd.

Ved sterke symptomer og uttørring er det aktuelt med væskepåfyll, evt. sondenæring.

Kvalemstillende medikamentell behandling kan være aktuelt samt akupunktur.

 

Jeg har ikke sett noe som tilsier at forebyggende behandling hjelper for kvinner som har hatt hyperremesis tidligere. Det aller viktigste er egentlig at kvinnene får spise/drikke det hun har lyst på for å klareå holde på maten og energini¨ået samt opprettholdeinntak av folat og eventuelt vitamintilskudd.

 

I alvorlige tilfeller så kan det selvsagt utvikles psykiske symptomer, men jeg tror det er sjelden at både den gravide og familien behandles psykisk forebyggende.

 

Anonymous poster hash: ed3f2...f41

[Anonym bruker]

 

Som i hvor i landet?Og det er ikke så mye å kunne egentlig.Har slitt med det i mine svangerskap.Legen skal bare følge det opp som i et vanlig svangerskap.Taper du 5% kroppsmasse, er det hyperemmesis.DU kan få resept på kvelmestillende, hjelper ikke det blir det innleggesle. Anonymous poster hash: bd36e...0ff

Virker ikke som du er helt up to date heller... Det er LITT mer oppfølging som trengs enn vanlig svangerskap. Og det er viktig å starte rett behandling tidlig for å forebygge/lette symptomer. Trenger noen som er gode på behandling, ikke bare vet hva tilstanden er på papiret. Det påvirker psyke og familie også, så god hjelp er essensielt.

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

 

Jeg vet godt hva det er. Har hatt det to ganger, sist gang var det temmelig alvorlig også.

Fastlegen min kunne ikke så mye om det,  en jeg hadde erfaring med det selv, samtidig som jeg har jobbet med pasienter innlagt med alvorlig grad av dette.

Så jo, jeg er temmelig up to date når det gjelder dette.

Ingen trenger å komme å fortelle meg hvor mye det påviker alt rundt en.

 

Det er helt ærlig ikke så mye de gjør med det på svangeskapskontroll.

Du kan få resept på kvalmestillende, svakeste dose begynner dem på, så er de kjappe med sykeusinnleggesle hvis du er dehydrert eller mister mye kropssmasse.

 

Men det an virke som om folk tror dette er farligere enn det er.

 

Jeg tok av 10% av min opprennelige kroppsmase fra før jeg var gravid, og jo jeg hadde noe ekstra å ta av.

Jeg kastet opp minimum 10 ganger til dagen, på det verste så var det 28 ganger.

Helt fra uke 5 til dagen den lille ble født.

 

Ungen var 4,5kg da han ble født, jeg var minus ørten kg.

Han hadde det strålende, jeg ikke fult så mye.

 

Men jo, er det virkelig ille så må du legges inn, før det er det ikke så mye de kan gjøre.

Kvalmestillende hjelper knapt hvis du har det ille.

 

 

 

Anonymous poster hash: bd36e...0ff

[Anonym bruker]

 

 

Som i hvor i landet?Og det er ikke så mye å kunne egentlig.Har slitt med det i mine svangerskap.Legen skal bare følge det opp som i et vanlig svangerskap.Taper du 5% kroppsmasse, er det hyperemmesis.DU kan få resept på kvelmestillende, hjelper ikke det blir det innleggesle. Anonymous poster hash: bd36e...0ff

Virker ikke som du er helt up to date heller... Det er LITT mer oppfølging som trengs enn vanlig svangerskap. Og det er viktig å starte rett behandling tidlig for å forebygge/lette symptomer. Trenger noen som er gode på behandling, ikke bare vet hva tilstanden er på papiret. Det påvirker psyke og familie også, så god hjelp er essensielt.Anonymous poster hash: 6553d...e8f

Jeg vet godt hva det er. Har hatt det to ganger, sist gang var det temmelig alvorlig også.Fastlegen min kunne ikke så mye om det,  en jeg hadde erfaring med det selv, samtidig som jeg har jobbet med pasienter innlagt med alvorlig grad av dette.Så jo, jeg er temmelig up to date når det gjelder dette.Ingen trenger å komme å fortelle meg hvor mye det påviker alt rundt en.Det er helt ærlig ikke så mye de gjør med det på svangeskapskontroll.Du kan få resept på kvalmestillende, svakeste dose begynner dem på, så er de kjappe med sykeusinnleggesle hvis du er dehydrert eller mister mye kropssmasse.Men det an virke som om folk tror dette er farligere enn det er.Jeg tok av 10% av min opprennelige kroppsmase fra før jeg var gravid, og jo jeg hadde noe ekstra å ta av.Jeg kastet opp minimum 10 ganger til dagen, på det verste så var det 28 ganger.Helt fra uke 5 til dagen den lille ble født.Ungen var 4,5kg da han ble født, jeg var minus ørten kg.Han hadde det strålende, jeg ikke fult så mye.Men jo, er det virkelig ille så må du legges inn, før det er det ikke så mye de kan gjøre.Kvalmestillende hjelper knapt hvis du har det ille.  Anonymous poster hash: bd36e...0ff

Jeg har hatt det to ganger, og trenger ikke vite om tilstanden. Men trenger noen som er flinke i å behandle den. Andre gang fikk jeg kvalmestillende tidligere og da slapp jeg å havne helt i kjelleren fysisk, men slet vel så mye psykisk da siden jeg får angst og depresjon av kvalmestillende.

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

[Leirha]

Jeg hadde alvorlig hyperemesis i forrige svangerskap.
Det var ikke noe særlig til oppfølging der fra fastlegen.
Misforstå rett, hun var bekymret og ville støtt at jeg skulle legges inn.
Hun følgte opp med blodprøver, satte meg på høye doser jern (da lageret mitt ble tømt rimlig tidlig), vekten var hun nøye på, og og kvalmestillende fikk jeg fra 7måned.

Det var ikke stort mer å gjøre.

Jeg måtte inn til væskebehandling på sykehuset noen ganger, fikk væske i hånden.
Men dette var bare når jeg var dehydrert.

Kvalmestillende hjalp ikke så mye, men reduserte vell kanskje antall ganger jeg kastet opp iløpet av dagen?
Usikker, husker det bare som et evig år med kvalme og oppkast. Vel, nesten et helt år, ugh.

Jeg fikk ingen ekstra oppfølging, men legen ba meg ringe med engang jeg haded behov, så kom jeg inn på akuttime.
Det var jo noe.

Snakket med gynekologen min som jo også er fødsellege nå nylig, i o m at vi planlegger nestemann.
Spurte hva oppfølging jeg eventuelt fikk hvis det ble så ille?
Han sa at det var ikke noe spesielt oppfølging, men at jeg kunne starte på kvalmestillende tidligere i svangerskapet for å prøve  minske symptomene.

Jeg kom gjennom dagene med å spise det jeg ahded lyst på, når jeg ahded lyst på det.
Det var ikke salater, skal jeg love deg.
Det var berlinerboller og ekle ting som jeg ellers ikke spiser.
Det var ikke mye jeg holdt i magen, men når jeg spiste det jeg ville, så føltes det bedre.

Jeg hadde alltid to måltider til hvert måltid, et som var lett p kaste opp og et jeg hadde lyst på.
Så etter at jeg var ferdig å kaste opp, så spiste jeg det jeg ønsket. Det kom sjeldnere i retur.

Det verste for meg var å holde meg i ro, psyken min tålte det dårlig, så eg var i full jobb fram til 2 uker før termin. Orket ikke gå hjemme.

Og ja, jeg var kjempedårlig, jeg burde ha ligget inne på sykehus i lengre perioder, men jeg orket ikke.

Gutten ble født en uke over termin og var en stor gutt.
Så han hadde ihvertall fått det han trengte gjennom svangerskapet.

Lykke til med svangerskapet, jeg vet det er uutholdelig, men en dag går det tilbake til normalen.

[Anonym bruker]

Meld det inn i foreningen for hyperemesis Norge. Der er det info om flinke leger, hva slags medisiner som har fungert for andre o.l.

De har også facebookside

 

Anonymous poster hash: b461f...4cb

[Anonym bruker]

Zofran var redningen for meg. Spør legen din.

 

Anonymous poster hash: 15561...4fd

[MTF]

Jeg slet med dette i begge svangerskapene mine, og legen min hadde vel generelt ok peiling på det, men noe forebygging var det ikke snakk om. Ikke annet enn at jeg tok kontakt selv med en gang jeg ble gravid andre gang sånn at jeg kunne få kvalmestilende medisiner før det ble så ille at jeg ble innlagt. Det hjalp ikke så mye med de kvalmestillende, men nok til at jeg klarte å holde på noe væske og etterhvert mat. Ellers var det bare å forsøke å ta det mest mulig rolig, sove mye og å spise lite og ofte det kroppen klarte å holde på, og av alle merkelige ting var det sjokolade ( i andre svangerskap) og sitrondrops i første. Med førstemann ga den verste kvalmen seg rundt uke 16, mens andre gang var den mindre intens, men den gav seg ikke før etter fødselen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde alvorlig hyperemesis i forrige svangerskap.

Det var ikke noe særlig til oppfølging der fra fastlegen.

Misforstå rett, hun var bekymret og ville støtt at jeg skulle legges inn.

Hun følgte opp med blodprøver, satte meg på høye doser jern (da lageret mitt ble tømt rimlig tidlig), vekten var hun nøye på, og og kvalmestillende fikk jeg fra 7måned.

Det var ikke stort mer å gjøre.

Jeg måtte inn til væskebehandling på sykehuset noen ganger, fikk væske i hånden.

Men dette var bare når jeg var dehydrert.

Kvalmestillende hjalp ikke så mye, men reduserte vell kanskje antall ganger jeg kastet opp iløpet av dagen?

Usikker, husker det bare som et evig år med kvalme og oppkast. Vel, nesten et helt år, ugh.

Jeg fikk ingen ekstra oppfølging, men legen ba meg ringe med engang jeg haded behov, så kom jeg inn på akuttime.

Det var jo noe.

Snakket med gynekologen min som jo også er fødsellege nå nylig, i o m at vi planlegger nestemann.

Spurte hva oppfølging jeg eventuelt fikk hvis det ble så ille?

Han sa at det var ikke noe spesielt oppfølging, men at jeg kunne starte på kvalmestillende tidligere i svangerskapet for å prøve  minske symptomene.

Jeg kom gjennom dagene med å spise det jeg ahded lyst på, når jeg ahded lyst på det.

Det var ikke salater, skal jeg love deg.

Det var berlinerboller og ekle ting som jeg ellers ikke spiser.

Det var ikke mye jeg holdt i magen, men når jeg spiste det jeg ville, så føltes det bedre.

Jeg hadde alltid to måltider til hvert måltid, et som var lett p kaste opp og et jeg hadde lyst på.

Så etter at jeg var ferdig å kaste opp, så spiste jeg det jeg ønsket. Det kom sjeldnere i retur.

Det verste for meg var å holde meg i ro, psyken min tålte det dårlig, så eg var i full jobb fram til 2 uker før termin. Orket ikke gå hjemme.

Og ja, jeg var kjempedårlig, jeg burde ha ligget inne på sykehus i lengre perioder, men jeg orket ikke.

Gutten ble født en uke over termin og var en stor gutt.

Så han hadde ihvertall fått det han trengte gjennom svangerskapet.

Lykke til med svangerskapet, jeg vet det er uutholdelig, men en dag går det tilbake til normalen.

Du jobbet? Hvordan greide du det? Jeg greide til tider ikke slepe meg til badet for å spy. Eneste som hjalp/fristet var å ligge helt rolig på mørkt, stille, kaldt rom. Var utflukt de gangene jeg ble med på butikk for å di det sånn, ig da ble jeg som oftest igjen i bilen...

 

Anonymous poster hash: 6553d...e8f

[Anonym bruker]

Jeg var ikke i stand til å komme meg til legekontoret, men fikk konsultasjoner per telefon i starten. JM i kommunen var også flink til å ta kontakt med meg på tlf for å følge meg opp. Om ikke annet, så kunne hun informere meg mye og fungere som psykisk støtte.

 

Ble til slutt innlagt på sykehuset av fastlegen som innså alvoret. Da jeg kom tilbake hadde han hatt et møte med JM hvor de sammen ble enige om at det jeg ville ha mest nytte av var ro, skjerming og hvile (pluss kvalmestillende).

 

Dette er i en liten kommune hvor de ikke har mange slike tilfeller, men de var flinke til å følge meg opp.

 

Ila sykehusoppholdet så jeg legen på visitt 1 gang på 6 dager. Han løp inn, sa "Du har fremdeles ketoner i urinen, du får ikke dra hjem enda".

 

Så personlig fikk jeg mer støtte hos kommunehelsetjenesten.

Anonymous poster hash: c0e0f...7f7

[Anonym bruker]

Jeg hadde det i begge svangerskap, og i ekstrem form, kastet opp hele tiden. Var jeg veldig heldig gikk det 30 min mellom. Men ofte bare 5 min.

Det som hjalp meg var medisinen esucos, nå får man ikke tak i den lenger da. Egentlig medisin ment som lykkepillen. Men det sykehuset jeg ble lagt inn på hadde gode erfaringer med denne.

Anonymous poster hash: f0587...491