Noen som har erfaring mef å flytte langt med barn?

[Anonym bruker]

Vi er i planleggingsstadiet av å flytte tilbake til min hjemby, ca 70 mil fra her. Vi har ett skolebarn og en som har to år igjen av barnehagen. Planen er å flytte nå på våren, pga av at vårt nettverk, familie og sterke bånd til plassen. Barna er også sterkt knyttet til stedet vi flytter til, med jevngamle søskenbarn, hytte, og vi er der alle ferier, langhelger osv.

Dere med erfaring, hvordan går vi frem? Mye å tenke på... Selge her først? Leie der, eller kjøpe med en gang? Når fortalte dere barna at dere skulle flytte?

Når tar vi kontakt med skole?

 

Anonymous poster hash: 7f0f2...f08

[Anonym bruker]

Jeg har ingen erfaring med å flytte med barn selv, men har erfaring med å flytte som barn. Vi flyttet også "tilbake til mors hjemsted", hvor vi  frem til da ofte hadde vært på ferie. Jeg tror det er lett for de voksne å overvurdere barnets tilknytting til et slikt hjemsted der de aldri har bodd, det gjorde vertfall mine foreldre.

 

Det er en ting å være på besøk et sted i en kortere periode, noe helt annet å skulle bo der. Når man er på besøk vil de menneskene man kjenner på stedet ofte prioritere å være sammen med en. De vil selvsagt være der når man flytter også, men da får man gjerne mer "konkurranse", ved at de man kjenner fra før, f.eks. søskenbarn, balanserer tiden sin mellom den nyinnflyttede og andre venner. Derfor tenker jeg at det er viktig å bruke tid og krefter på å hjelpe barna å komme få nye venner. Inviter barn fra bhg og skole med hjem. Hvis det er lenge til bursdag kan kanskje skolebarnet få ha invitere klassen på klassefest ikke så lenge etter flyttingen?

 

Hvis dere har mulighet til det tror jeg det er bedre å flytte på høsten enn på våren. Det er lettere for skolebarnet å komme inn i en vennegjeng når han/hun kan begynne på skolen med en gang. Sommerferien kan fort bli lang hvis barnet ikke har blitt kjent med de lokale ungene før den begynner.

 

Ellers synes jeg dere bør hjelpe barna, vertfall eldstemann, med å holde kontakten med gamle venner. Nå står det ikke hvor gammelt skolebarnet er, hvis han/hun er på facebook vil dette kanskje gå av seg selv, men for yngre barn kan det kanskje være mulig å hjelpe dem med å sette opp skypesamtaler med bestevennen, minne de på bursdager,så de kan ringe eller sende en melding. Dere bør også legge tilrette for at deler av ferier kan legges til det gamle hjemstedet.     

Anonymous poster hash: e7e82...5bb

[Anonym bruker]

Takk for svar... Med å flytte på våren tenker vi mars/april, slik at eldste allerede er kjent i klassen ved sommerferien. God idé å samle nye klassekamerater hjemme hos oss, for å bli kjent. Eldste er 7 år, han har noen klassekompiser, men har liksom ikke funnet noen "bestevenn", da alle spiller fotball, og er opptatt med det på fritida. Vårt barn har selv valgt en annen aktivitet, og har absolutt ingen ønske om å spille fotball :-P. Jeg har også flyttet selv som barn, og vet at det tar tid å finne nye venner, så den jobben må vi som foreldre ta på alvor. Jeg lurer mest på rent praktiske ting som må gjøres/huskes på

 

Anonymous poster hash: 7f0f2...f08

[Anonym bruker]

Jeg tror det kommer veldig an på der enkelte barnet hvordan flytting oppleves og hvor knyttet barnet er til tidligere hjemsted. Jeg personlig flyttet tre ganger som barn, alle gangene til helt nye steder som jeg ikke visste noe om, og opplevde dette som veldig uproblematisk.

 

Foreldrene mine var flinke til å snakke om flyttene på forhånd slik at jeg og mitt søsken var godt forberedt på flyttene. Jeg tror de begynte å snakke med oss om det så fort flyttene var bestemt. De la til rette for at vi kunne holde kontakt med venner på vårt gamle bosted etter flyttet, og selv om jeg husker det som at jeg fant mine egne nye venner og etablerte venneskap uten hjelp så regner jeg med at de hjalp til og tilrettela.

 

Jeg har flyttet både før sommeren og til skolestart og min erfaring var at før sommeren var best, det var godt å starte på skolen og allerede ha etablert noen vennskap og på den måten slippe å komme inn i klassesituasjonen helt alene.

 

Anonymous poster hash: 5c215...a1d

[Anonym bruker]

Vi er i planleggingsstadiet av å flytte tilbake til min hjemby, ca 70 mil fra her. Vi har ett skolebarn og en som har to år igjen av barnehagen. Planen er å flytte nå på våren, pga av at vårt nettverk, familie og sterke bånd til plassen. Barna er også sterkt knyttet til stedet vi flytter til, med jevngamle søskenbarn, hytte, og vi er der alle ferier, langhelger osv.

Dere med erfaring, hvordan går vi frem? Mye å tenke på... Selge her først? Leie der, eller kjøpe med en gang? Når fortalte dere barna at dere skulle flytte?

Når tar vi kontakt med skole?

 

Anonymous poster hash: 7f0f2...f08

Vi gjorde det - med et skolebarn og et barnehagebarn. Skjønt; vi hadde lite familie der vi bodde først. Vi visste om det lenge, og pratet om det jevnlig over år. Til slutt begynte barna å spørre "skal vi ikke flytte snart?!!" Så vi dro det kanskje litt vel langt ut. Vi solgte og flyttet på sommeren, så det ikke ble midt i året for dem, og var forberedt på hyppige turer tilbake om barna ønsket det pga savn,. Men det gikk over all forventning; barna ble langt mer harmoniske og tilfredse her (enda de hadde det fint der vi bodde) og slo seg straks til ro. Dro tilbake med eldstemann en gang for besøk, men måtte forsikre ham mange ganger først, om at det kun var besøk og at vi ikke skulle flytte tilbake☺️ Vi la mye vekt på å først og fremst gi barna nye flotte rom, være mye sammen med øvrige familie (etterlengtede nieser!) og etablere kontakt med nabobarna. Alle våre voksenplaner fikk vike til vi skjønte at nå har barna det godt😊 men det gikk altså veldig fort, og vi har det nå så utrolig bra her alle sammen at vi av og til må klype oss selv i armen - spesielt når vi ser hvordan eldstemann trives. Vi Har nå bodd her snart to år. Masse lykke til med flyttingen, det går nok fint. Mine råd er: bruk nødvendig tid, prat mye om det, være åpen på at savn er ok og at man kan dra på besøk, sett barna først i flytteprosessen; favorittleker bør pakkes frem raskt og det å gi dem et eget rom tidlig er viktig så de kan føle at de har noe eget på det nye stedet. Vær aktiv for å inkludere barna i nabolaget - vi har invitert hjem en haug med barn hjem på lek og iblant på "kinokvelder" osv. med servering ol. Til vi så at vennskap var etablert, da har vi overlatt til podene å invitere hjem dem de ønsker og trukket oss mer tilbake.. Det blir nok bra ser du! Igjen; lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0eb45...cde

[Anonym bruker]

Vi flyttet til et annet sted, og der kjente vi veldig få personer. Største var da 9 år og minste 3 år. Men største var veldig sosial, kunne bli kjent med hvem som helst.

Vi flyttet 2 uker før skolestart. Skolebarnet ble en av klassen fra dag en, ble og kjent med noen naboer før skolestart. Vi flyttet inn i rekkehus i et stort borettslag. Veldig lett for barna og bli kjent med andre barn da.

Vi kjøpte rekkehuset først, så la vi ut vårt hus for salg.

Største barnet holdt og på med dans, og kom inn i det miljøet veldig fort og. Mulighetene i den nye byen vi flyttet til var mye større også.

 

Så her gikk flyttingen veldig bra, begge barna stortrives her nå. Og ingen av de vil flytte tilbake der vi bodde før. Vi flyttet fra et lite sted til en større by.

Anonymous poster hash: ab029...493

[Anonym bruker]

Ikke det samme i det hele tatt, men vi flyttet til utlandet med en 3,5-åring. Der kjente vi ingen, kunne ikke lokalspråket, og han begynte på skolen av alle ting (men på et språk han mestret, i det minste).

 

Vi prøvde å gjøre det hele så udramatisk som mulig, passet på å dra hjem til Norge med jevne mellomrom og treffe kompisene, snakket mye om at man skal ikke glemme hvor man kommer fra, men at hjem er der man bor akkurat der og da. På stedet organiserte vi playdates med skolekompiser og arrangerte aktiviteter med andre familier om helgene. Det hjalp oss også å treffe andre voksne. Også reiste vi en del internt i det nye landet, slik at vi ble godt kjent. Det første halvåret var litt krevende, men langsomt men sikkert fant han seg til rette på det nye stedet, samtidig som han ble trygg på at vi ikke ville kutte ut Norge og de vi kjenner der. 2 år snere går han på skole på lokalspråket, er ikke noe særlig motivert til å flytte tilbake lenger. Han er åpen på at det er ting han savner fra det gamle hjemmet, men at det er ting han liker best her også (bra måte å lære om fordeler og ulemper...).

 

Egentlig vil han mest flytte til Australia neste gang.

 

Anonymous poster hash: 37060...240