Et eller to barn?

[Anonym bruker]

En av oss ønsker ett barn. En av oss ønsker to.

 

Fordeler/ulemper? Vi har et barn fra før, hun er nå 19 mnd, født i februar.

 

Vente? Stoppe på 1? Få neste nå?

 

Hva ville DU gjort?

 

Anonymous poster hash: 71283...e1b

[Anonym bruker]

Har gutt på 2 år, og han forblir (dessverre) enebarn. Skulle så gjerne gitt ham søsken for hans del. Selv er jeg veldig fornøyd med "bare" ham nå er jeg og barnefar gått fra hverandre, så ingen søsken på mini født av meg.

 

Anonymous poster hash: 38abe...04a

[SuperFries]

Nå er nr 2 fylt 2 år, og det er først nå de har virkelig glede av hverandre. Har 2 barn med 21 mnd mellom de. Det har vært tøft fram til nå, men det er virkelig verdt der når man hører og ser de leke sammen.

[Anonym bruker]

Hvis du har mulighet; definitivt 2. 
Hilsen enebarn. ;-)

Men jeg ville ventet litt - er jo ikke så stress, er det det da?

Anonymous poster hash: b48f0...62b

[Anonym bruker]

Vi er halvveis med nummer to nå. Egentlig synes vi begge at det var veldig behagelig med bare én, men for barnets skyld synes vi at de bør være minst to. Og for oss blir det også dobbel glede, og mye enklere etterhvert når barna blir større, klarer seg selv og underholder hverandre  

 

Vi har begge søsken, og har mye glede av dem, og det unner jeg også barna mine; å kunne ha glede av hverandre i oppveksten og voksen alder  

Anonymous poster hash: 664a5...ce6

[Anonym bruker]

 

Hvis du har mulighet; definitivt 2.

Hilsen enebarn. ;-)

 

Men jeg ville ventet litt - er jo ikke så stress, er det det da?

 

Anonymous poster hash: b48f0...62b

 

En av oss stresser, den andre ikke Synes det er en fordel med nær alder mtp lek, og synes det er en fordel å vente mtp bleieslutt og soving på største. Sover litt dårlig enda.

 

 

Anonymous poster hash: 71283...e1b

[Anonym bruker]

Det er slitsomt med enebarn, mye mas på foreldrene. Bedre med to så har de alltid en lekekamerat.

 

Anonymous poster hash: ec8ff...6c7

[Jentebror]

Hadde absolutt gått for 2.

[Anonym bruker]

Jeg personlig har valgt å få to barn. Grunnen til det er at jeg ønsket et søsken for mitt barn, både fordi jeg mener det er med på å forme førstemann på en god måte (dele både opplevelser og ting, vente på tur,ta hansyn, noen å være med på ferier etc.) og fordi jeg tenker det er fint å ha søasen gjennom hele livet. Da jeg fikk førstemann sleit jeg litt etter fødsel, så fikk nr 2 da første var 2,5 år. Det har bare vært en drøm, et barn som sover om natte, rolig og blid, storebror som er så grei.. Det ble nesten mindre jobb med to barn (etter andre var over 6 mnd og kunne være med på mere). Masse glede av å se de sammen, de har masse omsorg for hverandre. De underholder hverandre en del, så har ikke så dårlig samvittighet for å ikke være med så mye å leke. Da vi kun hadde et barn måtte vi foreldrene være med mye mer på billek, rollelek etc. Nå så har de hverandre. Synes også babytiden med andremann var bedre, for det var mye underholdning i å se på storebror. Det var nesten litt "fri" når han kom hjem fra barnehagen

Anonymous poster hash: a8693...8d5

[Anonym bruker]

Gå for to tette:)

Anonymous poster hash: ce8d7...dc6

[Anonym bruker]

Ville definitivt hatt to. Har vel 3 år mellom mine. Kunne godt hatt 4 år mellom også. Mine krangler en del, men de er også gode venner med mange felles interesser. De er nå 6 og 9. Her vurderes det en attpåklatt.

 

Anonymous poster hash: 064cf...9a5

[Anonym bruker]

Jeg har 2 tette. 2 år mellom aldri angret på det.

har nr. 3 i magen nå. Nr 1 er åtte og og nr. 2 er blitt seks år

Anonymous poster hash: 8c80d...3c1

[Anonym bruker]

Mannen her vil ha to, jeg vil ha tre eller fire. Andremann er nå på vei, det blir 2 år og 3 måneder mellom dem. Det var en periode vi tenkte på å bare ha den ene, fordi det var så slitsomt. Hun har til tider vært veldig krevende, men det blir bedre og bedre. Alt føles så mye lettere nå enn for bare et par måneder siden... 

Søsken er viktig. Selv har jeg fire søsken, min mann har ett. Jeg må jo si at jeg har bedre samspill med mine søsken, da vi er veldig tett i alder, alle sammen. Mannen og hans bror er det 6 år mellom, og de har ikke den samme, nære kontakten, til tross for at vi nesten er naboer... Personlighet spiller selvfølgelig stor rolle her også, ikke bare aldersforskjell. 

Så jeg sier; kjør på med to tette! Man vil aldri angre på barna man får, men man kan angre på barna man ikke får ;-) Og hvorfor ikke bli ferdig med småbarnstiden i èn pulje? Vi bestemte oss her i hus for at om jeg ikke ble gravid innen førstemann var 3,5, ville vi bare ha henne. Vi hadde ikke lyst til å "starte helt på nytt" med ny babytid.

Anonymous poster hash: 78adf...e6e

[Anonym bruker]

Tja, jeg er gjerne den som banner i kirken, men det riktige antallet er det som passer dere som familie, ikke det som samfunnet dikterer at man skal ha. Man lager ikke et barn til "for at eldstemann skal ha søsken" (det er ikke en leke eller en kattungen, det er et menneske), men fordi man ønsker det dypt, inderlig og egoistisk.

 

Som enebarn, mor til (foreløpig) enebarn er jeg lei av at man skal tillegge enebarn alt mulig av dårlige egenskaper, at man skal synes synd på dem eller se ned på foreldrene. Det er samfunnets syn på enebarna som er med på å gjøre dem til stakkars ensomme unger og gir foreldre dårlig samvittighet dersom de ikke får 2-3 barn.

 

Vi bor i utlandet, der er det omtrent like vanlig å ha 1,2 eller 3 barn. Ingen dømmer, og ingen behandler enebarna som om de var annerledes. Det er jo ikke synd på enebarna, så lenge de lever i en kjærlig familie, får en ordentlig barneoppdragelse og har det bra sosialt!

 

Forøvrig leker sønnen vår på 5 utmerket fint på egen hånd. Han klenger ikke på oss foreldre, men vi har stor glede av å gjøre aktiviteter med han. Døren vår er dessuten alltid åpen for lekekamarater. Han er ikke verdens midtpunkt, han er ikke mer bortskjemt enn andre barn, annet enn at en del av det vi gjør med han vil være vanskelig å gjennomføre dersom han får søsken. Og jeg personlig har aldri savnet søsken, utenom å ønske meg en storebror når jeg var 6 år.

 

Anonymous poster hash: 40125...3b9

[Anonym bruker]

Mannen her vil ha to, jeg vil ha tre eller fire. Andremann er nå på vei, det blir 2 år og 3 måneder mellom dem. Det var en periode vi tenkte på å bare ha den ene, fordi det var så slitsomt. Hun har til tider vært veldig krevende, men det blir bedre og bedre. Alt føles så mye lettere nå enn for bare et par måneder siden... Søsken er viktig. Selv har jeg fire søsken, min mann har ett. Jeg må jo si at jeg har bedre samspill med mine søsken, da vi er veldig tett i alder, alle sammen. Mannen og hans bror er det 6 år mellom, og de har ikke den samme, nære kontakten, til tross for at vi nesten er naboer... Personlighet spiller selvfølgelig stor rolle her også, ikke bare aldersforskjell. Så jeg sier; kjør på med to tette! Man vil aldri angre på barna man får, men man kan angre på barna man ikke får ;-) Og hvorfor ikke bli ferdig med småbarnstiden i èn pulje? Vi bestemte oss her i hus for at om jeg ikke ble gravid innen førstemann var 3,5, ville vi bare ha henne. Vi hadde ikke lyst til å "starte helt på nytt" med ny babytid. Anonymous poster hash: 78adf...e6e

2 tette ville tatt knekken på forholdet og livet vårt, av ulike grunner; det presenteres ofte som den ene beste løsningen til alle problemene på dette forumet, men det er nå slikt at ikke alle har samme forutsetninger for å klare seg gjennom baby- og toddlertiden.

 

Hilsen, en som fikk sluttpakke fra (drømme)jobben midt i permisjonen og deretter barseldepresjon, og i tillegg opplevde at sin egen mor fikk kreft, sin svigerfar dødde, som flyttet til en annen by og ble utbrent før det ene barnet ble 4 år.

 

Anonymous poster hash: 40125...3b9

[Love my kidz]

Kjør på! Vi skulle vente litt, og nå er det blitt for sent :-O

[Anonym bruker]

 

Mannen her vil ha to, jeg vil ha tre eller fire. Andremann er nå på vei, det blir 2 år og 3 måneder mellom dem. Det var en periode vi tenkte på å bare ha den ene, fordi det var så slitsomt. Hun har til tider vært veldig krevende, men det blir bedre og bedre. Alt føles så mye lettere nå enn for bare et par måneder siden... Søsken er viktig. Selv har jeg fire søsken, min mann har ett. Jeg må jo si at jeg har bedre samspill med mine søsken, da vi er veldig tett i alder, alle sammen. Mannen og hans bror er det 6 år mellom, og de har ikke den samme, nære kontakten, til tross for at vi nesten er naboer... Personlighet spiller selvfølgelig stor rolle her også, ikke bare aldersforskjell. Så jeg sier; kjør på med to tette! Man vil aldri angre på barna man får, men man kan angre på barna man ikke får ;-) Og hvorfor ikke bli ferdig med småbarnstiden i èn pulje? Vi bestemte oss her i hus for at om jeg ikke ble gravid innen førstemann var 3,5, ville vi bare ha henne. Vi hadde ikke lyst til å "starte helt på nytt" med ny babytid. Anonymous poster hash: 78adf...e6e

2 tette ville tatt knekken på forholdet og livet vårt, av ulike grunner; det presenteres ofte som den ene beste løsningen til alle problemene på dette forumet, men det er nå slikt at ikke alle har samme forutsetninger for å klare seg gjennom baby- og toddlertiden.

 

Hilsen, en som fikk sluttpakke fra (drømme)jobben midt i permisjonen og deretter barseldepresjon, og i tillegg opplevde at sin egen mor fikk kreft, sin svigerfar dødde, som flyttet til en annen by og ble utbrent før det ene barnet ble 4 år.

 

Anonymous poster hash: 40125...3b9

 

Skriver du til meg eller HI? Hvis det er meg du sikter til, forstår jeg ikke helt... Jeg har i hvert fall ikke skrevet noe om redning av forhold, eller at man ikke er forskjellige... 

 

Trist det du opplevde da. Men man kan vel ikke la være å få barn fordi noooooe kan skje? At du mistet jobben, fikk depresjon, mor fikk kreft, svigerfar døde, flytting og utbrent, kan ha skjedd uansett om du fikk to tette barn eller ikke... 

 

Anonymous poster hash: 78adf...e6e

[Anonym bruker]

Like så greit med to, DERSOM man har energi til det. Helgene tilbringes uansett på lekeplasser og badeland, føles egentlig bare mer meningsfylt å dra på slikt når man har to barn som vil dit og ikke bare ett. Har 24 mnd mellom våre og det har gått kjempefint, nr 1 hadde kolikk og lakenskrekk så det var et helvete fra 0 til 1 barn. Men fra 1 til 2 var kjempeenkelt, fikk en blid baby som fikk pupp annenhver time og ellers var han ganske så fornøyd. Hadde det ikke vært for økonomien skulle vi gjerne fått nr 3, på tross av at jeg sverget "aldri mer!" midt i permisjonstiden med nr 1.... 

Anonymous poster hash: acf30...361

[Anonym bruker]

 

 

Mannen her vil ha to, jeg vil ha tre eller fire. Andremann er nå på vei, det blir 2 år og 3 måneder mellom dem. Det var en periode vi tenkte på å bare ha den ene, fordi det var så slitsomt. Hun har til tider vært veldig krevende, men det blir bedre og bedre. Alt føles så mye lettere nå enn for bare et par måneder siden... Søsken er viktig. Selv har jeg fire søsken, min mann har ett. Jeg må jo si at jeg har bedre samspill med mine søsken, da vi er veldig tett i alder, alle sammen. Mannen og hans bror er det 6 år mellom, og de har ikke den samme, nære kontakten, til tross for at vi nesten er naboer... Personlighet spiller selvfølgelig stor rolle her også, ikke bare aldersforskjell. Så jeg sier; kjør på med to tette! Man vil aldri angre på barna man får, men man kan angre på barna man ikke får ;-) Og hvorfor ikke bli ferdig med småbarnstiden i èn pulje? Vi bestemte oss her i hus for at om jeg ikke ble gravid innen førstemann var 3,5, ville vi bare ha henne. Vi hadde ikke lyst til å "starte helt på nytt" med ny babytid. Anonymous poster hash: 78adf...e6e

2 tette ville tatt knekken på forholdet og livet vårt, av ulike grunner; det presenteres ofte som den ene beste løsningen til alle problemene på dette forumet, men det er nå slikt at ikke alle har samme forutsetninger for å klare seg gjennom baby- og toddlertiden.Hilsen, en som fikk sluttpakke fra (drømme)jobben midt i permisjonen og deretter barseldepresjon, og i tillegg opplevde at sin egen mor fikk kreft, sin svigerfar dødde, som flyttet til en annen by og ble utbrent før det ene barnet ble 4 år.Anonymous poster hash: 40125...3b9

Skriver du til meg eller HI? Hvis det er meg du sikter til, forstår jeg ikke helt... Jeg har i hvert fall ikke skrevet noe om redning av forhold, eller at man ikke er forskjellige... Trist det du opplevde da. Men man kan vel ikke la være å få barn fordi noooooe kan skje? At du mistet jobben, fikk depresjon, mor fikk kreft, svigerfar døde, flytting og utbrent, kan ha skjedd uansett om du fikk to tette barn eller ikke...  Anonymous poster hash: 78adf...e6e

Nei, men jeg synes at mange anbefaler sterkt 2 tette, sommom det var bare bare å ha 2 babyer og småbarn samtidig. Når man ser hvor mange forhold som ryker når barna er små og hvor mange som sliter veldig i småbarnstiden, synes jeg at man tenke seg grundig før man går for 2 tette. Noen digger det (kjenner to stykker som klarer det utmerket, riktignok med massivt hjelp fra besteforeldrene), noen sliter veldig (kjenner også til eksempler på det). Og noen har barn med lang avstand og det går helt fint.

 

Det finnes ingen fasit på den perfekte familien. Og når den ene i paret ikke er sikker på om han/hun vil ha ett eller to barn, burde det tenne noen varsellamper ift å ha to tette. Da vet du i alle fall at noen vil gå halvhjertet inn i prosjektet.

 

Men jeg er forsåvidt enig med deg at man ikke skal planlegge livet ut fra alt som kan gå galt. Bare at man burde passe på å ha litt ekstra kapasitet, på samme måte som man burde ha en buffer konto, til å takle uforutsatte hendelser.

 

Anonymous poster hash: 40125...3b9

[Anonym bruker]

Trodde førstemann ble enebarn, men så traff jeg mannen min og vi fikk to. Fornøyd med 3, men nå er jamnen forundringspakken på vei...

 

Må jo ikke være tette, men ser mine yngste har svørt mye glede av hverandre.

 

Hadde nok ikke valgt å få bare en frivillig, min mor er enebarn og savner ofte det å ha søsken.

 

Anonymous poster hash: 872af...67b

[soleia]

Er glad for at vi har fått to.  Våre er tette i alder, og har difor ganske like interesser, noko som er ein fordel når vi feks er på ferie.   Dei kranglar ein del, men leikar og mykje saman.  Veldig kjekt å høyre på når dei har det kjekt i lag.  Kan definitivt anbefale to barn

[Nyttårs barn]

Tja, jeg er gjerne den som banner i kirken, men det riktige antallet er det som passer dere som familie, ikke det som samfunnet dikterer at man skal ha. Man lager ikke et barn til "for at eldstemann skal ha søsken" (det er ikke en leke eller en kattungen, det er et menneske), men fordi man ønsker det dypt, inderlig og egoistisk.

 

Som enebarn, mor til (foreløpig) enebarn er jeg lei av at man skal tillegge enebarn alt mulig av dårlige egenskaper, at man skal synes synd på dem eller se ned på foreldrene. Det er samfunnets syn på enebarna som er med på å gjøre dem til stakkars ensomme unger og gir foreldre dårlig samvittighet dersom de ikke får 2-3 barn.

 

Vi bor i utlandet, der er det omtrent like vanlig å ha 1,2 eller 3 barn. Ingen dømmer, og ingen behandler enebarna som om de var annerledes. Det er jo ikke synd på enebarna, så lenge de lever i en kjærlig familie, får en ordentlig barneoppdragelse og har det bra sosialt!

 

Forøvrig leker sønnen vår på 5 utmerket fint på egen hånd. Han klenger ikke på oss foreldre, men vi har stor glede av å gjøre aktiviteter med han. Døren vår er dessuten alltid åpen for lekekamarater. Han er ikke verdens midtpunkt, han er ikke mer bortskjemt enn andre barn, annet enn at en del av det vi gjør med han vil være vanskelig å gjennomføre dersom han får søsken. Og jeg personlig har aldri savnet søsken, utenom å ønske meg en storebror når jeg var 6 år.

 

Anonymous poster hash: 40125...3b9

Enig i dette. Jeg synes søsken tillegges utrolig stor vekt, man klarer seg fint gjennom livet uten søsken hvis foreldrene gjør jobben sin.

Det finnes veldig mange som har mye verre problemer enn enebarn som ofte er veldig heldige og får masse støtte, kjærlighet og omsorg.

Men såklart, dette kan man også gi til flere, og selv er jeg en takknemlig mor til to små skatter!