Fortrenge videre eller bearbeide?

[Anonym bruker]

Ting som skjedde da jeg var liten. 

 

For mange, mange å siden fikk jeg diagnosen ptsd og depresjon. Jeg begynte og sluttet hos psykologer flere ganger. Jeg husker godt at min daværende samboer sa at han skulle ønske jeg kunne fortsette hos en psykolog, for jeg havnet så langt nede hver gang jeg begynte hos en. Jeg sluttet nok hver gang det ble for tøft. Så var jeg da veldig langt nede i noen år, før jeg kom meg opp igjen. 

 

De siste fire-fem årene har gått så bra, så bra! Helt til plutselig... Plutselig for noen mnd siden merket jeg at det gikk nedover. I en rasende fart! Jeg ble dårligere fra uke til uke uten å kunne gjøre noe med det. Jeg fikk sykemelding og ble henvist til dps. Det er nå tre uker siden idag. Så ringte dem nettopp fra dps. De vil evnt ha meg inn i gruppeterapi med tanke på overgrepene som skjedde da jeg var liten. 

 

Jeg er så redd,så redd. Mest redd for å havne helt der nede igjen. Jeg har kjæreste nå, jeg er så redd for hvordan det skal påvirke forholdet om jeg blir alvorlig deprimert igjen. Selvom han sier at han alltid skal være her for meg, og jeg tror på ham. Men ingen av oss kan se for oss nå hvordan det evnt blir. 

 

Jeg føler ærlig talt veldig for å prøve å komme meg opp fra depresjonen, men la overgrepshistorikken ligge. Selvom jeg samtidig vet at det er den som kødder det til for meg. Jeg vet at jeg ikke har bearbeidet det ferdig. Og at alt jeg gjør bare er å klare å fortrenge det litt til, slik jeg har gjort hele livet. 

 

Men når sant skal sies så har jeg blitt hakket bedre av sykemeldingen faktisk. Sykemeldingen og mye tid med de aller nærmeste som jeg heldigvis fortsatt vil være sammen med. (Jeg merker jo at interessen min for venner og øvrig familie ikke er der lenger nå). 

 

Hva tenker dere? Skal jeg hoppe i det og rippe opp alt igjen? Skal jeg la det ligge og bare prøve å komme meg ovenpå igjen? Kanskje hjelper det med noen uker sykemelding til...?

Anonymous poster hash: 17875...a8b

[Anonym bruker]

Dette vet du svaret på selv! Du vet at dette, din historie kommer til å hoppe frem å bite deg i ræva med jevne mellomrom helt til du tar tak og bearbeider det. Ja, det kommer til å bli beintøft i noen uker, kanskje til og med måneder, men når jobben er gjort og du får tatt kontroll over fortiden vil fremtiden bli mye bedre!! Ta tak nå! Nå går du inn i en mørk årstid bare tenk deg så deilig det kommer til å være å møte en ny vår med helt nye forutsetninger!!

 

Anonymous poster hash: 4d0a8...41c

[Anonym bruker]

Snakk med den behandleren du kommer til, HI. Ring dps og hør om du kan komme på en time og snakke med dem før du ev. begynner i gruppeterapi. Fortell det du forteller her, at du tidligere har sluttet hos psykolog når det har blitt for tøft, og at du er redd for hvordan du vil reagere på behandlingen nå.

 

Gruppeterapi kan være en fin ting om det fungerer, så gi det en sjanse.

 

Men snakk med dem om at tankene du har rundt det å rippe opp igjen fortiden ift det å prøve å legge lokk på den.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: d1116...d0c

[Anonym bruker]

Jeg har gått i gruppeterapi, og man gjør ikke så mye annet der enn å sitte å snakke om seg selv, og høre på andre snakke om seg selv. Det er veldig lite, til ingen behandling egentlig. Vi hadde ikke en psykolog, men en spesialsykepleier eller hva hun nå var som satt og spurte oss spørsmål og ledet oss litt.

Det ga meg egentlig veldig lite da det ikke ble satt lys på noe jeg ikke var klar over fra før selv, og som var grunnen til at jeg ble henvist. De satte / tvingte meg til slutt på medisiner, og gruppen ble avsluttet naturlig når vi ikke hadde mer å snakke om.

 

Men jeg fikk gode venner utfra det da, og det hjalp nok mer enn selve "terapien".

 

Nå var ikke mitt sykdomsbilde så komplisert som HI sitt, men jeg vil nok ikke anbefale gruppeterapi med bakgrunn av min opplevelse av det. 

Tror nok at psykolog hjelp vil gi mer når man har så seriøse ting å bearbeide.

Anonymous poster hash: 26ac4...a65

[Anonym bruker]

Jeg går i gruppeterapi. Den gruppen er for oss som har overlevd traumer. Og vi går IKKE i detalj på noe. Dersom en selv ikke vil dele noe i gruppa. Det er nesten mer som et kurs, du får utrolig mange gode råd for hvordan takle hverdagen. Du får lære teknikker for å holde hodet over vannet, tenke rasjonelt og hvis du får minner/flashbacks kan du lære deg å komme til deg selv igjen fortere enn du kanskje har gjort før. Det er ikke skummelt, og her er det helt frivillig om du vil si noe eller ikke. Men det er på en måte godt å sitte i rom med andre som skjønner deg, vet hva du går igjennom.

I denne gruppen jeg går i er det 2 psykologer og en psykomotorisk fysioterapeut. I tillegg til gruppen går alle også i individuell terapi.

Jeg vil anbefale deg å dra dit og høre hva dette er. Forteller de deg at gruppen heter stabiliseringskurs så er det det samme som jeg går. Lykke til, det er nok lurt å ta tak idet. Og som sagt for å bearbeide behøver du ikke å gå i detalj om traumene.

Anonymous poster hash: 082cb...9f6

[PartyOfFour]

I gruppeterapi må man jo være "voksen nok" til å klare å bruke andres opplevelser til å gi nytt perspektiv på ens egne problemer. Ofte er jo det problemet med traumer, man kommer ikke videre og klarer ikke tenke nytt, se ting fra andre perspektiver. Da kan gruppeterapi være en fantastisk hjelp. Men som sagt, da må man være mentalt innstilt på å jobbe selv. Det er jo det som er greia, ingen kan noen gang løse det for deg, du må jobbe med degselv og dine tankemønstre.