vanskelig forhold til barnefar

[Anonym bruker]

For ett år siden gikk barnefaren. Kom ikke som noen overraskelse, vi hadde det ikke bra sammen i det hele tatt. I bgynnelsen var jeg skuffet og lei meg, men kom meg på bena og nå nesten ett år etterpå så har jeg det veldig bra.

 

Problemet er at det er så vanskelig å samarbeide med han. Han er veldig opptatt av psykologi (overhodet ikke hans fagfelt), og han driver å setter diagnoser på meg hele tiden. Det virker som han trenger å plassere skylden på meg, og ha noen å klandre for at han ikke er på et bra sted.

 

Han gir meg diagnoser som narsisist o.l. Disse diagnosene skal forklare hvorfor vårt forhold var dysfunksjonelt. Vi snakker sammen kanskje to-tre ganger per måned (maks fem minutter hver gang) iforbindelse med beskjeder ved levering og henting av barn, samvær o.l. Han mener at jeg gjennom disse korte samtalene prøver å kontrollere han og suger all energi ut av han... Jeg blir så fortvilet for jeg må noen ganger få gitt beskjeder. Sender jeg sms om det samme får jeg ikke svar og vet dermed ikke om han er enig eller har sett meldingen. 

 

Jeg begynner å tro at det kanskje er noe alvorlig galt med meg, og jeg har det så vondt... Er det ikke naturlig/vanlig å snakke sammen maks 15 min. per måned om barna? Eller tar jeg mye plass? Hvordan kan jeg kommunisere bedre? Har dere noen råd? Jeg begynner å bli utslitt av at han leser situasjoner helt forskjellig enn meg... akkurat som vi lever i to forskjellig univers. Ett eksempel er: han ringer meg en dag og skjeller meg ut for han synes min far hadde oversett han og truer meg med krig og at nå var det nok. Jeg prøver å si at jeg vet min far (han er gammel) kan være vanskelig og misforstår mange situasjoner og at jeg beklager det. Han hyler, skriker og skjeller meg ut før han legger på. 

 

4 dager senere forsøker jeg å få tak i han i forbindelse med en beskjed fra barnehage. Telefonen er skrudd av... det går 12 timer og jeg begynner å bli bekymret for at noe har skjedd særlig siden han var så ustabil sist jeg snakket med han. Når han ringer tilbake eksploderer han og mener han har 3 ubesvarte anrop fordi jeg er sjalu, prøver og kontrollere han og at jeg aldri vil få han tilbake... Da blir jo jeg stående igjen som et spørsmålstegn. Jeg aner ikke hvorfor han reagerer sånn... Vi klarer jo ikke snakke sammen...

 

Dette ble langt, men jeg aner ikke hvodan jeg skal håndtere det og jeg begynner virkelig å lure på om jeg har en diagnose. Alle rundt meg sier at han ikke er frisk, men ifølge han så er jeg så manipulerende og inteligent at jeg kan få hvem som helst til å tro hva som helst. En del av meg tenker det har rablet for han, men en annen del av meg er redd for at han har rett... Kanskje jeg er manipulerende og narsisistk? Jeg vet jo ikke lenger forskjellen på opp og ned føler jeg...

 

Er det noen andre som opplever dette eller har noen råd til hvordan jeg skal takle dette? 

Anonymous poster hash: fc4d3...35e

[Anonym bruker]

Du er nok frisk som en fisk. Han derimot..! Kutt dialogen med han, få en 3.part til å være mellomleddet deres. Få time på fvk. Ta vare på alt av mld, mail osv.

 

Anonymous poster hash: 38cb7...074

[Major HotLips Houlihan]

Google projisering, så skjønner du kanskje sammenhengen. Nei, han er ikke frisk. Det er han som manipulerer og er narsissistisk og det er han som sliter med å slippe kontrollen på deg. Minimer ditt samarbeid med han til enkle beskjeder og ikke begi deg inn i diskusjoner du vet kommer til å gå galt. Beskytt deg selv fra et menneske som suger ut energi og selvfølelse.

[Anonym bruker]

tusen takk for svar... en del av meg tenker nettopp det dere begge påpeker, men en annen del er utslitt og tenker at det virkelig er noe feil med meg... det sliter veldig på... Jeg har lest om projisering, men han sier gjentatte ganger til meg at det er det jeg gjør og ikke han, så da er man jo like langt, og tvilen kommer... han mente jeg trengte psykolog, og jeg tenkte i mitt stille sinn at han hadde rett i det: gikk og etter flere timer fikk jeg beskjed om at jeg var deprimert. Jeg var dum nok og forklare han at jeg var deprimert, men ingen narsisist eller personlighetsforstyrrelse, men da får jeg bare i ansiktet at jeg er en stor manipulator og kan lure hvem som helst.

 

jeg har alltid stilt opp for alle på jobb og i familien, han sier det er del av min manipulative personlighet,  men lurer virkelig på om jeg gjør det for å manipulere folk til å like meg, eller fordi jeg ønsker at andre skal ha det bra. spørmålene bare surrer rundt. og om man hjelper noen andre er det vel normalt å god selvfølelse og få "skryt" for at man stiller opp når det trengs? jeg setter spørsmålstegn ved alt jeg gjør nå, om det er utspekulert eller ikke... 

 

tusen takk igjen, det hjelper alltid å få andres perspektiv på ting:) 

Anonymous poster hash: fc4d3...35e

[Major HotLips Houlihan]

Det er ingen vits i å diskutere personlighetsforstyrrelser eller å få han til å innrømme noe, det kommer han aldri til å gjøre. Aksepter det og forhold deg til det som best du kan. Vis deg selv som sterk og usårbar, ignorer alt av beskyldninger og ikke la deg såre. Dette er selvsagt ingen dans på roser, men etterhvert som du distanserer deg fra han så kommer du til å føle deg bedre. Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er ingen vits i å diskutere personlighetsforstyrrelser eller å få han til å innrømme noe, det kommer han aldri til å gjøre. Aksepter det og forhold deg til det som best du kan. Vis deg selv som sterk og usårbar, ignorer alt av beskyldninger og ikke la deg såre. Dette er selvsagt ingen dans på roser, men etterhvert som du distanserer deg fra han så kommer du til å føle deg bedre. Lykke til!

tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare:) jeg setter større pris på det enn du aner! takk igjen:)

 

Anonymous poster hash: fc4d3...35e

[BareMas]

Som det har blitt sagt, minimer all kontakt til "need to know basis". Ikke ring, send sms når det er nødvendig, skriv kun det små må skrives. "Per skal til legen 1440, må derfor hentes i barnehage senest 1400" ikke noe "hei, hvordan går det?" E.l, så lite og så trivielt kan være nok til å trigge ham. Har selv vært gjennom lignende forhold, og den dag i dag blir jeg svett og skjelven om bf ringer eller sender sms. Jeg tar aldri telefonen når han ringer, men sender en sms tilbake med "ser du har ringt, hva gjelder det?" Alt som kan resulterte i konflikt snakker vi om på Familievernkontoret. Dette er den eneste måten vi klarer å opprettholde et godt samarbeid om barnet på. Det er mitt råd i en slik konflikt, hadde jeg fortsatt å høre på alle psykopat/narsissist-beskyldningene hadde jeg endt opp med å bli sprøyte gal. Det går til et punkt med slike beskyldninger før man begynner å tro på dem selv.

[Anonym bruker]

takk or gode råd! hadde håpet det ikke hadde vært nødvendig at ting skulle bli så anstrengt... trodde vi kunne klare å kommunisere normalt om barna... tror du har rett, får bare beskytte meg selv litt:) 

 

tusen takk for svar, det er godt (og trist på samme tid) at jeg ikke er den eneste som opplever/har opplevd dette...

Anonymous poster hash: fc4d3...35e