Inspirert- hva forvente av stefar?

[Anonym bruker]

Vært mye snakk om hva man bør forvente av stefedre her inne

i d siste.. Selv jeg samboer som har vært arbeidsledig i flere

år. Nå begynte høstferien her, og jeg spurte om min datter på

sju kunne hjemme sammen med han og hans datter. Svaret

jeg fikk da var at jeg kunne ta henne med på jobb. Så det endte

med at jeg spurte mine foreldre, som alltid før når en skoleferie

er på trappene. Han stiller aldri opp, selv om han bare går hjemme.

Har sjelden spurt han om noe, forventer absolutt ikke at han

skal være far! Men nå jobber både jeg og barnefar, så er litt desperat

etter hjelp. Har jeg rett til å være sur? Den eneste grunnen han

oppgir er at barnefar burde ta mer ansvar og er veldig sur fordi

vi ikke har 50/50 deling på barna.

 

 

Anonymous poster hash: 10820...5f5

[Anonym bruker]

Stefar her tar mye ansvar for barna. Tar de med på ting.

Han har ikke egne barn fra før men han ser aldri på som problem å passe barna om han er hjemme da.

Han har dratt fra jobb tidligere så jeg kan dra på møter på skole og i barnehagen. Er man ste foreldre Bør man stille opp litt.

 

Anonymous poster hash: 1bfaf...c2a

[Anonym bruker]

Jeg forventer det samme av ham som han forventer av meg som stemor. Vi har snakket om disse tingene og er enig om at alle barna vi har er "våre" barn. Vi deler på ansvaret, vi skiller ikke på mine og dine barn, og vi kjører samme linje for alle barna.

Når jeg inviterer til jentetur så er det ikke bare mine jenter som blir med, men selvsagt også hans jente også. Når han drar på guttetur ermin sønn med. Vi er "barnevakt" for hverandre sine barn, reiser på ferie med alle barna og alt i vårt hjem (som også er alle barna sitt hjem) er felles for alle.

 

Vi er bevisst på at vi ikke er kjernefamilien og det prøver vi heller ikke å være. Vi er en sammensatt familie med noen regler for hvordan vi skal ha det så alle kan trives under samme tak.

Anonymous poster hash: 8c7b8...bf0

[BareMas]

Som familie mener jeg at man behandler alle medlemmer av familien på lik linje. Det er viktig at alle "mine-dine-våre"-barn føler at de er likeverdige medlemmer av både morsfamilien og farsfamilien. I vår familie hvor vi har ett mitt og ett vårt barn, så tar min man like mye ansvar for begge to.

[Anonym bruker]

Min samboer er stefar til min eldste sønn (vært det siden gutten var 1 år), null kontakt med barnefar. Samboeren min er hjemme med sykt barn, er med på foreldremøter, aktiviteter, har han alene med på hytta osv på lik linje med vårt felles barn (som enda bare er 2,5 da). 

Samboeren din hørtes ikke veldig inkluderende ut, eller villig til å stille opp. Han straffer jo deg og barnet fordi eksen din er minimalt involvert. Teit type han samboeren din!

Anonymous poster hash: c7276...b29

[Mammaentilknollogtott]

Synes det er trist når jeg hører om ting som dette. Dette er noe aleneforeldre burde tenke over, det beste når man først har gått vekk ifra kjernefamilien er nok å være alene til barna er blitt store. Sett barna før sin egen egoisme.

[Anonym bruker]

Synes det er trist når jeg hører om ting som dette. Dette er noe aleneforeldre burde tenke over, det beste når man først har gått vekk ifra kjernefamilien er nok å være alene til barna er blitt store. Sett barna før sin egen egoisme.

Du snakker som om man alltid har et valg.....

 

(med kun 2 innlegg mistenker jeg at kun kanskje bare er et troll som kun er ute etter å provosere så jeg skal ikke skrive mer)

 

#3

 

Anonymous poster hash: 8c7b8...bf0

[Iiiiik]

For meg er det viktig at de voksne i et forhold deler på det meste. En stefar som sa at han ikke kunne ha min datter hjemme i høstferien, ville jeg nok mistet både respekt og kjærlighet for. 

 

Min mann har vært i min datters liv siden hun var tre år. Vi brukte lang tid på å finne ut av om vi skulle være et par og det tok halvannet år før vi flyttet sammen, mest fordi han var usikker på å skulle innlede en relajson til henne og fordi vi begge ville være sikre på at det holdt før de to fikk en nær relasjon. For meg hadde det vært utenkelig at han skulle si at hun var mitt ansvar. Ville fort hørt det som mitt problem. Elsker han ikke henne, elsker han ikke meg. Eller elsker han meg, så følger hun med på kjøpet. Heldigvis har det gått seg fint til. Han var nok ikke så mye hjemme med henne da hun var liten og syk og måtte være hjemme fra barnehagen. Men nå tror jeg han er i hvert fall nesten like glad i henne som i de to vi har fått sammen. For meg er det viktig, jeg merker at jeg reagerer annerledes hvis han klager over henne enn hvis han klager over de andre to, det får liksom en litt annen betydning. 

[Gemini77]

Jeg har nok vært ekstremt heldig ser jeg nå. Jeg hadde vel ikke gjort meg noen tanker om hva jeg kunne forvente av en stefar annet enn at jeg visste jeg aldri kunne være sammen med en som ikke gikk overens med barna mine. Jeg møtte min nåværende mann kun 5 mnd etter bruddet med barnefar. Da var barna 6 og 4 år. Han behandler dem som sine egne og sier at han elsker de som sine egne. Han bidrar akkurat like mye i deres hverdag som jeg og pappa'n dems gjør. Henter og leverer på skole og i barnehage, lager matpakker til de hver morgen etc. Her er vi en familie og vi gjør deretter. Vi har helt felles økonomi og tenker ikke på bruken av penger på mine barn, snarere tvert imot. Han elsker å gjøre ting med de og bruke penger på de. Vil aller helst kjøre til aktiviteter så han kan sitte og se på. Jeg har absolutt funnet meg en fantastisk mann og barna mine elsker stepappa'n sin! :-) Og jeg ville aldri giftet meg med han om det ikke det var et faktum.

[Anonym bruker]

Jeg har en på fem, og stefaren har bodd med oss i to år nå. Han gjør akkurat det samme som meg, er hjemme med sykt barn, hjelper på do, handler klær, lager frokost.. Vi er en familie, hadde han hatt holdningen at han syntes barnet var her for mye hadde jeg bedt ham pakke tingene sine. Hadde aldri godtatt å hatt en voksenperson i livet til barnet mitt som ikke brydde seg.

 

Din mann HI høres ut som en lat dritt.

 

Anonymous poster hash: cfc42...4ec

[Anonym bruker]

En sånn mann hadde jeg ikke vurdert å flytte sammen med engang. Da jeg og min mann flyttet sammen var det en selvfølge at han stiller opp like mye som meg for mitt barn. Hadde han ikke gjort det hadde jeg gjort det slutt på flekken.

 

Anonymous poster hash: 610b5...b3f

[Anonym bruker]

Stakkars barn. Lurer på om hun føler at han er glad i henne. 
Han må ikke la det gå utover barnet at han synes biologisk far stiller for lite opp.

Anonymous poster hash: 289f4...22a

[Anonym bruker]

En mann som velger meg velger også mine barn, på lik linje med at om jeg velger mann med barn velger jeg også barna.

Hadde ikke bodd sammen med en mann som ikke kunne hjelpe meg med barna når han selv var hjemme og på toppen hadde annet barn der.

Jeg ville nok prøvd at han og hans barn skulle få noe tid for seg selv selvsagt, spesielt om han ikke har barnet ofte. Men om han mente jeg måtte ha barnet med meg på jobben når han var hjemme om jeg ikke hadde annet pass hadde jeg rett og slett vurdert forholdet.

 

En stefar er ikke  pappa men han har valgt å komme inn som en voksen ansvars person i barnets liv da han valgte å bo med dere. Han valgte derfor å skulle stille opp for barnet i den det er naturlig for å få hverdagen til å gå rundt minst. Og han skal gjøre dette uten sure miner. Og godta og akseptere at barnet er der den tid det faktisk er der.

Han skal kunne ta del i oppdragelsen på lik linje med mor og andre voksenpersoner rundt barnet (men da må mor også kunne slippe taket.)  

Og være en positiv innflytelse i barnets liv.

 

Hi samboeren din høres ikke ut til å akseptere ditt barn og det høres ut fra det du forteller som han syntes hun er en plage å ha rundt. Jeg ville ikke bodd med en slik mann for det skal mye til at barnet ikke føler at hun er i veien og til bry for stefar noe som rett og slett kan ødelegge selvbildet hennes.

 

Mine barn har ikke stefar, men jeg har bl. annet en god kamerat( ikke kjæreste) som er mye sammen med oss, når vi reiser på turer sammen enten det er en dagstur eller en lengre ferietur stiller han opp i den grad jeg ville ha forventet om jeg reiste på tur med barnas far.

Han tøyser å tuller med de men er streng om de gjør noe galt, hjelper de når de trenger det, kan fint ta de med på lekeplassen eller stå opp å lage frokost til de så jeg kan sove litt lengre, eller slappe av. Småting som automatisk minne de på at de må tørke seg rundt munnen og vaske fingre på en fin måte. Eller spør de hva de har lyst til når vi skal steder.

Han gjør alt dette uten at jeg trenger å be om det det faller han naturlig. (skal sies han har barn selv også og er vant til å gjøre alt dette med sine barn.)

Får jeg en dag en kjæreste igjen forventer jeg at han er slik kameraten min er til ganske stor grad, ellers vil aldri forholdet kunne vare. Og det ville ihvertfall ikke komme dit hen at han og jeg ble samboer om jeg ikke visste at han faktisk likte barna mine og aksepterte at de er der og at det følger et ansvar for de også med i pakken. 

 

Anonymous poster hash: 97276...b70