Opplever å miste venner fordi jeg er så "perfekt" / prektig...

[Anonym bruker]

Jeg syns det er vanskelig å vite hvor jeg skal forandre meg, for jeg må jo være meg selv.

 

Altså, dette handler ikke om kropp, men om oppførsel.. Jeg røker ikke, drikker minimalt, ingenting de siste åra pgs graviditet og amming. Jeg sette barna først, så det kunne ikke falt meg inn å skaffe barnevakt med overnatting før barnet er minst et år pga en fest.. Jeg lager all mat fra bunnen, bruker mer og mer økologisk.. Jeg er en person som mener at det naturlige er det beste, og hadde jeg klart å sove med barna i senga, så er jeg typen til å ha de u senga til de begynner på skolen liksom...

 

Ja, jeg forstår at nye mennesker som møter meg kanskje syns jeg er kjedelig, men jeg er jo bare meg..

 

Anonymous poster hash: 814d4...7fa

[Anonym bruker]

Ut i fra det du forteller her synes jeg ikke du virker kjedelig.

Anonymous poster hash: 00b75...d41

[BikkjeBisk]

Du er jo meg!

Jeg tror ikke det er noe galt med deg, men kanskje du er i feil miljø?

[Elsker livet]

Kan det ha noen med væremåten din, at du virker litt avvisende? I så fall er du kanskje en av de som har få men gode venner? Jeg kjenner meg igjen i det å bli oppfattet som litt prektig fordi jeg er kristen og opptatt av moral, og i tillegg lever under tradisjonelle kjønnsroller. Men jeg har ingen problemer med å få venner eller holde på venner, og det kommer nok av at jeg er raus når det kommer til andre synspunkter eller livssyn enn mitt eget, og at jeg oppfattes som imøtekommende og blir revet med under festligheter.

[Anonym bruker]

Utifra dette er du ikke nødvendigvis kjedelig. Har en venninne som høres ut som deg, selv om jeg ikke er slik. Det viktigste er jo at du har noe å bidra med når du er sammen med venner. Hvis du kun snakker om ting som ikke er av interesse for dine venner vil du nok bli oppfattet som kjedelig.

 

Anonymous poster hash: d8d60...4a1

[Anonym bruker]

Jeg syns det er vanskelig å vite hvor jeg skal forandre meg, for jeg må jo være meg selv.

 

Altså, dette handler ikke om kropp, men om oppførsel.. Jeg røker ikke, drikker minimalt, ingenting de siste åra pgs graviditet og amming. Jeg sette barna først, så det kunne ikke falt meg inn å skaffe barnevakt med overnatting før barnet er minst et år pga en fest.. Jeg lager all mat fra bunnen, bruker mer og mer økologisk.. Jeg er en person som mener at det naturlige er det beste, og hadde jeg klart å sove med barna i senga, så er jeg typen til å ha de u senga til de begynner på skolen liksom...

 

Ja, jeg forstår at nye mennesker som møter meg kanskje syns jeg er kjedelig, men jeg er jo bare meg..

 

Anonymous poster hash: 814d4...7fa

Det er ikke sikkert det er du som burde forandre deg. Min erfaring er at veldig mange beholder vennegjengen fra barndommen, og så får man noen venner fra studietiden i tillegg. Kollegaer og andre man møter senere blir liksom ikke nære venner på samme måte. Noen ganger har man jo flaks og finner en "bestevenn" i en annen mor på skolen eller på jobben, men det hører til skjeldenhetene tror jeg.

 

Så ikke ta det personlig om du ikke har noen som er veldig nære deg. Å lete etter nye nære venner når man er voksen og etablert er litt som å lete etter nåla i høystakken...

 

Anonymous poster hash: 55bd5...d8c

[<3 2G <3]

Enig med det Elsker livet sier

Tenker at det er hvor bastant er du på at din måte er riktig som kanskje teller her. Er du åpen for at folk kan leve slik de føler er best for de?

Tenker ikke at du er kjedelig, men om det kun er barna som er interessefeltet ditt så begrenser du deg veldig.

[Anonym bruker]

 

Jeg syns det er vanskelig å vite hvor jeg skal forandre meg, for jeg må jo være meg selv.

 

Altså, dette handler ikke om kropp, men om oppførsel.. Jeg røker ikke, drikker minimalt, ingenting de siste åra pgs graviditet og amming. Jeg sette barna først, så det kunne ikke falt meg inn å skaffe barnevakt med overnatting før barnet er minst et år pga en fest.. Jeg lager all mat fra bunnen, bruker mer og mer økologisk.. Jeg er en person som mener at det naturlige er det beste, og hadde jeg klart å sove med barna i senga, så er jeg typen til å ha de u senga til de begynner på skolen liksom...

 

Ja, jeg forstår at nye mennesker som møter meg kanskje syns jeg er kjedelig, men jeg er jo bare meg..

 

Anonymous poster hash: 814d4...7fa

Det er ikke sikkert det er du som burde forandre deg. Min erfaring er at veldig mange beholder vennegjengen fra barndommen, og så får man noen venner fra studietiden i tillegg. Kollegaer og andre man møter senere blir liksom ikke nære venner på samme måte. Noen ganger har man jo flaks og finner en "bestevenn" i en annen mor på skolen eller på jobben, men det hører til skjeldenhetene tror jeg.

 

Så ikke ta det personlig om du ikke har noen som er veldig nære deg. Å lete etter nye nære venner når man er voksen og etablert er litt som å lete etter nåla i høystakken...

 

Anonymous poster hash: 55bd5...d8c

 

Dette er absolutt ikke mine erfaringer blant egne erfaringer og folk jeg kjenner. Jeg har fått nye, kjempegode venner gjennom hele livet, i alle de forskjellige epokene mine. Har en barndomsvenn igjen (bo ikke  på stedet jeg vokste opp) Har mange fra studietiden, noen kollegaer som har blitt være venner og noen fra barnehagen og nabolaget osv. Jeg er en person som foretrekker nære, fremfor mange venner og ettersom man forandrer seg gjennom livet har jeg hatt behov for å møte noen som skjønner meg der jeg er nå. Forlater ikke de andre vennene selvsagt, men man treffes kanskje ikke like ofte som før.

 

Ellers er jeg enig i Elsker livet når det gjelder å få venner trass ulike synspunkter; vær raus og aksepter at andre er forskjellig som deg. Og ikke glem å ha det gøy!

 

Anonymous poster hash: 5c92e...c76

[Anonym bruker]

Synes du det er trist når du "mister" venner? 

Jeg har også "mistet" en del venner opp gjennom årene, og vet det er min egen feil.  Jeg prioriterer barn (med det som hører til av aktiviteter), mann og jobb, og så er det grenser for hvor mye mer jeg klarer.  Jeg forsøker å kombinere, f.eks. hytteturer med andre barnefamilier, og beholder dermed stort sett venner med barn.  

Jeg prioriterer ikke "voksen-aktiviteter" som byturer og shoppingferier, dermed har jeg mistet en del venner uten barn eller med eldre barn enn mine.  

Jeg er helt sikker på at noen oppfatter meg som super-mamma, som stiller på alt av foreldremøter, dugnader osv, men det er etter eget ønske.  Ungene mine hadde sikkert hatt det helt ok selv om jeg ikke stilte på fotballkampene, men jeg ønsker å stille opp for dem på den måten, og da gjør jeg det.  

 

Anonymous poster hash: cd9e8...41a

[Anonym bruker]

Kanskje folk oppfatter at du har en ovenfra-og-ned-holdning, eller at du dømmer dem.

 

Man kan fint leve sånn som du beskriver, men være morsom likevel.

 

Jeg drikker ikke alkohol, eller, når rett skal være rett tar jeg totalt to glass i løpet av et helt år. Et glass champagne på nyttårsaftenl og ett på 17. mai, for å glede de jeg er sammen med og fordi det er tradisjon. Ellers rører jeg ikke alkohol, men det er det ingen som merker For jeg er utadvendt, sprudlende og morsom og lar meg rive med.

 

Vi spiser også mest økologisk, men tyter ikke andres ører fulle av det og kommenterer ikke at andre ikke gjør det.

 

Som Elsker Livet sa lenger oppe, det er viktig å kikke ta seg selv for høytidelig og tåle at alle har forskjellige "fasiter". En veganer eller en lavkarboentusiasti vil kanskje mene at du spiser kjempeuansvarlig. Alle har vi forskjellige standarder for oss selv, men man bør ikke dytte det på andre. Vær raus og inkluderende.

 

Anonymous poster hash: b8424...944

[Anonym bruker]

Og når det gjelder barnevakt det første året pga en fest, hva med at mannen din passer din 7 mnd gamle baby noen timer så du kan dra i bursdagen til ei venninne? Du kan fint drikke brus og sosialisere en stund og dra hjem tidlig.

 

Det er ikke alt eller ingenting. Ikke rart vennene dine synes du er kjip.

 

Anonymous poster hash: b8424...944

[Anonym bruker]

Det er jo ikke noe galt å gjøre som du gjør. Sikker på at det er derfor vennene trekker seg unna? Jeg har en slik venninne, og årsaken til at jeg ikke orker mer har ingenting med at hun velger det hun velger, men at hun dømmer meg for å velge annerledes. Hun har en holdning til at hennes valg er best og at andre gjerne må velge annerledes, men da også være klar over at de ikke gjør det beste. dette er utroig slitsomt, og jeg orker rett og slett ikke slike venner. Det kan jo også være at de ikke føler at dere har noe felles lenger, og at du bør finne andre venner som er mer lik deg. Tviler på at 'rette' valg i seg selv er en problemstilling for å få venner. 

Anonymous poster hash: 185aa...665

[Anonym bruker]

Takk for mange gode tanker!

 

Jeg har i grunn vært fornøyd, fordi jeg trives veldig godt i rollen min som mor. Jeg er veldig engasjert i barna, men jeg sliter nok med å finne denne balansen mellom å ta vare på barna og det å ta vare på meg. Jeg har i bakhuet at de en dag flytter hjemmefra. Jeg kan ikke sitte "tom" tilbake.

 

Dette har ikke vært et problem før vi fikk 2 barn. Jeg merker jeg må jobbe mer for å beholde vennene mine nå. Og ja, jeg er blant dem som har få, men gode venner.

 

Jeg har venner jeg bør ta vare på, men har få med samme livssyn som meg.

 

Anonymous poster hash: 107d7...034

[Elsker livet]

Hvor mye treffer du vennene dine? De vennene som er aller viktigst for å meg å ta vare på treffer jeg jevnlig, på kveldsstid. Når jeg har hatt baby har jeg tatt med meg babyen, og når de har blitt litt større har jeg dratt ut av huset når pappaen er hjemme. Jeg har heller ikke vært komfortabel med å ikke være sammen med babyene mine hele tiden de første. 4-6 mnd. men de kan tas med. Unntaket var da vi hadde baby med kolikk, da var det knapt mulig å føre en samtale om kveldene, men da det andre barnet var i seng overtok pappen slik at jeg fikk hvile ørene og være litt sosial. Vi har ikke vært så bastant på rutiner den første tiden, men innført litt eller litt slik at det ikke ble upraktisk.

 

Det er ikke snakk om stikke bort hele kvelder, men ett par timer f.eks en gang i uka. Ingen servering eller annet arbeid i forkant, man kommer som man er og drar hjem etterpå.

 

Jeg har forresten flyttet langt fra hjemstedet mitt, så de jeg har jevnlig kontakt med er venner jeg har fått etter jeg ble voksen. Jeg fikk barn etter å ha bodd her i ca. ett år, og jeg har vært gravid eller hatt baby i mange av årene, og ser ikke på barna som noe hinder, heller motsatt, de gir meg flere kanaler til å treffe andre mennesker. Det er viktig at en gjør en innsats selv også, men selvsagt setter grenser for seg selv og fortsatt er seg selv. 

[Chl85]

Hvordan var du før du fikk barn da? Var du en mer "livat" person, med mye forskjellig å prate om(ikke bare unger og økologiske matoppskrifter, he he ) ? Var du like "prektig" da? Kunne du ta deg en fest, være med venner og sånt da? For kan jo hende at du har forandret deg og kun nærer din rolle som mor? Slik at vennene kommer til kort? Og er det prat om gamle eller nye venner ? 

 

Du kan vel be inn på venninne kvelder med film, godis eller strikking Finnes jo masse aktiviteter man kan gjøre som ikke er ensbetydende med barnevakt eller  alkohol

 

Du trenger ikke endre hvem du er, men kanskje du allerede har endret deg? Kanskje dere bare har vokst fra hverandre. Det er ikke sikkert at det fordi du ikke skaffer deg barnevakt, fester eller drikker alkohol som er greia. Det handler kanskje mer om hva du prater om med vennene dine? Viser du interesse for deres sysler osv... 

 

Tror ikke du er en kjedelig person, så lenge du klarer å ha samtaler om annet enn husholdning og unger I såfall er det kanskje disse vennene dine som er de kjedelige, he he

 

 

 

[Anonym bruker]

Ikke at jeg forsvarer at noen kanskje avviser deg, men mange kan jo bli usikre og selv føle seg utilstrekkelig sammen med deg. Du må jo få lov til å være den du er, for all del, men noen ganger tror jeg man med fordel godt kan presentere de litt mindre flatterende sidene ved seg selv ovenfor venner også. F.eks fortelle om en tabbe du gjorde på kjøkkenet eller en dag hvor all logistikk i heimen raknet. Da fremstår man kanskje som litt mindre perfekt og andre kan sammen med deg senke skuldrene litt. Særlig hvis man selv fremstår som den vellykkede, flinke, pene,kreative, dyktige supermammaen som mange føler at det forventes av dem også. Jeg har selv kjent på mitt eget forventningspress over å være den perfekte mor, kone, venninne, husmor og kollega. Det går bare ikke det!!!

 

Anonymous poster hash: 10132...c57

[Anonym bruker]

Mitt førsteinntrykk av deg er at du er selvgod, og føler at du gjør en bedre jobb enn vennene dine. Det ligger i alt du sier: "jeg setter barna først, så det kunne ikke falt meg inn å ha barnevakt før de er 1 år" = de som velger å ta en tur ut med venner setter ikke barna først! og er en dårligere mor enn deg. "Lager all mat fra bunn og spiser økologisk" = du er en bedre mor fordi du ikke gir barna dine "søppel" fra butikken. Du er ikke nødvendigvis kjedelig (kanskje er du det også), men du er definitivt høy på deg selv.

 

Anonymous poster hash: 19718...10e

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg syns det er vanskelig å vite hvor jeg skal forandre meg, for jeg må jo være meg selv.

 

Altså, dette handler ikke om kropp, men om oppførsel.. Jeg røker ikke, drikker minimalt, ingenting de siste åra pgs graviditet og amming. Jeg sette barna først, så det kunne ikke falt meg inn å skaffe barnevakt med overnatting før barnet er minst et år pga en fest.. Jeg lager all mat fra bunnen, bruker mer og mer økologisk.. Jeg er en person som mener at det naturlige er det beste, og hadde jeg klart å sove med barna i senga, så er jeg typen til å ha de u senga til de begynner på skolen liksom...

 

Ja, jeg forstår at nye mennesker som møter meg kanskje syns jeg er kjedelig, men jeg er jo bare meg..

 

Anonymous poster hash: 814d4...7fa

Det er ikke sikkert det er du som burde forandre deg. Min erfaring er at veldig mange beholder vennegjengen fra barndommen, og så får man noen venner fra studietiden i tillegg. Kollegaer og andre man møter senere blir liksom ikke nære venner på samme måte. Noen ganger har man jo flaks og finner en "bestevenn" i en annen mor på skolen eller på jobben, men det hører til skjeldenhetene tror jeg.

 

Så ikke ta det personlig om du ikke har noen som er veldig nære deg. Å lete etter nye nære venner når man er voksen og etablert er litt som å lete etter nåla i høystakken...

 

Anonymous poster hash: 55bd5...d8c

Dette er absolutt ikke mine erfaringer blant egne erfaringer og folk jeg kjenner. Jeg har fått nye, kjempegode venner gjennom hele livet, i alle de forskjellige epokene mine. Har en barndomsvenn igjen (bo ikke på stedet jeg vokste opp) Har mange fra studietiden, noen kollegaer som har blitt være venner og noen fra barnehagen og nabolaget osv. Jeg er en person som foretrekker nære, fremfor mange venner og ettersom man forandrer seg gjennom livet har jeg hatt behov for å møte noen som skjønner meg der jeg er nå. Forlater ikke de andre vennene selvsagt, men man treffes kanskje ikke like ofte som før.

 

Ellers er jeg enig i Elsker livet når det gjelder å få venner trass ulike synspunkter; vær raus og aksepter at andre er forskjellig som deg. Og ikke glem å ha det gøy!

 

Anonymous poster hash: 5c92e...c76

Tror vi tenker litt forskjellig om hva som er en nær venn. Jeg også får "nære" venner jeg har møtt opp gjennom, men de kjenner meg ikke tvers igjennom. Jeg deler ikke alle mine innerste tanker med dem. Du sier du har fått nære venner i alle de forskjellige epokene dine, fordi du har behov for folk som forstår deg der du er. For meg er en nær venn en som er med meg gjennom alle epokene og som forstår meg uansett hvor forskjellige livene våre er. Så de vennene du beskriver som nære er for meg "bare" venner, og de er det heldigvis lettere å skaffe seg

 

Anonymous poster hash: 55bd5...d8c

[Gjest]

Synes du høres ut som meg jeg. Og de vennene som jeg har. Alle så setter vi barna først og lager middag fra bunn av. Men klarer fint å ta en grandis eller to når anledningen byr seg

[Anonym bruker]

Er du nok opptatt av andre mennesker da? Tåler du at andre har svakheter? Du syntes jo tydeligvis at du er mer perfekt enn andre. Hele innlegget dreier seg om deg og ditt. Er det rom for andre i livet ditt?

 

Jeg ville foretrukket venner som byr på seg selv med hele sin uperfekthet. Trår man aldri feil har man ikke prøvd mange nye stier i livet sitt.

 

Anonymous poster hash: a2620...7e1

[Gjest Sandra M. Gilbert]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget til HI, og er redd jeg er 'den dama' som alltid virker irriterende perfekt og pc utad. Derfor later jeg som om jeg drikker litt oftere, messer opp litt mer og glemmer ting langt oftere enn det som egentlig er tilfelle. 

 

For meg, og dette er et luksusproblem om man ikke har et snev av sosial angst, er det nesten litt problematisk at ganske mange tar kontakt slik at vi kan bli bedre kjent, for jeg trives godt alene og er egentlig sosial nok for meg selv. 

[Gjest Antarctica]

Takk for mange gode tanker!

Jeg har i grunn vært fornøyd, fordi jeg trives veldig godt i rollen min som mor. Jeg er veldig engasjert i barna, men jeg sliter nok med å finne denne balansen mellom å ta vare på barna og det å ta vare på meg. Jeg har i bakhuet at de en dag flytter hjemmefra. Jeg kan ikke sitte "tom" tilbake.

Dette har ikke vært et problem før vi fikk 2 barn. Jeg merker jeg må jobbe mer for å beholde vennene mine nå. Og ja, jeg er blant dem som har få, men gode venner.

Jeg har venner jeg bør ta vare på, men har få med samme livssyn som meg. Anonymous poster hash: 107d7...034

Kanskje du skal bli mer nøye med å minne deg selv på at livet er mer enn en morsrolle, og at du også er et individ? For jeg vet, selv om jeg har 3 barn selv og har følt det travelt i perioder, så skal jeg ikke stoppes i å gjøre voksenting likevel. Barna skal ikke lære at et annet menneske kan legges beslag på. De blir ikke lykkeligere voksne av det, snarere tvert i mot. Da blir de klamrende og kravstore... og det ødelegger jo for dem, ikke sant? Prøv å tenke at du hjelper barna dine OGSÅ ved å la dem oppleve mestring og selvstendighet.

[Twintipp og himmelblå]

Jeg merker at jeg trekker meg vekk ifra mennesker som er så til de grader selvoppofrende og "kjedelige".

Barna skal bo hjemme i minimum 18 år, og jeg har da ingen planer om å tre inn i fotformskoa og foldeskjørtet av den grunn.

Jeg dør innvendig om jeg ikke får utfolde meg sosialt, emosjonelt med voksne mennesker og faglig påfyll.

Jeg lever livet med barn, og ikke kun for barnet.

Det er selvsagt mitt univers, mitt aller kjæreste, men jeg tenker det er viktig å være noe mer enn bare ei kokke og hushjelp. Det deler vi på sammen i husstanden. Jeg er meg og de andre er seg! Vi tilpasser og justerer oss masse, men ingen skal være nødt til å slette ut sin personlighet for noen andre..

[Englenemine]

Hehe er litt som deg jeg og.

[Anonym bruker]

Jeg opplever også å miste venner og bekjentskaper og det er definitivt ikke fordi jeg er prippen, har prøvd å analysere hvorfor det blir slik og har vel ikke funnet et helt klart svar, men noen grunner ser jeg jo. Med full jobb, to små tette og stort hus blir det ikke altfor mye tid og energi igjen til alt annet. 

 

Skulle nok vært flinkere til å invitere til sammenkomster, men blir ofte med tanken. AT han jeg er gift med er innadvendt, småsær og flyttet til Norge i voksen alder uten for stort nettverk er også medvirkende tror jeg. Men, jeg prioriterer med selv også og det er veldig godt med venninnekveld og weekendtur  noen ganger i året. Har aldri hatt en veldig tett bestevenninne og kjenner jeg savner det, og er trist fordi jeg ikke har det som jeg ser andre har og deler. Men prøver å fokusere på det jeg har; god helse, friske barn, en stødig om enn litt kjedelig mann og foreldre som stiller opp for oss. 

 

Tror ikke alle er skapt for de helt nære vennskap uten at jeg helt vet hvorfor.... 

Anonymous poster hash: 330f2...7d0