"Bonusmamma"

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er en relativt ung "stemor" på 23 år.

Jeg trodde at dette var noe jeg skulle klare med glans, da jeg er veldig glad i barn oh føler jeg er flink med barn (jeg har ingen egne barn) Men her tok jeg feil.. Jeg synes dette er veldig vanskelig. Barnet er et vakkert, morsomt og sprudlende barn, men det er så mye som skurrer.

 

Det som plager meg er at det ikke finnes NOEN form for rutiner. Barnet kan være oppe til alt fra 22.00 til 00.00, i en alder av 3 år og kan godt få ligge oppe sent å se på film. Det er ikke noe "kvelds-stell" før leggetid (som da ikke eksisterer) men bli sovnende i sofaen ol.  Ikke noe faste måltider, INGENTING! Han tåler ikke et nei eller noen form for tilsnakk av far, da kommer det ord som "du er slem mot meg" "jeg vil ikke være hos deg" +++, blir veldig fort sint (!). Han nekter å pusse tenner, og da slipper han det. Kunne skrevet så mye mer...Han er så sinnsykt bortskjemt og på meg kan det virke som om foreldrene ikke orker å ta et par kamper med han. Vi bor ikke sammen enda, men flytter straks sammen. Og jeg gruer meg skikkelig. Jeg orker ikke tanken på å komme hjem fra senvakt klokken 21.00 og barnet fortsatt sitter oppe å ser film. Kall meg gjerne forferdelig, men det er slik jeg føler det. Jeg har flere ganger prøvd å ta opp dette med far, uten noen nytte. Når vi krangler kan jeg ratt få høre at det virker som om barnet er et j*vlig stort problem for meg osv. Det er ikke barnet som er problemet, det er oppdragelsen! Dette går utover min egen psyke og ikke minst forholdet vårt. Er det noen som har vært i samme situasjon som kan dele noen tanker og tips?

Anonymous poster hash: 05a38...5e3

Anonymous poster hash: 05a38...5e3

[SnekkerPelle]

Barnet er ikke bortskjemt. Det er total mangel på rutiner og grensesetting. Dette er ikke ok!

 

Jeg hadde ikke orket å flytte inn..

Endret 30. september 2014 av SnekkerPelle

[Mother Gothel]

Ikke flytt inn der!

[Anonym bruker]

Selv om du sikkert elsker faren så råder jeg deg til å vente med å flytte inn!

 

For med mindre du får "myndighet" til å ta tak i barnets oppdragelse så vil ikke dette bli bedre. Heller verre. Om du allerede blir sprø av tilværelsen nå som særboere så kan jeg garantere at dette IKKE vil bli bedre om dere flytter sammen! Frykter det bare vil bli enda mer krangling om barneoppdragelsen da

 

Anonymous poster hash: 0b897...494

[Anonym bruker]

Hadde droppet å flytte inn, og heller levert en bekymringsmelding på både far og mor til barnevernet. De trenger hjelp og veiledning.

 

Anonymous poster hash: 79c4c...8f7

[Anonym bruker]

Når barnet ikke pusser tennene, så er dette en passiv mishandling av barnet.

 

Du må ikke finne på å flytte inn dit før rutinene er på plass. Hva hvis dere får egne barn sammen? Skal de også få samme oppdragelse? Eller lure på hvorfor storebror får lov til alt?

 

Vet moren til barnet hvordan det er når han er hos faren? Det er ikke sikkert hun er mer begeistret for opplegget enn deg.

 

Anonymous poster hash: caf4b...8d9

[Anonym bruker]

Stakkars gutt, er gutten sånn er nok ikke moren bedre heller

Anonymous poster hash: 7744e...f48

[Anonym bruker]

Ikke flytt inn!!! Blir ikke noe bedre av at du flytter inn der, og etter en stund kommer du til å ha gått på veggen. Prat alvorlig med kjæresten din, og si akkurat det du har skrevet her; og hvis han ikke vil lytte til deg, så er det vel kanskje ikke han du vil leve sammen med og ha som pappa til dine barn?!?!? Ville absolutt ikke ha hatt en sånn far til mine unger ihvertfall!!

Anonymous poster hash: 21584...0f0

[Anonym bruker]

Hadde aldri flyttet inn dit. Ikke før faren hadde vist over tid at han ryddet opp.

Det er ikke barnets feil av det har lodotter til foreldre.

De trenger grenser, regler og rutiner. Det er også en måte å vise omsorg på. Å slippe og pusse tenner er IKKE greit!

 

Anonymous poster hash: f26ac...f63

[Anonym bruker]

 

Stakkars gutt, er gutten sånn er nok ikke moren bedre heller

 

Anonymous poster hash: 7744e...f48

 

Så faren har ikke skyld i det? Kan jo være at gutten har rutiner hos moren selv om faren er stokk dum!?

 

 

Anonymous poster hash: 38310...e01

[Anonym bruker]

Dessverre er dette noe jeg kjenner igjen fra andre siden. Jeg er mor altså, og barnets far er ganske "grei" med mat, godterier, legging osv. Det er bra at du reagerer, og jeg ville ikke flyttet inn før det var litt mer system på sakene. Barnet har absolutt ikke godt av å ha det sånn, selv om far sikkert tror han er kjempesnill.

 

Anonymous poster hash: 1b3b4...5e9

[Anonym bruker]

Ikke flytt inn!

Som flere skriver - her bør mor og far få veiledning. Jeg ville satt det som betingelse for å flytte inn. Hvis han ikke er villig til det for deg er det trist, men et tydelig tegn. Masse lykke til!

Hilsen pedagog og bonusmamma

 

Anonymous poster hash: 5b6d8...e29

[Mamma_til_2]

Dette er vanskelig, og om du sier noe ( som du bør) så kan det være at far velger deg bort framfor og ta kampene med gutten, du må selv føle på hvordan du vill gå frem, og siden du skriver at de gangene du har snakket om dette har det ent i krangel så høres det ut for meg som pappaen er usikker på hvordan man egentlig skal håntere en vanskelig treåring, kan du snakke med moren til gutten?