Skrek til datteren min i sted.. Grusom samvittighet har dere gjort det?

[Anonym bruker]

Hun er snart 4. Hun fikk mange beskjeder om å kle påmeg og jeg tilba meg å hjelpe henne. Hun var vrang og nektet g surret og bare satte seg ned så jeg ikke ikk kledd på hebne.

 

Så gikk vi på badet for vi ble enige om at jeg skulle hjelpe henne. Hun satte seg bare ned og var sur og ville ikke. Jeg hadde nådd grensen min og jeg skrek til henne høyt! Huff..

 

Så kledde vi på og klemte og jeg sa unnskyld og hun sa unnskyld for at hun ikke hørte. Så snakket vi rolig om at det jeg gjorde var feil, men at når det tar aå lang tid for henne å høre så ble jeg til slutt så sint at det rant over. Hun sa hun skjønte det, men at hun ble skremt av at eg skrek.

Jeg sa jeg forstod det og sa unnskyld for det igjen. Vi klemte og koste masse og tok litt ekstra tid på det før vi gikk til barnehagen. Snakket mye om dette for å bearbeide. Sa keg elsker henne alltid uansett, men jeg blir sliten når ting tar sånn tid og hun ikke hører.

 

Har grusom samvittighet!! Huff for en følelse å ikke klare å forholde meg rolig!

 

Jeg spurte henne i utkant av alt dette om hun ville velge klær selv eller om jeg skulle velge, jeg fikk velge og lot henne kle på seg i sofaen jeg maste mange ganger ikke noe skjedde. Så da skulle jeg hjelpe så var det også feil...

 

Æææ grusomt!!

 

Måtte bare tømme meg. Har dere noen gang skreket il deres barn? Være så snill å ikke halshugg meg..

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

[☆☆☆]

Eg trur ungar toler at vi gjer feil så lenge vi er villige til å innrømme at det var feil og be om unnskuldning. Eg har ikkje sprekt enda, men dagen kjem nok..

[Anonym bruker]

Ja, har ei på samme alder og morgenene er en prøvelse hver dag. Får og ekstremt dårlig samvittighet. Prøver å være rolig, men er ikke så lett når de ikke samarbeider for fem flate øre. Prøver å prate om det, og si unnskyld når jeg føler jeg har vært for streng.

 

Vanskelig!

Anonymous poster hash: 25a6f...423

[Bondejenta&lillegutt]

Altså d er jo selvagt ikkje bra å skrike til barna sine, but we r only human, og vi har alle en grense, eg har kjeftet med høy sintestemme mer enn en gang på 4åringen i hus, men d etter laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid med rolig oppfordring til å gjøre d som er gitt beskjed om , men har sagt unnskyld for d de gangene det har skjedd men og foklart hvorfor d blei sånn og prøvd å forklare at vi voksne blir sint/stresset/fortvilet, men d betyr ikkje at vi ikkje er glad i de bare for vi blir kjeftete..

[Anonym bruker]

Som å lesebloggen til Kine Flatland dette her. 🙊

 

Anonymous poster hash: 4d219...8f8

[Anonym bruker]

Har gjort det samme, og hadde det på samme måte som deg etterpå. Ingen god følelse.

Anonymous poster hash: c89d3...8bc

[PrinsesseHengepupp]

Jeg tror det er noe riv ruskende galt med følelsesspekteret til mødre (og fedre) som møter enhver trass/motstand/whathaveyou fra sine avkom med et smil og lav puls. Så lenge man gjør opp for seg med å be om unnskyldning og forklarer hvorfor og hvordan så har unger godt av å se at også mødre (og fedre) har en tålegrense. 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dette er bra, så lenge det er unntaket og ikke regelen. Jeg tror faktisk at ungene kan lære mye av at foreldrene mister hodet av og til, så sant foreldrene følger det opp på en god måte. 

 

Barn trenger å oppleve hele følelsesspekteret, både hos seg selv og hos de voksne. Idag har du vist jenta de at til og med mammaer kan bli så sinte og fortvilte at de gjør ting de angrer på. Deretter gikk du foran med et godt eksempel, og sa unnskyld fordi du gikk over streken. Du brukte god tid på å fortelle jenta de at du er glad i henne uansett, og brukte ekstra tid på kos.  

 

Jeg tenker at du har håndtert situasjonen bra. Man skal egentlig ikke skrike til ungene, men så lenge det er sjeldent at sinnet tar overhånd, man ikke blir voldelig når man er sint, og man har vett til å be om unnskyldning etterpå, er ingen skade skjedd.

Anonymous poster hash: 6e417...55b

[Anonym bruker]

Takk for svar g beroligende ord!

Vi adde en hyggelig avskjed til barnehagen og tur dit

Fælt å si, men nestengodt flere også har gjort det. Hun får neppe varige

Men. Jeg var selvsagt ikke voldelig. Kunne ikke fallt meg inn.

 

Dette var unntaket ja, det er en liten kamp med klær neste hver dag og i dag var den sååååå lang og umulig.

 

Nå ble jeg litt lettere til sinns! Hun er så søt og god lille jenta mi, men trassete som alle andre og er visst helt lik meg på samme alder..

Jeg Jar godt forhold til mine foreldre og jeg husker det fikk en kule varmt hjemme hos oss i blant også..

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

[Anonym bruker]

Har brølt på min snart 5-åring et par ganger. Av og til er det det som skal til for at han hører. Han er så treig at jeg vet ikke min arme råd noen ganger. 

Anonymous poster hash: 55861...a01

[Anonym bruker]

Takk for svar g beroligende ord!

Vi adde en hyggelig avskjed til barnehagen og tur dit

Fælt å si, men nestengodt flere også har gjort det. Hun får neppe varige

Men. Jeg var selvsagt ikke voldelig. Kunne ikke fallt meg inn.

 

Dette var unntaket ja, det er en liten kamp med klær neste hver dag og i dag var den sååååå lang og umulig.

 

Nå ble jeg litt lettere til sinns! Hun er så søt og god lille jenta mi, men trassete som alle andre og er visst helt lik meg på samme alder..

Jeg Jar godt forhold til mine foreldre og jeg husker det fikk en kule varmt hjemme hos oss i blant også..

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

Jeg mente på ingen måte å antyde at du er voldelig, tok med det forbeholdet fordi jeg sa at jeg mente ungene har godt av å se foreldrene miste hodet av og til, og ville væresikker på at ingen trodde jeg mente det var greit å gå over den grensen. :-) 

 

Anonymous poster hash: 6e417...55b

[Anonym bruker]

Jeg tror det er noe riv ruskende galt med følelsesspekteret til mødre (og fedre) som møter enhver trass/motstand/whathaveyou fra sine avkom med et smil og lav puls. Så lenge man gjør opp for seg med å be om unnskyldning og forklarer hvorfor og hvordan så har unger godt av å se at også mødre (og fedre) har en tålegrense. 

 

Tja, i følge Dr. Phil skyldes dette at noen av oss har "krigergenet", som altså gjør at vi blir sinte, og andre har det ikke. Og i så fall er det jo ikke noe galt med noen av oss.

 

Stakkars barna våre har dette genet fra begge sider, og det merkes på temperamentet. (Eller kanskje det bare er tillært. )

 

Anonymous poster hash: c89d3...8bc

[Anonym bruker]

Slutt å be om unskyldning. Hun har bare godt av å se at du blir sinna hvis hun trasser nok. Du kan godt forklare hvorfor du ble sint, men jeg ser ingen grunn til å be om tilgivelse.

Anonymous poster hash: f30ce...29c

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar g beroligende ord!

Vi adde en hyggelig avskjed til barnehagen og tur dit

Fælt å si, men nestengodt flere også har gjort det. Hun får neppe varige

Men. Jeg var selvsagt ikke voldelig. Kunne ikke fallt meg inn.

 

Dette var unntaket ja, det er en liten kamp med klær neste hver dag og i dag var den sååååå lang og umulig.

 

Nå ble jeg litt lettere til sinns! Hun er så søt og god lille jenta mi, men trassete som alle andre og er visst helt lik meg på samme alder..

Jeg Jar godt forhold til mine foreldre og jeg husker det fikk en kule varmt hjemme hos oss i blant også..

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

Jeg mente på ingen måte å antyde at du er voldelig, tok med det forbeholdet fordi jeg sa at jeg mente ungene har godt av å se foreldrene miste hodet av og til, og ville væresikker på at ingen trodde jeg mente det var greit å gå over den grensen. :-)

 

Anonymous poster hash: 6e417...55b

 

Skjønte det. Ville bare poengtere det. Takk for bra innlegg! Hjalp meg:)

 

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

[Anonym bruker]

Jeg har hatt et barn, som har vært trassig ut av en annen verden, og funnet på en del tull. Der har jeg skreket noen ganger. Men alltid forklart rolig etterpå. Sist jeg skrek til henne, er jeg faktisk glad for det. Hun var vel 11 år, og klagde daglig over at jeg kjeftet på henne hele tiden. Dette bare jeg pratet rolig til henne, ba om at hun gjorde lekser, ryddet etter seg osv, alt det var kjeft i hennes verden. Men etter at jeg virkelig kjeftet på henne. Så sluttet hun helt å si at jeg kjeftet hele tiden. Hun er nå 13 år, så er jo ikke ofte det skjer.

 

Ellers så har jeg en på 7 år, som aldri har blitt skreket til. Eller fått kjeft. Men han trasser ikke og gjør aldri noe galt.

Anonymous poster hash: 13121...3b4

[Anonym bruker]

 

Slutt å be om unskyldning. Hun har bare godt av å se at du blir sinna hvis hun trasser nok. Du kan godt forklare hvorfor du ble sint, men jeg ser ingen grunn til å be om tilgivelse.

 

Anonymous poster hash: f30ce...29c

Hun ble skremt, så jeg ba om unnskyldning for at jeg skremte henne. Hun så en helt annen mamma en hun er vant til, det ba jeg om unnskyldning for.

Og det syntes jeg hun fortjente.

 

Hun ba om unnskyldning for at hun ikle hørte, og det sytes jeg også var på sin plass.

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

[Gjest Julia1984]

Barn tåler dårlig vær, men ikke dårlig klima. Skjønner?

 

Synes du reagerte helt riktig i etterkant hvor dere snakket sammen, du forklarte hvorfor du ble sint erc

[Anonym bruker]

Hun er snart 4. Hun fikk mange beskjeder om å kle påmeg og jeg tilba meg å hjelpe henne. Hun var vrang og nektet g surret og bare satte seg ned så jeg ikke ikk kledd på hebne.

 

Så gikk vi på badet for vi ble enige om at jeg skulle hjelpe henne. Hun satte seg bare ned og var sur og ville ikke. Jeg hadde nådd grensen min og jeg skrek til henne høyt! Huff..

 

Så kledde vi på og klemte og jeg sa unnskyld og hun sa unnskyld for at hun ikke hørte. Så snakket vi rolig om at det jeg gjorde var feil, men at når det tar aå lang tid for henne å høre så ble jeg til slutt så sint at det rant over. Hun sa hun skjønte det, men at hun ble skremt av at eg skrek.

Jeg sa jeg forstod det og sa unnskyld for det igjen. Vi klemte og koste masse og tok litt ekstra tid på det før vi gikk til barnehagen. Snakket mye om dette for å bearbeide. Sa keg elsker henne alltid uansett, men jeg blir sliten når ting tar sånn tid og hun ikke hører.

 

Har grusom samvittighet!! Huff for en følelse å ikke klare å forholde meg rolig!

 

Jeg spurte henne i utkant av alt dette om hun ville velge klær selv eller om jeg skulle velge, jeg fikk velge og lot henne kle på seg i sofaen jeg maste mange ganger ikke noe skjedde. Så da skulle jeg hjelpe så var det også feil...

 

Æææ grusomt!!

 

Måtte bare tømme meg. Har dere noen gang skreket il deres barn? Være så snill å ikke halshugg meg..

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c420...85a

Jeg vokste opp med en mor som mistet besinnelsen i hytt og gevær. Det er noe helt annet enn du beskriver her at du skriker til barna dine noen få ganger i løpet av oppveksten - og dere snakker om det etterpå - det tar hun ikke skade av. Det kan kanskje til og med hende at hun har litt godt av å se hele følelsesspekteret. Som sagt: det er noe helt annet å vokse opp med en mor som skriker her og der og aldri unnskylder seg. Jeg synes du virker som en god mor jeg

 

Anonymous poster hash: 9d72f...994

[Anonym bruker]

Jeg skriker så mye til ungene at de leer ikke et øyenbryn engang. Tror de hadde blitt mer stressa om jeg plutselig begynte å forklare og unnskylde 😂😂👏

 

Anonymous poster hash: 5f1f3...fe1

[Anonym bruker]

Slutt å be om unskyldning. Hun har bare godt av å se at du blir sinna hvis hun trasser nok. Du kan godt forklare hvorfor du ble sint, men jeg ser ingen grunn til å be om tilgivelse. Anonymous poster hash: f30ce...29c

Så uenig!!

 

Anonymous poster hash: 18584...f96