Han nekter å flytte!

[Anonym bruker]

Samboeren min nekter å flytte på seg, han er fast bestemt på å bo her han er vokst opp. Men det er ikke det beste for barn, for her må de kjøres til alt. Vi har ikke muligheten  til å gå eller sykle til barnehage, skole, venner, butikken, idrett. Må ALLTID kjøre. Ungene må ta buss til skolen, og lenger blir det når de begynner på u skolen. 

Jeg vil flytte til stedet jeg er fra. Det er ikke langt herfra, det er snakk om 15 min med bil. Men der kan vi få muligheten til å la ungene gå til skolen helt til 10kl uten å være avhengi av buss. De kan leke ute med venner. Vi kan ha muligeten til å gå til fotballtreningen, matbutikken, ol. Men mannen i huset er fast bestemt på at det vil han ikke. 

Både jeg og barna har mer tilhørighet der jeg er fra. Vi har våre venner og røtter der. Her kjenner vi "ingen", og blir fort ensomme, mens mannen er på farten. Han "bryr" seg ikke om alt det gode for barna. 

Jeg har prøvd å snakke med han utallinge ganger, men han avviser det samtaleemne, og klarer vi å begynne å prate om det, blir det bråk og krangel. Hvordan kan jeg ta det opp, slik at han ikke blir sint? Jeg er rolig de gangene vi prater om det..... -han er i grunn ganske ego... 

Nesten så jeg heller bare vil flytte uten han, uten å si noe. Bare for barnas skyld. Litt min egen også, ja, for da har jeg muligheten til å la bilen stå. Jeg og ungene kan sykle på tur. (her finnes det ikke gangveier til skole, butikker ol, så det får vi ikke gjort). 

Anonymous poster hash: 4d4b7...07a

[Elsker livet]

Har han noe tilknytning til boligen dere bor i? Har han noen gode argumenter for å bli boende? Hva var dere enige om fra starten med tanke på bosted og hvor barna skulle vokse opp? Det eneste rådet jeg har er at du ber om å få snakke med han uten at det skal bli krangling, men at begge får komme meg sine argumenter, og at den andres argumenter ikke avfeies, men tas til etterretning.

[Anonym bruker]

Min mening er at når man har barn så bør man, så langt det lar seg gjøre, bosette seg i nærheten av andre barn, fritidsaktiviteter, skole og barnehage.

Joda, barn klarer seg fint i "ensomheten" lengre ut på landet og de finner seg i å bli kjørt over alt, men det kan bli kanske så kjedelig og strevsomt. Tenk på den friheten både barna og foreldrene får når ungene kan sykle dit de skal, være ute med venner og foreldrene slipper at barnas aktiviteter styrer store dele av hverdagen. Tenk på alle bensinpengene dere sparer!

 

Jeg er enig med deg. For barna, og for dere voksne, høres flytting ut som den beste løsningen.

Anonymous poster hash: dcee7...7b2

[Anonym bruker]

Han må jo ha en god grunn annet enn at han ikke vil. Han høres sinnsykt egoistisk ut.

Anonymous poster hash: 0cd57...b1b

[Anonym bruker]

Har dere det bra ellers?  

Inntrykket mitt er at du tenker på barna, mannen tenker på seg selv.  

Har han noen gode argumenter for å bli boende?  

Og hvem er det som kjører til alle aktivitetene, du eller mannen?  Hvis det er du som tar deg av all kjøringen, så er kanskje det grunnen til at han ikke forstår problemet?  

Jeg foreslår at du setter deg ned med mannen og planlegger alle familiens aktiviteter i en vanlig uke/måned.  Henting og levering i skole/barnehage, ungenes trening, handling, matlaging, husarbeid osv.  Ikke bli sint, bare forklar rolig at f.eks. hvis et barn skal på svømmekurs tirsdag ettermiddag, så får han velge om han vil kjøre til og fra eller handle og lage middag den dagen.  Skriv ned hvem som skal gjøre hva, f.eks. at onsdag skal han være med på fotballkamp mens du lager middag og vasker klær.  Hvis han av en eller annen grunn "glemmer" å kjøre til og fra fotballkamp, så blir det ingen middag hjemme den dagen (da må du selvfølgelig ta med ungene ut og spise).  

Anonymous poster hash: bac32...9b0

[Anonym bruker]

Samboeren min nekter å flytte på seg, han er fast bestemt på å bo her han er vokst opp. Men det er ikke det beste for barn, for her må de kjøres til alt. Vi har ikke muligheten  til å gå eller sykle til barnehage, skole, venner, butikken, idrett. Må ALLTID kjøre. Ungene må ta buss til skolen, og lenger blir det når de begynner på u skolen. Jeg vil flytte til stedet jeg er fra. Det er ikke langt herfra, det er snakk om 15 min med bil. Men der kan vi få muligheten til å la ungene gå til skolen helt til 10kl uten å være avhengi av buss. De kan leke ute med venner. Vi kan ha muligeten til å gå til fotballtreningen, matbutikken, ol. Men mannen i huset er fast bestemt på at det vil han ikke. Både jeg og barna har mer tilhørighet der jeg er fra. Vi har våre venner og røtter der. Her kjenner vi "ingen", og blir fort ensomme, mens mannen er på farten. Han "bryr" seg ikke om alt det gode for barna. Jeg har prøvd å snakke med han utallinge ganger, men han avviser det samtaleemne, og klarer vi å begynne å prate om det, blir det bråk og krangel. Hvordan kan jeg ta det opp, slik at han ikke blir sint? Jeg er rolig de gangene vi prater om det..... -han er i grunn ganske ego... Nesten så jeg heller bare vil flytte uten han, uten å si noe. Bare for barnas skyld. Litt min egen også, ja, for da har jeg muligheten til å la bilen stå. Jeg og ungene kan sykle på tur. (her finnes det ikke gangveier til skole, butikker ol, så det får vi ikke gjort).  Anonymous poster hash: 4d4b7...07a

Jeg følger deg ikke helt i at at ikke kan være det beste å bo der dere nå bor BARE fordi ungene må kjøres.

 

Vi har selv bodd på et boligfelt med gangavstand til skole og barnehage, før vi valgte å flytte litt lenger unna. Nå er det 6 km til skole, og ungene må ta buss. Vi må kjøre til aktiviteter. Vi må lage besøksavtaler med venner etc.

 

Men det er en avveining vi har tatt. Nå har vi et roligere familieliv hvor hverdagen styrer av oss og ikke kunne av unger som løper inn og ut. Barna får en roligere ettermiddag med tid til lekser og vi kan ha familiemiddager. Vi kan bevege oss ut i hagen uten at hele nabolaget kommer løpende. Osv.

Vår konklusjon var at aktiviteter følger vi til likevel når ungene er små. Skitreningen må vi uansett kjøre til da skistadion ikke finnes på boligfeltet. Svømmehallen ligger heller ikke i boligfeltet. Når barna er under skolealder så opplevde vi at vi laget besøksavtaler ansett, da de færreste slapp ut 3-4 åringene alene:) det var et par år på barneskolen hvor man enkelte ganger savnet T de kunne beveget seg rundt på et boligfelt. Men på hverdagene er det ikke så mye tid til det allikevel i vårt liv; skole, SFO, lekser og fritidsaktiviteter. Og da har det faktisk vært litt godt å bo litt utenfor slik at vi har får litt ro til familieliv innimellom slagene:)

 

Nå er ungene 9 og 11 og beveger seg mye rundt på sykkel. De kan sykle de 6 km til boligfeltet hvis de ønsker å treffe venner.

 

Du bruker argumenter som at du og ungene har sterkere røtter til der du kommer fra, at det er der deres venner er, at dere ikke kjenner noen der dere nå bor og at dere er ensomme. Men er det egentlig dine egne argumenter eller gjelder det faktisk barna?

Hvorfor kjenner ikke barna noen der dere bor?

Hvorfor har de venner fra ditt hjemsted kontra der dere faktisk bor og der skole og barnehage er?

Hva gjør dere for å etablere kontakt med andre?

Inviterer du aldri andre barn hjem til dere?

 

Anonymous poster hash: 63062...709

[Anonym bruker]

Jeg er enig med mannen din. Har bodd i boligfelt i byen, og har bare negativt å si om det sammenlignet med det å bo på landet. Plusser ved å bo avsides:

*renere luft

*større frihet, man kan gå i skogen og plukke bær, har som regle større uteareal osv

*slipper masse naboer vegg i vegg som bryr seg om alt

*barna lærer seg også å aktivisere seg selv, fremfor å bare være hos kompiser hele tiden

*mindre kriminalitet på landet enn i storbyen

*bedre økonomi i form av mindre shoppingfristelser på landet - lengre til butikker, ikke sikker man gidder å ta turen for å shoppe

Anonymous poster hash: 15b7c...684

[Anonym bruker]

Du høres ut som min venninne, hun sliter med det samme

 

Løsningen ble at hun sa i klartekst: jeg og ungene flytter, så får du selv velge om du vil flytte sammen med oss!

 

Nå er de i gang med å pusse opp med tanke på å selge

 

Anonymous poster hash: 6e19a...114

[Anonym bruker]

Vil råde dere til å ta kontakt med familievernkontoret. Er ofte litt lettere da en annen, kan belyse hver deres sak. Og megle mellom dere.

 

Og skjønner deg veldig godt.

 

Jeg har en 13 åring og en 7 åring, vi bor sentralt i et borettslag. Her løper barna ut og er med venner hele tiden, og har med venner hjem. Veldig deilig når 13 åringen har med seg alle vennene hit, og de er her hele lørdagskvelden. Istedenfor at de er ute og flyr og jeg vet ikke hvor barnet mitt er.

Anonymous poster hash: 2be9c...eb3

[Anonym bruker]

Altså... Vi snakker om å flytte en avstand lik fra én bydel i Oslo til en annen? jeg skjønner ikke at man kan krangle over noe sånt. Du kommer jo med gode argumenter, så hva er grunnene hans? Med mindre de er gode er det jo helt vilt å skulle lage dårlig stemning over 15. min... Det er jo basically samme plass...

 

Anonymous poster hash: e021a...052

[Hildemor fra vest]

Hvor står det at dette er i Oslo?

[Hildemor fra vest]

Forskjellene kan være veldig store på 15 med bil i distriktene. Kunne aldri tenkt meg å bo 15 min unna der jeg bor nå for å si det slik😁