Dyp depresjon som kommer og går hyppig.

[Anonym bruker]

Jeg har fått diagnosen dyp depresjon. På dårlige dager orker jeg ikke tanken på å stå opp, har lyst til å ringe mamma eller en av søstrene mine for at de skal ordne med at barnet mitt blir klar til barnehagen og kommer seg dit, og selv bare ligge under dyna og gråte. Orker ikke tanken på å måtte kommunisere med andre, verken muntlig eller skriftlig. Men på gode dager skjønner jeg ikke hvorfor jeg er så nede på de dårlige dagene, hva i alle dager jeg skal med psykolog, hvorfor jeg gråter de andre dagene, osv... veldig sosial er jeg aldri, men da har jeg lettere for åsvare på meldinger og folk jeg møter på bussen osv.

 

For ei uke siden ble jeg sykemeldt.( jobber 100% i en jobb jeg ikke trives (arb.oppgavene og noen kolleger, trives godt med de fleste kollegene og brukerne)og er alenemor. Far har barnet en sjelden gang, samvær blir ofte utsatt eller avlyst av han.) Jeg var helt utafor, langt nede, alt var tungt og jævlig, mildt sagt. Fikk ny henvisning til DPS, og fikk kjapt brev med time, allerede i slutten av uken var brevet i postkassen. Men da jeg åpnet det tenkte jeg at h a skal jegmed det? Jeg trenger da ikke det??

 

Veit ikke hva jeg vil med dette innlegget, lurer litt for meg selv hva det egentlig er som feiler meg....

 

Anonymous poster hash: 2ef75...064

[Anonym bruker]

Jeg er sånn selv. Har ikke vært hos lege enda, for legen min er forferdelig vanskelig å prate med. (Har byttet lege og venter på å kunne dra dit). 

 

Jeg har sjeldent en HEL dag som er bra. Men når jeg har det bra, så har jeg det veldig bra og tenker at alt kommer til å ordne seg. Så har jeg dager som i dag, da jeg står opp midt i et angstanfall om at alt kommer til å gå til helvete. Har en uro langt inni sjela hele dagen.. er grinete og vil bare ligge alene og grine.. 

 

Men har samboer, så han ser meg når jeg er sånn.. Og da hater jeg meg selv enda litt til. 

 

Håper på legetime, og håper på noen piller- så jeg kan slippe å være i helvete stortsett hver dag.. fryktelig slitsomt. 

 

Lykke til! 

Anonymous poster hash: 0d3a6...f6a

[Anonym bruker]

"Fikk ny henvisning til DPS, og fikk kjapt brev med time, allerede i slutten av uken var brevet i postkassen. Men da jeg åpnet det tenkte jeg at h a skal jegmed det? Jeg trenger da ikke det??"

 

Selvsagt trenger du det. Du er dypt deprimert (dine egne ord) og du har hovedomsorgen for et barn. Bare det at du er så opp og ned i formen er nok til at det kan virke ustabilt for barnet.

Anonymous poster hash: 62fa5...305

[Anonym bruker]

Jeg har fått diagnosen dyp depresjon. På dårlige dager orker jeg ikke tanken på å stå opp, har lyst til å ringe mamma eller en av søstrene mine for at de skal ordne med at barnet mitt blir klar til barnehagen og kommer seg dit, og selv bare ligge under dyna og gråte. Orker ikke tanken på å måtte kommunisere med andre, verken muntlig eller skriftlig. Men på gode dager skjønner jeg ikke hvorfor jeg er så nede på de dårlige dagene, hva i alle dager jeg skal med psykolog, hvorfor jeg gråter de andre dagene, osv... veldig sosial er jeg aldri, men da har jeg lettere for åsvare på meldinger og folk jeg møter på bussen osv.

 

For ei uke siden ble jeg sykemeldt.( jobber 100% i en jobb jeg ikke trives (arb.oppgavene og noen kolleger, trives godt med de fleste kollegene og brukerne)og er alenemor. Far har barnet en sjelden gang, samvær blir ofte utsatt eller avlyst av han.) Jeg var helt utafor, langt nede, alt var tungt og jævlig, mildt sagt. Fikk ny henvisning til DPS, og fikk kjapt brev med time, allerede i slutten av uken var brevet i postkassen. Men da jeg åpnet det tenkte jeg at h a skal jegmed det? Jeg trenger da ikke det??

 

Veit ikke hva jeg vil med dette innlegget, lurer litt for meg selv hva det egentlig er som feiler meg....

 

Anonymous poster hash: 2ef75...064

 

Du snakker om dyp depresjon og at den kommer og går hyppig? Mener du da at du har det helt greit i mellom? Det høres i så fall svært merkelig ut. Dyp depresjon svinger ikke merkbart slik, men vedvarer frem til den gradvis blir borte. Det er for de fleste heller ingen kronisk diagnose, men heldigvis noe som du senere kanskje aldri vil måtte erfare igjen. Jeg tror det var sunt at Lene Marlin sto frem med sin historie, en dyp depresjon er ikke nødvendigvis noe du vil måtte leve med.

 

Det jeg lurer på er hvorfor du søkte om behandling dersom du mener at du ikke behøver det? Er du kanskje langt bedre nå?

 

Anonymous poster hash: 9bc43...f5d

[Anonym bruker]

^{Tror ikke det er depresjon, men kanskje bare store humorsvingninger...............}

Anonymous poster hash: 9f58a...0d3

[Anonym bruker]

Høres ut som min samboer som er bipolar type 2. Dvs ingen naboer men dype depresjoner som svinger veldig! Er stort sett "normal" men innimellom er han såååå langt nede. Kan svinge i løpet av dagen bare...

 

Anonymous poster hash: 9f31d...8d3

[Anonym bruker]

Ingen manier, ikke naboer. Mob.tlf ordbok...

 

Anonymous poster hash: 9f31d...8d3

[Anonym bruker]

 

"Fikk ny henvisning til DPS, og fikk kjapt brev med time, allerede i slutten av uken var brevet i postkassen. Men da jeg åpnet det tenkte jeg at h a skal jegmed det? Jeg trenger da ikke det??"

 

Selvsagt trenger du det. Du er dypt deprimert (dine egne ord) og du har hovedomsorgen for et barn. Bare det at du er så opp og ned i formen er nok til at det kan virke ustabilt for barnet.

 

Anonymous poster hash: 62fa5...305

 

Jeg vet jeg trenger det, men det er følelsen jeg får..dypt deprimert var det legen mener jg er etter to samtaler på en uke.. jeg visste jeg var deprimert, men trodde ikke det var så ille.....

 

 

Anonymous poster hash: 2ef75...064

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg skulle egentlig skrive mer i hovedinnlegget, men fikk et migreneanfall med aura, så måtte avslutte før jeg mente jeg var ferdig...

 

som hun som svarte meg første gangen har jeg sjeldent en hel dag som er helt bra. Jeg vet jeg ikke er frisk nå, og jeg trenger hjelp. Og der aat jeg på gode dager brått får en følelse av det motsatte, gjør at jeg ser det enda tydeligere, for det er ikke normalt.

 

sist jeg var hos dps ble jegbare sendt videre til kommunepsykiatrien fordi de mente jeg ikke var syk nok. Jeg kjente noe var i ferd med å vokse, men det holdt ikke. Så jeg er litt redd for at jeg ikke blir tatt på alvor denne gangen heller.....

 

Anonymous poster hash: 2ef75...064