Hvorfor endrer jeg meg slik?

[Anonym bruker]

Er jeg alene, så er jeg blid og gla, sterk og får ting gjort. Gleder meg til å på jobb og komme hjem igjen. Ser lyst på fremtiden.

 

Men etter jeg fant tilbake til kjæresten igjen, går nedover igjen. Sammenbrudd! Trist og lei, deprimert og jeg er pluttselig psykisk ustabil og har lidelser på innleggelse nivå. Føler meg svak og trist i hverdagen å ser ikke lyst på fremtiden i det heletatt

 

Hva i hælvette skjer???

 

Anonymous poster hash: 2fe34...7ca

[Tusselinemor]

Voks opp, så finner du svaret på det :-)

[ærlig talt]

Løsningen ligger vel i det du skriver. Du har det bra når du er alene, og da burde du være alene!

[Anonym bruker]

Seriøst?

Du skriver selv hva problemet er. Hvorfor i all verden spørre?

Teit!

 

Anonymous poster hash: 954b6...d34

[Anonym bruker]

Det er jo.. skriver jeg selv problemet? :/ men vi kan ha det veldig bra bare jeg ikke blir så deprimert av å være med han. Barna, familien. Alle andre har det bra med han.

 

Anonymous poster hash: 2fe34...7ca

[Anonym bruker]

Men du er ikke alle andre.. 

Anonymous poster hash: 8fc08...3dc

[*SommerFrisk*]

Problemet ligger i det du skriver ja. Og det kan godt være at selve tanken på ham ikke gjør deg lei, men enkelte mennesker er som frie fugler... kan ikke være forpliktet til noe. Kanskje du er slik? Og kanskje det vil bedre seg med tiden?

Jeg synes iallefall det høres ut som du trenger alenetid.

[Anonym bruker]

Hva om jeg faktisk aldri har opplevd dette. Å være trygg. Jeg har faktisk Vært utrolig sterk i over 20 år og aldri lettet på en tåre.. blitt alt fra misbrukt hjemme som barn, mobbet på skolen, banket av tidligere kjærester, ett år som rusfri. Alenemor..

 

Ja tenk om det faktisk ikke Er at han er problemet, men jeg. At jeg endelig kan gi slipp på litt følelser å føle meg så trygg at jeg rett og slett blir "svak" ?

 

Anonymous poster hash: 2fe34...7ca

[Anonym bruker]

Hva om jeg faktisk aldri har opplevd dette. Å være trygg. Jeg har faktisk Vært utrolig sterk i over 20 år og aldri lettet på en tåre.. blitt alt fra misbrukt hjemme som barn, mobbet på skolen, banket av tidligere kjærester, ett år som rusfri. Alenemor..

 

Ja tenk om det faktisk ikke Er at han er problemet, men jeg. At jeg endelig kan gi slipp på litt følelser å føle meg så trygg at jeg rett og slett blir "svak" ?

 

Anonymous poster hash: 2fe34...7ca

Før du synker lenger ned og før du gir opp forholdet, så ta en tur til fastlegen og bli henvist til psykolog eller psykiatrisk sykepleier eller noe. Høres ut som du ville ha veldig godt av å prate med noen og sortere litt tanker og følelser. Kan godt hende du har rett i det du skriver. Du er sterk når du er alene og MÅ være sterk. I et forhold trenger du ikke å være like sterk, og da detter noe av "muren" du har satt opp. Få pratet med noen utenforstående og få hjelp, og ta det derfra

 

Anonymous poster hash: a4515...932

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Kan det være at barndommen din gjør at du ubevisst distanserer deg fra kjæresten? At du hele tiden (underbevisst) er redd for at han skal gjøre deg vondt?

Leter du mye etter feil?

 

Jeg har hatt det på samme måte som deg, og hos meg bunnet det i frykten for å bli forlatt og såra, igjen! Jeg gikk egentlig med konstant kjærlighetssorg, for jeg "visste" at han en dag kom til å dra fra meg..

 

Det kan kanskje være det samme hos deg? Eller som ei lenger opp nevner; at du ikke trenger være sterk lenger nå som du ikke er alene. Uansett anbefaler jeg deg å snakke med en terapeut eller psykolog. Om du ikke har fått mulighet til å bearbeide fortiden din før er det veldig lurt å komme i gang. Det er tøft, og det krever en sorgprosses, en sorg over barnet du ikke fikk være.

 

Ønsker deg uansett lykke til, og jeg lover deg: Det kan bli bedre, det kan faktisk bli veldig bra om du er villig til å røre ved de aller vondeste følelsene

Endret 26. september 2014 av Syltebærtyttetøy

[Anonym bruker]

Jeg tror barndommen, oppveksten, tidligere erfaringer Gjør at jeg distanserer meg fra alle, ubevisst. Kommer aldri i kontakt med noen, deltar ikke i sosiale sammenhenger. Må jeg på grunn av barnet så Gjør jeg det. Men drar så fort jeg kan.. hverdagen min er jo en evig flukt.. flukten fra menneskene hehe

 

Anonymous poster hash: 2fe34...7ca