Om å takle livet, sliten, utbrent?

[Anonym bruker]

Jeg er 35 år, har 4 barn og en krevende jobb som sivilingeniør. Mannen min jobber som leder i næringslivet, mye jobbing også etter vanlig arbeidstid, jobbreiser med ulike mellomrom, noen uker ingen ting, andre uker hele uken. 3 av ungene er i barnehagen og en på skolen.

Kjenner meg fryktelig sliten. Merker at jeg har liten tålmodighet med barna, blir fort irritert på mannen og hverdagsmotgang oppleves som ikke til å holde ut. Klarer ikke å glede meg over ting slik som før. Drømmer bare om fred og ro.

 

Jeg skjønner at jeg må ta noen grep i livet, og vurderer å slutte på jobben og heller undervise på videregående skole deltid. Hva synes dere om å gi opp karrieren for familielivet?

 

Anonymous poster hash: 460d4...0c2

[Anonym bruker]

Dersom du kjenner at du ikke klarer jobben slik som nå, synes jeg det høres ut som en god plan, hvis det er det du vil. Hvis det derimot er fordi du er utbrent, at det rett og slett bare er for mye akkurat nå, men at du kan hente deg inn igjen dersom du får litt tid på deg, ville jeg tenkt at et legebesøk og en evt. sykmelding kunne vært en løsning... Jeg er ikke så kjent med slike ting, men det er jo et drastisk valg og ta dersom det betyr at du ikke får jobben tilbake når du evt. kommer deg til hektene igjen... 

Anonymous poster hash: 4d754...c15

[Anonym bruker]

Hvis du trapper ned nå så har du likevel en karriere å falle tilbake på virker det som. Det er vel helt innafor å ønske seg en roligere hverdag noen år. Selv tok jeg på meg alt for mye en periode, men måtte slutte med noe av det grunnet at jeg hadde alt for mye å tenke på. Jeg klarte ikke følge opp familien skikkelig og hadde ikke noe fritid.

 

En annen måte å takle dette på er å begynne med stressmestring i form av jogging, mindfulness eller lignende.

Anonymous poster hash: 8c508...4b8

[Anonym bruker]

Jeg er i nesten samme situasjon som deg bortsett fra at mannen takket nei til den lederstillingen og jeg er lykkelig!

 

Tror du at en slik endring vil gjøre deg lykkelig da? Eller gjør du det kun for å få familiekabalen til å gå opp? Hvis du gjør dette for å ofre deg for familien tror jeg ikke det er noen god ide. Ikke like lett å komme tilbake som siv.ing heller etter flere års pause.

 

Hvor står mannen din oppi alt dette? Regner med at han ser det som uaktuelt å redusere sin karriere? Hvorfor er familiekabalen ditt ansvar alene? Har dere vurdert au pair?

 

Anonymous poster hash: abe43...8ea

[Anonym bruker]

 

Jeg er i nesten samme situasjon som deg bortsett fra at mannen takket nei til den lederstillingen og jeg er lykkelig!

 

Tror du at en slik endring vil gjøre deg lykkelig da? Eller gjør du det kun for å få familiekabalen til å gå opp? Hvis du gjør dette for å ofre deg for familien tror jeg ikke det er noen god ide. Ikke like lett å komme tilbake som siv.ing heller etter flere års pause.

 

Hvor står mannen din oppi alt dette? Regner med at han ser det som uaktuelt å redusere sin karriere? Hvorfor er familiekabalen ditt ansvar alene? Har dere vurdert au pair?

 

Anonymous poster hash: abe43...8ea [/quote

 

Mannen min elsker jobben sin, dersom han skal jobbe mindre må han slutte, går ikke an å deltidsjobbe i en slik lederjobb. Tror det er vanskeligere for han å finne ny jobb enn det er for meg. Han er dessuten ikke sliten på samme måte som jeg (slipper hverdagsslit med unger, matlaging, rydding, vasking, nattevåk, kjøre til aktiviteter osv når han er på jobbreise) Når han er hjemme deler vi på arbeidsoppgavene, men siden jeg er mest hjemme har jeg oversikt over ukeplaner, klær, aktiviteter, lekser, bursdager, tannlegetimer, helsestasjon osv osv. Jeg er uten tvil administrator i hjemmet.

 

Per i dag er arbeidsmarkedet godt for Siv.ing og det ser ut som det vil fortsette i mange år. Ikke sikkert jeg får samme jobb tilbake, dersom jeg ønsker det om noen år. Jobben min er interessant, flotte kollegaer, gode betingelser- men høyt arbeidspress. Bra jobb, men neppe uerstattelig. Har aldri undervist, så aner ikke hvordan det er å være lærer på videregående skole. Men vet jeg kan få det til.

 

 

 

Anonymous poster hash: 460d4...0c2

[Anonym bruker]

Nå får jeg vel huden full her men jeg mener at det må være særdeles vanskelig å kombinere 4 barn og 2 krevende fulltid stillinger på høyt nivå. Her er det garantert noen som blir sidesatt, og det er jo sjeldet jobben. Vi har 2 barn og jeg synes det er krevende! Den ene er på 6 trinn og vi sitter sammen med henne mange timer /uke for å komme gjennom lekser. Begynner å bli krevende matte.

Det må vel ikke være du som trapper ned. Men kanskje en av dere skulle så skulle begge få det bedre?

 

Anonymous poster hash: 13038...9f0

[Anonym bruker]

Hva med au-pair/hushjelp

 

Anonymous poster hash: fbcad...46f

[Anonym bruker]

Nå får jeg vel huden full her men jeg mener at det må være særdeles vanskelig å kombinere 4 barn og 2 krevende fulltid stillinger på høyt nivå. Her er det garantert noen som blir sidesatt, og det er jo sjeldet jobben. Vi har 2 barn og jeg synes det er krevende! Den ene er på 6 trinn og vi sitter sammen med henne mange timer /uke for å komme gjennom lekser. Begynner å bli krevende matte.

Det må vel ikke være du som trapper ned. Men kanskje en av dere skulle så skulle begge få det bedre?

 

Anonymous poster hash: 13038...9f0

Har vært heldig med barna, ingen har spesielle behov og eldste er veldig selvstendig med skolearbeid, vi ser over leksene hver dag, men trenger ikke sitte sammen med henne hele tiden. Ungene har mye glede av hverandre, de virker glade og tilfredse, de kjenner jo ikke til annet enn foreldre som jobber mye.

Det som vi må prioritere bort er egentid, egne interesser, venner, øvrig familie, besøk av venner på ettermiddagen og husarbeid.

 

Anonymous poster hash: 460d4...0c2