Hva tror dere om meg?

[Anonym bruker]

Skal bare fortelle kort, fordi jeg lurer på om jeg bare er helt utrolig lat eller om det er en grunn til at jeg føler meg som jeg gjør...

For et års tid siden mistet jeg mammaen min og omtrent samtidig ble jeg alenemor til to. Faren til barna er ikke av den gode sorten, har vel vært på grensen til psykisk mishandling (om ikke over grensen i følge folk rundt meg)... Jeg har vært i full jobb og i godt humør, ute blant folk. Problemet er at jeg skal klare alt sammen, ting går liksom ikke inn på meg. Når jeg tenker på moren min, forsøker jeg bare å skyve det bort, det passer aldri å knekke sammen. Må være sterk, jobb, unger og eksen må ikke tro at jeg ikke har det bra. 

Problemet er at med en gang jeg har en dag fri og ungene er på jobb har jeg planer om å gjøre fornuftige ting, men kan ligge på sofaen HELE dagen. I tillegg ligger jeg stort sett på sofaen etter jeg har laget middag til ungene om ettermiddagen etter jobb, hvis det ikke skjer noe spesielt. 

Jeg har lurt litt på selv om jeg kan være deprimert, det kommer ganske ofte over meg at jeg vil gråte, men jeg presser det stort sett bort. Folk rundt meg aner ikke at jeg har det slik. Jeg kan føle meg litt ensom, eller ganske ensom ofte...

Hva tror dere? 

 

Jeg vet at dere ikke kan stille noe evt diagnose, men vil bare ha råd  

Anonymous poster hash: 64997...da8

[Anonym bruker]

Jeg er deprimert, og det som er er største hos meg, er at "ingenting er vits", og jeg ser ikke gleden i noen ting. 

"Hva er vitsen med å kjøpe nye gardiner.. De henger jo bare der uansett"
Mens før, så gledet jeg meg over å kjøpe nye gardiner. 

Jeg elsker egentlig å gå i skog og mark, bare være ute å nyte naturen, men nå gidder jeg aldri.. Jeg finner ikke motivasjonen eller gleden til å gjøre noe som helst. Så som deg, sitter jeg ofte bare foran pc'en i sofaen etter barn er lagt, eller hvis jeg har fri. 
Finner aldri på noe som helst, og har blitt veldig ensom..Ser ikke vitsen, ser ikke gleden. Alt er tiltak, alt er kjedelig. 

Anonymous poster hash: ce14d...df3

[Pengetreet]

Å miste moren sin og gå gjennom samlivsbrudd samme tid er en stor påkjenning. Det virker som om du heller ikke har tatt deg tid til å sørge, men har tatt deg sammen og forsøkt å være sterk. Sorg kan man ikke løpe fra, den ligger der og det kreves krefter å holde den på avstand. 

Jeg synes det høres ut som om du aller mest trenger å sørge og at du er sliten. Har du noen som kan avlaste deg litt i hverdagen? Noen å prate med?  

[Anonym bruker]

Glemte å nevne at jeg også gikk gjennom et tøft brudd, ble både psykisk og psykisk mishandlet, er nå pågående politisak. Mistet en bror for litt siden, og ellers vært det tøffeste året i mitt liv. 
Som hun over her nevner angående å sørge, så er jeg også typen som er evig optimist, og "kommer meg gjennom alt". Men begynner å innse at det kanskje ikke hjelper å være sterk og tøff hele tiden..Ting går jo ikke over av seg selv, som regel

Anonymous poster hash: ce14d...df3

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jo, jeg har jo noen til å hjelpe meg for så vidt, men kan jo ikke få hjelp til å ligge på sofaen liksom  

Barna er hos sin far annen hver helg, da klarer jeg nesten ikke være innom huset mitt engang, for jeg takler ikke å være alene. Da er jeg sammen med venner eller familie, drar alt for ofte på fest for å slippe å være alene...

Og jeg gruer meg hver kveld til å stå opp til en ny stressdag med jobb, unger, middagslaging før aktiviteter eller det som måtte være. I hverdagen når jeg blir spurt om å være med på noe har jeg ikke lyst, til og med når noen spør om å komme på besøk til meg på kvelden synes jeg det blir slitsomt og mest stress, men noen ganger må jeg si ja fordi jeg ikke finner unnskyldninger. 

HI 

Anonymous poster hash: 64997...da8

[Anonym bruker]

Har du vurdert å finne noen å snakke med om dette, HI?

 

Det kan være psykolog, pårørendegrupper/etterlatte-grupper osv.

 

Høres ut som om du stenger sorgen inne i deg og trenger å få bearbeidet den.

 

Det finnes ulike støttegrupper, f.eks. kreftforeningen hvis moren din døde av kreft, men også andre støttegrupper. Du har også en del hjelpetelefoner du kan ringe og snakke med noen.

Ellers kan det være greit å snakke med legen din også om hvordan du har det.

 

Det du har vært gjennom siste året er tøft, både minste din mor og komme deg unna en mann som har mishandlet deg psykisk. Så hvordan du har det nå er en naturlig reaksjon på det du har opplevd.

Men tar du tak i det så vil du finne tilbake til deg selv igjen.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 2fa19...61f

[Anonym bruker]

Å miste moren sin og gå gjennom samlivsbrudd samme tid er en stor påkjenning. Det virker som om du heller ikke har tatt deg tid til å sørge, men har tatt deg sammen og forsøkt å være sterk. Sorg kan man ikke løpe fra, den ligger der og det kreves krefter å holde den på avstand.

Jeg synes det høres ut som om du aller mest trenger å sørge og at du er sliten. Har du noen som kan avlaste deg litt i hverdagen? Noen å prate med?

Signerer denne og har opplevd å miste mor jeg og. Det tar tid å føle seg normal igjen, noen ganger flere år og det er viktig å prate og å bearbeide følelsene.

 

 

 

Anonymous poster hash: a7fa4...8b1

[LivetErEnLek]

 

Glemte å nevne at jeg også gikk gjennom et tøft brudd, ble både psykisk og psykisk mishandlet, er nå pågående politisak. Mistet en bror for litt siden, og ellers vært det tøffeste året i mitt liv.

Som hun over her nevner angående å sørge, så er jeg også typen som er evig optimist, og "kommer meg gjennom alt". Men begynner å innse at det kanskje ikke hjelper å være sterk og tøff hele tiden..Ting går jo ikke over av seg selv, som regel

 

Anonymous poster hash: ce14d...df3