Om 12-åringer og avvisning/erting

[Anonym bruker]

Hva gjør man i følgende situasjon, selv har jeg helt vondt i magen og vet ikke hverken frem eller tilbake. Skal prøve å fatte meg i korthet. Dette er saken, men sønn har 3 kompiser som bruker å leke mye sammen, de er på døren og spør etter han eller han går bort og spør etter de og de leker sammen der. De er alle mellom 10-12 år.
 

Det har vært et par episoder før, men dette har vist blitt tatt lett på. F.eks. en av de guttene fikk en større gutt til å banke opp en annen nabogutt. Min sønn hadde da fortalt dette til faren til han som gav ordren, men det ble vist fnyst bort. Det har vært flere slike episoder hvor noen av guttene har vært ute for å «ta» andre og ja jeg har snakket mye med min sønn om slike ting og at det ikke er greit.
 

Guttene leker altså mye sammen og 2 av mødrene er gode venninner, jeg og ei til er nok litt på sidelinjen. Så i dag fikk jeg mail fra hun ene moren om at min sønn hadde terget en av de andre guttene slik at han ble lei seg. Ta det med ro jeg skal ta en alvorsprat med min sønn hele uken og det blir nok inndragning av en del goder osv. Hun sa også at det var best at guttene ikke lekte sammen på en stund og jeg tenker jo at det da må være veldig alvorlig for å foreslå noe slikt. Jeg har helt vondt inni meg, er min sønn en plageånd eller er moen helt på bærtur? Jeg har jo også hørt mye om hva hennes sønn har funnet på, men siden min sønn hadde sagt det til faren hans tenkte jeg det holdt. Hva gjør jeg?
 

Selv ville jeg nok heller ha foreslått at de satte seg ned sammen med oss voksne og snakket om alt, og om hva som ikke var greit osv. men nå ble jeg bare helt satt ut. Skal jeg fortelle min sønn at p.g.a. hans oppførsel så kan han ikke lenger leke med sine venner? At de nå er 3 og han må være alene. At han ikke får lov til å være der på en stund i alle fall? Kanskje jeg skal foreslå at om de skal være inne sammen så får det være her og ikke noe annet sted?
 

Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at barn kan være helt ulike når foreldrene er der og når de ikke er der, men kan det være så gale? Normalt er jeg en sterk person, men dette fikk meg ned, noen tips til hvordan jeg kan finne ut den virkelige sannheten og noen som har erfaring fra lignede situasjon?

Anonymous poster hash: 97b76...0eb

[Anonym bruker]

Hadde tatt en prat med de andre foreldrene, eventuelt møtes med ungene. Her må kortene på bordet. 

Anonymous poster hash: dc171...f4a

[Anonym bruker]

Enig med hun over. Tenker at dere mødrene bør treffes, også med barna. Det blir lite konstruktivt av å lytte til hva kun egne barn sier, og så ta det på mail etterpå.

 

Kanskje du kan invitere dem hjem til dere med veldig enkel servering?

Anonymous poster hash: 6561f...7ad

[Anonym bruker]

Her bør absolutt alle snakke sammen samtidig, alle samlet rundt et bord altså.

 

Unger i den alderen har lett for å skylde på hverandre og anse seg selv som helt uskyldig, litt vanskeligere å legge skylda på noen som sitter rett foran deg om det var du selv som gjorde det....

 

Om alle samles og får fortelle sin versjon så alle foreldrene hører alle fire versjonen bør dere komme til bunns i hvordan ting virkelig henger sammen og evt finne reaksjoner som passer.

 

Å velge hvem ungene får være sammen med fungerer sjelden, en kompis man har forbud mot å treffe er gjerne ekstra spennende å treffe, i smug. Bedre å bli enige om hvordan dårlig oppførsel skal straffes og sørge for at ungene vet at dere foreldre snakker sammen så det ikke nytter å lyve.

Anonymous poster hash: 006b1...52e

[Anonym bruker]

Tusen takk for konstuktive innspill. Jeg skal nå først ta en alvorsprat med min sønn etter skolen i dag også får jeg se om ikke jeg kontakter de andre mødrene for en prat sammen med guttene.

Anonymous poster hash: 97b76...0eb