3-åringer som lagde et forferdelig rot, opprydding...

[Anonym bruker]

Sønnen min på 3 1/2 og den jevngamle kameraten (ble nettopp fire år) rotet helt forferdelig når de lekte på barnerommet i går ettermiddag og de kastet lego ut av vinduet oppå markisen. Når jeg kom inn og ba dem rydde så ryddet den besøkende kameraten men min sønn slo seg helt vrang. Jeg sa strengt gjentatte ganger at om sønnen min ikke hjalp til med å rydde så måtte kameraten gå hjem og han måtte da rydde alt alene. Han nektet fremdeles, og jeg sendte da kameraten (som ryddet) hjem. Min sønn slår seg helt vrang, hyler og roper "au!! au!!" og roper at det er så kjedelig å rydde. Jeg var veldig streng i stemmen og vi ryddet alt rotet sammen, noe som tok ca ti minutter, han gråt absolutt hele tiden Så gikk vi ut og fikk ned legoen fra markisen. Mannen min mener at jeg var altfor streng, jeg blir jo usikker selv også siden han gråt sånn  Hva hadde vært det rette å gjøre her?

Anonymous poster hash: 8bb08...992

[Mamma4livet]

Jeg hadde gjort det samme. Det er viktig å sette grenser tidlig, selv om barna skriker. Jeg er streng, men hever aldri stemmen til barnet mitt. Faktisk er han så smart nå (snart 3 år) at han har forstått at pappa er litt mindre steng. Når jeg snakker til han så hører han med en gang, mens med pappa så forhandler han.

 

Pappa har blitt bedre nå etter at han selv la merke til dette.

[Anonym bruker]

Du er jo ikke for streng. De må jo lære at om de roter så må de rydde og å kaste lego ut gjennom vinduet er fullstendig uakseptabelt. Hadde du startet streng, men myknet opp siden han begynte å gråte ville du risikert at det ble et "triks" hver gang han ikke vil noe.

Men skjønner godt du blir usikker, jeg har det ofte sånn spesielt når jeg vet at jeg må gjennomføre og være konsekvent i det som har vært den opprinnelige beskjeden. For det er jo mye enklere sånn egentlig å bare rydde selv og slippe å ta kampen.

Men hva lærer poden da?

 

Anonymous poster hash: 33ee5...810

[Anonym bruker]

Ja jeg prøver jo å være konsekvent men blir usikker når barnet blir så lei seg av korrigering. Og så merker jeg etterhvert at jeg gleder meg til etterpå, når alt er ryddet, når jeg får trøstet ham og han kommer og setter seg i fanget mitt, huff føler nesten at jeg misbruker makten min når jeg tenker sånn  Jeg må jobbe med å ikke heve stemmen min, jeg må virkelig jobbe med det.. Roper jo selvfølgelig ikke men må jo innrømme at lydvolumet går opp to hakk når jeg snakker med strengestemmen min Huff av og til blir jeg skamfull over meg selv, jeg er så utålmodig og følsom og det er virkelig ikke til min fordel å la meg frustrere av to uskyldige tre-åringer

 

HI

Anonymous poster hash: 8bb08...992

[Anonym bruker]

 

Ja jeg prøver jo å være konsekvent men blir usikker når barnet blir så lei seg av korrigering. Og så merker jeg etterhvert at jeg gleder meg til etterpå, når alt er ryddet, når jeg får trøstet ham og han kommer og setter seg i fanget mitt, huff føler nesten at jeg misbruker makten min når jeg tenker sånn Jeg må jobbe med å ikke heve stemmen min, jeg må virkelig jobbe med det.. Roper jo selvfølgelig ikke men må jo innrømme at lydvolumet går opp to hakk når jeg snakker med strengestemmen min Huff av og til blir jeg skamfull over meg selv, jeg er så utålmodig og følsom og det er virkelig ikke til min fordel å la meg frustrere av to uskyldige tre-åringer

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

Jeg synes det er helt på plass at gutten måtte rydde, men jeg ville nok underveis trøstet og tatt en prat om hvorfor han ble så lei seg og syntes det ble så vanskelig med ryddingen. Ingen vits å tvinge gjennom rydding, når barnet tydelig hadde mange vonde følelser som han trengte å lufte. Det hastet vel ikke så mye? Barn trenger å få bekreftet følelsene sine og det er viktigere enn rydding, synes jeg.

 

Tenk deg selv når du er helt fortvilet og ønsker å snakke med mannen din om noe og han bare fortsetter med sitt. Det føles ikke godt!

 

Anonymous poster hash: 54654...016

[Anonym bruker]

 

Ja jeg prøver jo å være konsekvent men blir usikker når barnet blir så lei seg av korrigering. Og så merker jeg etterhvert at jeg gleder meg til etterpå, når alt er ryddet, når jeg får trøstet ham og han kommer og setter seg i fanget mitt, huff føler nesten at jeg misbruker makten min når jeg tenker sånn Jeg må jobbe med å ikke heve stemmen min, jeg må virkelig jobbe med det.. Roper jo selvfølgelig ikke men må jo innrømme at lydvolumet går opp to hakk når jeg snakker med strengestemmen min Huff av og til blir jeg skamfull over meg selv, jeg er så utålmodig og følsom og det er virkelig ikke til min fordel å la meg frustrere av to uskyldige tre-åringer

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

Jeg synes det er helt på plass at gutten måtte rydde, men jeg ville nok underveis trøstet og tatt en prat om hvorfor han ble så lei seg og syntes det ble så vanskelig med ryddingen. Ingen vits å tvinge gjennom rydding, når barnet tydelig hadde mange vonde følelser som han trengte å lufte. Det hastet vel ikke så mye? Barn trenger å få bekreftet følelsene sine og det er viktigere enn rydding, synes jeg.

 

Tenk deg selv når du er helt fortvilet og ønsker å snakke med mannen din om noe og han bare fortsetter med sitt. Det føles ikke godt!

 

Anonymous poster hash: 54654...016

 

 

Ja det var et veldig godt innspill. Å ta en pause underveis til å snakke ut om ting i stedet for bare å kjøre på og tvinge gjennom. Det skal jeg absolutt ta til etterretning, tusen takk

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja jeg prøver jo å være konsekvent men blir usikker når barnet blir så lei seg av korrigering. Og så merker jeg etterhvert at jeg gleder meg til etterpå, når alt er ryddet, når jeg får trøstet ham og han kommer og setter seg i fanget mitt, huff føler nesten at jeg misbruker makten min når jeg tenker sånn Jeg må jobbe med å ikke heve stemmen min, jeg må virkelig jobbe med det.. Roper jo selvfølgelig ikke men må jo innrømme at lydvolumet går opp to hakk når jeg snakker med strengestemmen min Huff av og til blir jeg skamfull over meg selv, jeg er så utålmodig og følsom og det er virkelig ikke til min fordel å la meg frustrere av to uskyldige tre-åringer

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

Jeg synes det er helt på plass at gutten måtte rydde, men jeg ville nok underveis trøstet og tatt en prat om hvorfor han ble så lei seg og syntes det ble så vanskelig med ryddingen. Ingen vits å tvinge gjennom rydding, når barnet tydelig hadde mange vonde følelser som han trengte å lufte. Det hastet vel ikke så mye? Barn trenger å få bekreftet følelsene sine og det er viktigere enn rydding, synes jeg.

 

Tenk deg selv når du er helt fortvilet og ønsker å snakke med mannen din om noe og han bare fortsetter med sitt. Det føles ikke godt!

 

Anonymous poster hash: 54654...016

Ja det var et veldig godt innspill. Å ta en pause underveis til å snakke ut om ting i stedet for bare å kjøre på og tvinge gjennom. Det skal jeg absolutt ta til etterretning, tusen takk

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

Bare hyggelig! Gjør det ofte med barna mine og ryddingen etter en god prat blir så mye hyggeligere. 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: 54654...016

[Anonym bruker]

Alvorlig talt, at ungen hyler fordi han må rydde må man tåle. Jeg driter maks i om mine ikke "vil", de skal.

 

Anonymous poster hash: 25805...2e3

[Villbringebringebær]

Min må også rydde. Det går stort sett bra,

Men har perioder der hun "ikle klarer å rydde" det er uakseptabelt så rydding blir

Det. Da blir det som med din hyl og skrål.

Og at det er urettferdig at KUN HUN

Må rydde..

 

Da tar jeg henne ofte med på vaskerommet og spør om hun heller har lyst til å brette og rydde klærne der. Jeg sier " du må rydde sine leker og ditt rom, jeg rydder omtrent alt annet, du kan godt rydde det andre så rydder jeg gjerne ditt rom, de er morsommere å rydde ditt rom som tar 10 minutter enn klær og annet som skal hit og dit"

 

Da begynner hun nesten alltid å le å går og rydder lekene sine.

[Mamma4livet]

 

Ja jeg prøver jo å være konsekvent men blir usikker når barnet blir så lei seg av korrigering. Og så merker jeg etterhvert at jeg gleder meg til etterpå, når alt er ryddet, når jeg får trøstet ham og han kommer og setter seg i fanget mitt, huff føler nesten at jeg misbruker makten min når jeg tenker sånn Jeg må jobbe med å ikke heve stemmen min, jeg må virkelig jobbe med det.. Roper jo selvfølgelig ikke men må jo innrømme at lydvolumet går opp to hakk når jeg snakker med strengestemmen min Huff av og til blir jeg skamfull over meg selv, jeg er så utålmodig og følsom og det er virkelig ikke til min fordel å la meg frustrere av to uskyldige tre-åringer

 

HI

 

Anonymous poster hash: 8bb08...992

Jeg synes det er helt på plass at gutten måtte rydde, men jeg ville nok underveis trøstet og tatt en prat om hvorfor han ble så lei seg og syntes det ble så vanskelig med ryddingen. Ingen vits å tvinge gjennom rydding, når barnet tydelig hadde mange vonde følelser som han trengte å lufte. Det hastet vel ikke så mye? Barn trenger å få bekreftet følelsene sine og det er viktigere enn rydding, synes jeg.

 

Tenk deg selv når du er helt fortvilet og ønsker å snakke med mannen din om noe og han bare fortsetter med sitt. Det føles ikke godt!

 

Anonymous poster hash: 54654...016

 

Jeg gjør det samme. Dersom barnet nekter å rydde så kan man jo ikke fysisk tvinge det. Da snakker vi rolig sammen til han har roet seg. Jeg merker også at han roer seg raskt ned når jeg bekrefter at jeg har forstått hvorfor han gråter eller er sint. Deretter snakker vi sammen om hvorfor han må rydde. Etter dette så har det ikke vært noe problem å få han til å rydde.

[Anonym bruker]

Så flott! Der må jo være et mål i seg selv å lære barnet å forbinde rydding med noe hyggelig. Hvis ryddingen er preget av tvang og fortvilelse, vil det ikke akkurat friste til gjentagelse. 😊

 

Anonymous poster hash: 54654...016