Hva skal jeg gjøre?:(

[Anonym bruker]

Samboer kjefter og smeller hele tiden på sønnen på 7 år! Som idag: kom igjen, nå må du legge deg! (Sønnen reagerer ikke med en gang) KOM IGJEN!!! En-to-hvis du ikke kommer før jeg sier tre drar jeg deg i seng! (Sønn prøvet å hjemme seg under bordet) NÅ GJØR DU MEG FORBANNA!!!!! (Far brøler!!!) og så drar han gutten med seg og kjefter hele veien! Jeg sier fra, ender opp med at han som vanlig sier jeg skal ta meg av alt med ungene før han tramper i seng! Stakkars gutten sitter og gjemmer seg på badet! Han ville ikke snakke med meg heller, men til slutt kom han inn til meg.

 

Han får være her med meg nå til han sovner. Noen mener kanskje jeg ødelegger ved å la han få viljen sin, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Er redd faren ødelegger ham helt! Jeg har ingen problem med å være alene med barna, slipper å drive å kjefte sånn, men med en gang han skal legge de, rydde, gjøre lekser, hva som helst, ender det opp med kjefting, dårlig stemning og triste barn! De gleder seg til legging når jeg legger, da er det rolig stemning, mye kos, lesing og synging! Han jager de i seng med kjefting og smelling!

 

Har gått i fra ham en gang pga dette, han lovde bot og bedring, og er nå tydeligvis like ille som før! Kan ikke gå fra ham en gang til uten at det er endelig, vil ikke dra barna gjennom det styret igjen! Men så er jeg redd for hva som skjer når han har de alene! Uten mg som stopper!

 

Hva skal jeg gjøre?

 

Ikke noe drittslenging takk, er frustrert nok som det er!

 

Anonymous poster hash: 6973b...3f1

[Anonym bruker]

Hadde gått, og sørget for at han kun fikk samvær annenhver helg.

 

Anonymous poster hash: 520e4...946

[Anonym bruker]

Stakkars, stakkars barn Hvis du ikke går fra ham, svikter du like mye som han gjør. Jeg ville politianmeldt ham eller meldt ham til barnevernet (jeg er usikker på prosedyrene ved mishandling). Jeg får tårer i øynene her

Anonymous poster hash: a6244...dd3

[Anonym bruker]

Du har et barn som gjemmer seg under bordet, og ut i fra det du skriver så vil jeg tro han gjemmer seg i redsel. Du kan ikke la barnet ditt vokse opp sånn.

 

Det du skal gjøre er å gå fra han. Jeg ville ikke ha latt han ha samvær heller, gudene vet hvor langt han går når du ikke er der til å stoppe det.

 

 

Anonymous poster hash: 877df...de3

[Anonym bruker]

 

Du har et barn som gjemmer seg under bordet, og ut i fra det du skriver så vil jeg tro han gjemmer seg i redsel. Du kan ikke la barnet ditt vokse opp sånn.

 

Det du skal gjøre er å gå fra han. Jeg ville ikke ha latt han ha samvær heller, gudene vet hvor langt han går når du ikke er der til å stoppe det.

 

 

 

Anonymous poster hash: 877df...de3

 

Når jeg leser det en gang til, så forstår jeg ikke hvordan du engang kan være i tvil om hva du må gjøre. Du har rett hi, faren kommer til å ødelegge han og du lar han gjøre det.

Jeg får helt vondt i magen på vegne av den lille gutten din. Dette er det bare du som kan stoppe

 

Anonymous poster hash: 877df...de3

[Anonym bruker]

Han må da skjønne at man ikke kan oppføre seg sånn mot et barn?!

Dere må såklart prate sammen og kanskje er det lurt å gå til familievernkontoret eller lignende.

 

Anonymous poster hash: 1f4df...6f7

[Anonym bruker]

Meld dere på De utrolige årene gjennom helsestasjonen. Det gjorde jeg og det åpnet øynene hans.

 

Anonymous poster hash: d74f4...e81

[Anonym bruker]

Herregud. Ikke normalt. Han bør ta seg kraftig isammen. Er han hissig ellers også?? Eller bare mot barna. Det er ødeleggende. Du må stille opp for gutten din... be han endre seg eller dra fra ham...

 

Anonymous poster hash: 91b0e...1bf

[Lammelåret]

Høres ut som om han trenger seriøs veiledning. Undersøk litt, kanskje helsestasjonen har kurs? Kanskje han kan trenge et Alternativ Til Vold-kurs? Kanskje dere trenger et kommunikasjonskurs for par eller for barneoppdragelse? 

 

Noe må gjøres. 

 

Lurt også å undersøke hva som stresser han sånn, hvorfor han er urimelig og kravstor, men viktig å være ikke-dømmende, for da låser han seg bare. 

[Anonym bruker]

http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/828575
Du kan se dette og se hva det gjør med små barn å leve med "sinna mann". Selv om det ikke er fysisk vold i hjemmet deres, så er det du beskriver psykisk vold. Det denne lille gutten sier når han gjemmer seg når mamman blir slått, er ganske beskrivende for hva barn tenker/hvordan de har det når de blir utsatt for psykisk vold.

Anonymous poster hash: d7acd...5a6

[Anonym bruker]

Du har gått fra ham en gang tidligere pga dette, og likevel endrer han seg ikke.

 

Jeg ville nok ha gått, og jeg ville også ha krevd sinnemestringskurs på ham med tanke på hans fremtidge samvær med barna. Jeg hadde koblet inn barnevernet om jeg måtte det for å beskytte barne mot sinnet hans.

 

Du kan ikke la barna dine fortsette å leve i en slik redsel for far!

 

Som sagt så ville jeg trolig avsluttet et slikt forhold umiddelbart - spesielt siden han har fått en sjanse tidligere!

Hvis jeg mot formodning skulle gitt ham en ny sjanse så ville jeg satt opp en del punkter han måtte følge til punkt og prikke hvis jeg i det hele tatt skulle vurdert å fortsette forholdet. Listen skulle vært ufravikelig!

Vi skulle gått sammen til familievernkontoret + han måtte gått et sinnemestringskurs + han fikk ALDRI mer skrike til barna og ta tak i dem på den måten han dro med seg sønnen i kveld.

 

Hadde han ikke sagt seg villig til dette NÅ så hadde jeg avsluttet forholdet uten tvil!

 

En annen ting - du skriver at sønnen din gjemte seg på badet og ville ikke snakke med deg heller etter at faren hadde brølt og dratt ham med seg. Jeg frykter at grunnen til at gutten ikke ville snakke med deg er fordi han også føler seg sveket av deg - du flyttet tross alt fra faren fordi han var voldelig fysisk/psykisk mot gutten.... og så flyttet du inn igjen og pappa fortsetter på samme måte. Det kan gutten din fort oppleve som et svik fra din side, som om du aksepterer fars oppførsel. For selv om du ber far slutte og tar over selv, så fortsetter dere å leve sammen med faren. Kan hende gutten din føler seg sviktet av dere begge to. Det vil jo ikke hjelpe å snakke med deg hvis dere fortsetter å bo sammen med en far som ikke endrer seg...

 

Tenk deg grundig (!) om hvis du vil gi faren en siste sjanse, og hvis du gjør det så må du være ekstremt konsekvent i at dine krav følges til punkt og prikke, ellers så avslutter du umiddelbart.

 

Men om han fortjener en sjanse til, det er jeg ikke sikker på - heller ikke om han har vett nok til å ta en sjanse om han får den...

 

 

 

Anonymous poster hash: 95d86...112

[Anonym bruker]

Det er psykisk mishandling!

 

Anonymous poster hash: cc5ba...f54

[Anonym bruker]

Jeg har det likt. Gått en gang før og går nå igjen. Denne gangen er det endelig. Dette er psykisk mishandling. Fortell profesjonelle hva han sier ig hjør og du vil få svar. "Lar han få viljen sin"? Ved å være den trygge basen hans?? Regner med mannen psyker deg (også, som her) ut ved å si at du bare duller med dem. Ved å ta dem på alvor? Høre på dem? Respektere dem? Mine barn er heldigvis ikke så gamle enda men jeg ser nå at hjn på fire begynner å vise urovekkende tegn på stress rundt faren og det stopper her, nå. Ta ungene og bli lykkelig. Du er redd for hvordan de har det når de er alene med faren. Det sier alt. Da jeg kjente på den følelsen i vår snudde alt, men det er en prosess og det tar tid. Snakket med en venninne som er vokst opp med en lignende far. Hun gråt da jeg fortalte om sinnet til far osv. Det unnet hun ingen og det hadde tatt år for henne å "komme over" den oppveksten. Enda bærer hun nok preg av det. Sannsynligvis er mannen din vokst opp med uyrygge rammer og han er resultatet. Vil du at dine barn skal bli som han? Vil du at kvelder som dette er det de skal huske fra oppveksten? Dette er spm jeg har måttet svare på selv se siste mnd og svatet er NEI. Dette er ikke greit. Håper du finner styrken til å forlate ham. Og bør han ha så mye samvær når dette er måten han behandler dem. Jeg kommer til å gi barnas far "fri tilgang på dem" hjemme hos meg. Men overnatting når jeg vet at dette er kveldsrutinene, at barnet legger seg redd oh forvirret? Ikke faen. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: b7231...734

[Anonym bruker]

Dere trenger veiledning begge to!

ikke rart hvis barna blir usikre og redde når mor og far har så forskjellig oppførsel. Du fremstiller det som han er den sinna tyrannen mens du er den milde og snille.

 

Jeg sier IKKE at far har rett her. Men; far tar ansvaret for legging, barnet kommer ikke når far sier ifra, han kommer heller ikke på andre eller tredje beskjeden - da gjemmer han seg isteden. Det ender opp med krangling, og så kommer du inn og "redder" situasjonen isteden for å oppmuntre barnet til p høre på beskjeden fra far. Barnet får trøst, kos og omsorg hos deg, og far står igjen som "tyrannen".

 

Dere som viksenpersoner har tydeligvis veldig ulike oppfatninger av disiplin, oppdragelse osv. Dr fører til krangling og uoverensstemmelser og barna står igjen usikre i midten. Husk at barn er utrolig lojale mot sine foreldre nesten uansett og i like situasjoner blir de splittet og dratt. Selv om du kommer inn og avverger situasjonen med fars sinne, så vil barnet oppleve en lojalitetskonflikt.

 

Dere som foreldre må få hjelp. Dersom far har et sinne-problem, må han selvfølgelig godta at han må ha hjelp til å løse dette for at dere skal kunne fungere som en familie. Ta kontakt med helsestasjonen eller familievernkontoret for å få adekvat hjelp!!

 

Anonymous poster hash: 8e772...4c1

[Anonym bruker]

Han må da skjønne at man ikke kan oppføre seg sånn mot et barn?!

Dere må såklart prate sammen og kanskje er det lurt å gå til familievernkontoret eller lignende.

 

Anonymous poster hash: 1f4df...6f7

 

Hi, jeg har vært i liknende situasjon som deg...-og det holdt på å ødelegge forholdet vårt fullstendig. Da jeg tilslutt sa at nå måtte vi ta en tur på familievernkontoret ville han ikke bli med. Jeg dro likevel. Hadde virkelig behov for noen å betro meg til. Det som videre skjedde var dette: fvk tok kontakt med barnevernet på bakgrunn av de opplysningene jeg hadde gitt. Vi ble kalt inn til barnevernet og det ble opprettet undersøkelsessak på oss. De innhentet opplysninger fra skole, lege og helsestasjon. De var hjemme hos oss og traff barna. Det ble besluttet av vi skulle gå på foreldrekurs (circle of cicurity) over ca. et halvt år (en ettermiddag i uka). Samboer skulle gå til psykolog.

 

Vet du, han lærte faktisk masse. Han har blitt en ny og empatisk pappa. Ja, han har fortsatt litt igjen, men ingen er perfekt. Nå synes jeg han er ti ganger bedre enn han var og det er en glede å oppleve at barna har fått et bedre forhold til ham. Han fortsetter å gå til psykolog selvom barnevernsaken er avsluttet. Det er mitt krav til ham skal vi være sammen.

 

Må si det har vært en tøff prosess, men det var verdt det! Barna mine ville jo uansett hatt ham som far om vi var sammen eller ikke. Derfor var det så viktig for meg at han lærte om hvordan være en god far. Må si barnevernet har gjort jobben sin i denne saken og vært veldig hyggelige. Vi har fått masse hjelp av dem så tusen takk til barnevernet!

 

Hi, ikke vær redd for å be om hjelp!

 

Lykke til!

 

Klem

 

 

Anonymous poster hash: 1eada...0b6

[Anonym bruker]

 

Han må da skjønne at man ikke kan oppføre seg sånn mot et barn?!

Dere må såklart prate sammen og kanskje er det lurt å gå til familievernkontoret eller lignende.

 

Anonymous poster hash: 1f4df...6f7

Hi, jeg har vært i liknende situasjon som deg...-og det holdt på å ødelegge forholdet vårt fullstendig. Da jeg tilslutt sa at nå måtte vi ta en tur på familievernkontoret ville han ikke bli med. Jeg dro likevel. Hadde virkelig behov for noen å betro meg til. Det som videre skjedde var dette: fvk tok kontakt med barnevernet på bakgrunn av de opplysningene jeg hadde gitt. Vi ble kalt inn til barnevernet og det ble opprettet undersøkelsessak på oss. De innhentet opplysninger fra skole, lege og helsestasjon. De var hjemme hos oss og traff barna. Det ble besluttet av vi skulle gå på foreldrekurs (circle of cicurity) over ca. et halvt år (en ettermiddag i uka). Samboer skulle gå til psykolog.

 

Vet du, han lærte faktisk masse. Han har blitt en ny og empatisk pappa. Ja, han har fortsatt litt igjen, men ingen er perfekt. Nå synes jeg han er ti ganger bedre enn han var og det er en glede å oppleve at barna har fått et bedre forhold til ham. Han fortsetter å gå til psykolog selvom barnevernsaken er avsluttet. Det er mitt krav til ham skal vi være sammen.

 

Må si det har vært en tøff prosess, men det var verdt det! Barna mine ville jo uansett hatt ham som far om vi var sammen eller ikke. Derfor var det så viktig for meg at han lærte om hvordan være en god far. Må si barnevernet har gjort jobben sin i denne saken og vært veldig hyggelige. Vi har fått masse hjelp av dem så tusen takk til barnevernet!

 

Hi, ikke vær redd for å be om hjelp!

 

Lykke til!

 

Klem

 

 

Anonymous poster hash: 1eada...0b6

Vil forresten også takke familievernkontoret for deres innsats!

 

 

Anonymous poster hash: 1eada...0b6

[Anonym bruker]

Dere trenger veiledning begge to!

ikke rart hvis barna blir usikre og redde når mor og far har så forskjellig oppførsel. Du fremstiller det som han er den sinna tyrannen mens du er den milde og snille.

Jeg sier IKKE at far har rett her. Men; far tar ansvaret for legging, barnet kommer ikke når far sier ifra, han kommer heller ikke på andre eller tredje beskjeden - da gjemmer han seg isteden. Det ender opp med krangling, og så kommer du inn og "redder" situasjonen isteden for å oppmuntre barnet til p høre på beskjeden fra far. Barnet får trøst, kos og omsorg hos deg, og far står igjen som "tyrannen".

Dere som viksenpersoner har tydeligvis veldig ulike oppfatninger av disiplin, oppdragelse osv. Dr fører til krangling og uoverensstemmelser og barna står igjen usikre i midten. Husk at barn er utrolig lojale mot sine foreldre nesten uansett og i like situasjoner blir de splittet og dratt. Selv om du kommer inn og avverger situasjonen med fars sinne, så vil barnet oppleve en lojalitetskonflikt.

Dere som foreldre må få hjelp. Dersom far har et sinne-problem, må han selvfølgelig godta at han må ha hjelp til å løse dette for at dere skal kunne fungere som en familie. Ta kontakt med helsestasjonen eller familievernkontoret for å få adekvat hjelp!!Anonymous poster hash: 8e772...4c1

Enig i at det beste er når foreldrene er samstemte og enig i oppdragelsen, men når en gjør noe som er feil, så skal jo ikke den som gjør ting riktig nærme seg den som gjør ting galt, bare for at man skal bli mer samstemt.

 

Min mann er ikke like ille som hi sin, men han bruker også altfor mye kjeft og hever stemmen. Jeg har aldri hatt behov for å heve stemmen til barna mine, jeg vet av erfaring at å kjefte virker mot sin hensikt. Min måte å oppdra på fungerer utmerket, hører de ikke første gangen jeg prater til dem så hører de gang nummer to - uten at jeg trenger å bruke kjeft.

Ikke søren om jeg bruker kjeft allikevel da, bare for å tilnærme meg fars oppdragermetode.

 

Så jeg skjønner ikke hvor du tar det fra at hi trenger hjelp, ut i fra det hun skriver i innlegget sitt. Det er vel helst far som trenger veiledning i hvordan han skal oppdra ungene sine uten å ødelegge psyken dems samtidig.

 

Anonymous poster hash: d9b5d...8e5

[Anonym bruker]

det som slår meg mest med det du sier er det at barnet er redd… hvis barnet virkelig er redd så vet du at dette ikke kan fortsette. Om du velger å gå eller få hjelp må jo være opp til deg, men ikke gjem dette unna uten å gjøre noe med det. Barnet vil i værste tilfelle få det vanskelig og vil også kanskje klandre deg for å ha latt det pågå. Jeg snakker av erfaring.

Jeg kan bli sint og av og til "jage" ungene i seng. Men de er ikke redd for meg… snarere det motsatte. Av og til orker jeg bare ikke (er alene med tre), men de fleste dagene synger jeg og koser med de og det blir en hyggestund

Anonymous poster hash: c3cdf...73a

[Anonym bruker]

Hvor er du, HI?

Anonymous poster hash: a6244...dd3

[Anonym bruker]

Hvis gutten virkelig hadde vært livredd faren, hadde han kommet første gang faren ropte. Jeg har selv vokst opp med en slik far, og var 100% lydig mot ham hele tiden, så han ikke skulle bli sint. Gutten er 7 år og mer en gammel nok til å ha funnet ut hvordan det lønner seg å oppføre seg for at det ikke skal bli dårlig stemning.

 

Anonymous poster hash: fab2d...afe