Droppe karrieren pga barna?

[Anonym bruker]

Jeg sliter virkelig. Fikk i sommer drømmejobben, godt betalt, suverene oppgaver fullstendig tilpasset min utdanning og erfaring.

Etter en samtale med mannen min ble vi enige om at han skulle gå ned i redusert stilling fordi min jobb er så krevende og innebærer lange dager iblant samt mye reising. (Cirka 100 reisedøgn i året)

Savner selvfølgelig familien når jeg er borte. Men bruker tiden desto bedre når jeg først er hjemme med dem.

Men nå har min datter på fem fått nok Etter tre uker med 1-3 reisedøgn er hun knust. Hun gråter og gråter. Mannen min sier at hun ikke er slik når jeg er borte, kun når jeg kommer hjem.

Så jeg blir usikker på om det bare er en fase, barna lider på ingen måte noen nød med far hjemme, men hvis dette på noen måte kan skade eller stresse henne unødvendig så vet jeg ikke om jeg klarer mer. Hun har tidligere hatt tendens til å "teste" meg litt og strekke strikken litt langt med meg i forhold til med far. Men jeg vet ikke mine arme råd nå.. Prøve litt til, eller bare si opp...?

 

Anonymous poster hash: 4e92c...c0b

[Anonym bruker]

Stakkars jente hun savner mammaen sin. Og om du forsetter jobben, ikke forvent ett godt mor datter forhold. Min kusine hadde det slik med sin mor og de har i dag ikke ett godt forhold, selv om min onkel er en kjempe flink pappa har hun savnet å ha mamma der

 

Anonymous poster hash: 5aaee...682

[Anonym bruker]

Det er nok bare en reaksjon og det blir sikkert bedre. Jeg er alenemamma og har en jobb med mye reising og tildels mye overtid. Datteren min er hos fast barnevakt når jeg er på reise og de første gangene reagerte hun med sinne, gråt og frustrasjon. Ikke særlig godt, men nå går det bedre.

Så lenge man vet at ungene har det bra når man er borte så går det seg til.

Anonymous poster hash: db7ae...da8

[Anonym bruker]

Jeg ville prøvd minst 6 mnd før jeg ga opp. Ville prøvd å redusere reisingen om mulig.

Anonymous poster hash: 4cc01...9c6

[Anonym bruker]

Hvis du begynte i jobben i sommer ville jeg ventet litt og sett om det gikk seg til. Jeg synes det er for tidlig å trekke konklusjoner.

 

Anonymous poster hash: ddddc...e40

[Anonym bruker]

Ikke si opp jobben, det vil du nok angre på. Gi det litt tid, etter en stund venner hun nok til seg den nye tilværelsen.

 

Anonymous poster hash: b7f7c...10a

[Anonym bruker]

Dette er sannsynligvis en fase.

 

Anonymous poster hash: 2f63c...495

[Cat_Woman]

Gi det litt mer tid, vil tro det går seg til!

[Anonym bruker]

Min far var mye borte da jeg var barn. Han reiste mye. Jeg husker at jeg var mye forvirret og stresset over det. Jeg forsto ikke hvorfor..

 

I dag har vi et godt forhold på overflaten. Men vi klarer ikke snakke sammen, sier aldri at vi er glad i hverandre, og aldri klemmer vi....

 

Anonymous poster hash: 5e9b2...596

[PRobert]

Ville gitt det litt mer tid. 

[Anonym bruker]

Ville lett droppet drømmejobben for barna mine. Lett!

 

Anonymous poster hash: 00ba3...18e

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan en femåring fungerer mentalt, men kanskje dere kan ha litt mor-dattertid kveldene før du reiser, der dere koser dere og snakker om hvor du skal, hvorfor du skal reise, hvor lenge du blir borte, hva dere skal gjøre når du kommer hjem, osv. Så kan du kanskje lage en kalender der du tegner på når du kommer hjem, så kan hun følge med på den hver dag?

Anonymous poster hash: 56b32...090

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Valgte barnet, og har aldri angret. Det er det du må. Bestemme deg for hva som er mest viktig for deg.

 

Anonymous poster hash: aee1b...5c6

[Anonym bruker]

Du kjenner barna dine best og er nærmest til å vurdere hva som er best for dem. Jeg tenker at man ikke skal avfeie barnas reaksjon og si at de vil venne seg til det uten videre. På den annen side så må man også tenke helhet og tenke det beste for familien, og da må alles interesser veies sammen.

 

Jeg har imidlertid i bakhodet hvor avhengig jeg var av moren min på den alderen og på barneskolen og jeg fikk angst bare hun var borte i kortere tid. Husker det enda hvordan det føltes når hun var borte eller jeg var redd for at hun skulle dra, det var veldig vondt. 

 

Har høy utdannelse selv og en mann som er student, så kunne gått for en karrierejobb nå når han er fleksibel. Tror imidlertid ikke at det går uten at det koster for mye (hadde blitt advokatstilling, og det er lange dager de fleste steder). Satser derfor på jobben i staten eller å bytte innen lignende stillinger. Tar på meg så mye som mulig av ansvar i jobben for å gjøre det beste ut av det og bruke evnene best mulig.

 

 

 

Anonymous poster hash: aa9ad...4a8

[Gjest Sekretøsa]

Mannen min jobber sånn. Ungene har ikke noe dårligere forhold til han av den grunn. Tror nok dette går seg til

[Nyttårs barn]

Gi det ett års tid og vurder det da.

Jeg synes ikke du skal velge bort drømmejobben i første omgang.

 

Tenker at datteren din er litt som når barn leveres i barnehagen, de kan gråte og være lei seg men så snart foreldrene er gått er leken i full gang.

Og så tenker jeg at du også er et forbilde for din datter, du er en som står på egne ben, som har en spennende jobb og gjør det bra, det skal du være stolt av!

[Lammelåret]

Etter tre uker ville jeg ikke revurdert noe som helst. Hun kunne like gjerne reagert om du jobbet turnus eller noe annet. Jeg ville nok sett det an over lengre tid. Og satt av tid til å forklare at du savner henne og forklare litt om jobben din, at du tjener penger til familien mm. Og tatt hennes følelser på alvor. Det er ikke sikkert at det er reisingen din i seg selv hun reagerer på. Undersøk litt, lytt, still spørsmål. 

[Firekids]

Gi det mer tid!!

Snakk med mannen om hvordan han evnt kan være tettere på henne.

[Anonym bruker]

Gi det tid. Det er ikke lenge siden du startet hvis det var i sommer. Gråt osv kan jo være i protest for at du ikke er hjemme.

 

Hva om dere hadde vært skilt og hadde hatt delt omsorg for barna? Du hadde ikke hatt mer tid med dem da heller, men det er vel ikke grunn til å tro at delt omsorg fører til at man ikke får godt forhold til barna. Her er dere jo sammen og samarbeider om barna som bor i ett hjem. Mye mer optimalt enn delt omsorg. Tror det er tiden du bruker med barnet som er av betydning og ikke hvor ofte du ser det.

 

Ellers bør dere kanskje se på muligheter for en oversiktlig måte å vise barnet når du er borte og hjemme, som feks en kalender. Dere har det kanskje allerede. Og mulighet for å snakkes på skype eller liknende før leggetid.

 

Anonymous poster hash: 1ae15...718

[Anonym bruker]

Stakkars jente hun savner mammaen sin. Og om du forsetter jobben, ikke forvent ett godt mor datter forhold. Min kusine hadde det slik med sin mor og de har i dag ikke ett godt forhold, selv om min onkel er en kjempe flink pappa har hun savnet å ha mamma der

 

Anonymous poster hash: 5aaee...682

For noe sprøyt!

Dette er helt individuelt og har med person å gjøre ikke med jobben.

 

Min mor jobbet masse da vi var små. Har et strålende forhold med både mor og far i dag.

 

HI;

Det er gått altfor kort tid og dette er trolig bare en fase.

Barnet ditt har det like godt med far, så gi det litt tid

 

 

Anonymous poster hash: 80457...ea9

[Anonym bruker]

Hadde du vært skilt med en mann ned normalt lite samvær haddevdu vært luke mye borte fra dattern din som nå, om ikke mer.

 

Det vil alltid være noen som grave dårlig forhold til foreldre, og dersom den har vært det minste borte kan barnet skylde på det.

 

Senk skuldrene, dette går seg til.

 

Anonymous poster hash: 2f63c...495

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene du har fått men en del barn blir forvirret når en av foreldrene reiser endel. De mister oversikten og blir muligens stresset av det. Når jeg har jobbet med "slike barn" i bhg har vi laget reisekalender og krysset av. Om vi vet at mamma er på sjøen i 10 dager og er hjemme i tre uker før hun reiser igjen, har vi laget en oversikt over de to neste ukene, krysser av for hver dag mamma er borte, og på den måten får barnet oversikt over hvor lenge det er igjen til mamma er hjemme, og hvor lenge mamma er hjemme før neste gang hun reiser bort. Du ser selv hva som kan fungere best hos dere, og om det kan fungere. Men noen ganger så er det rett og slett det at det er vanskelig å vite hvor lang tid 4 dager er, og å være usikker på når mamma reiser bort igjen. Noen barn har vi laget ukesoversikter med, mandag til tirsdag er mamma borte, så er hun hjemme til søndag før hun skal dra igjen. adag får hun ny ukeplan med når mamma kommer hjem igjen og hvor lenge hun er hjemme den uken .

Anonymous poster hash: 59609...360

[Anonym bruker]

Gi det tid før du tar en forhastet beslutning. Det tar virkelig lang tid for barn og voksne å finne rytmen sin etter en såpass stor endring, og særlig vanskelig er det hvis reisene kommer brått på og datteren din ikke får mye forvarsel.

 

Her har jeg hatt mann som har vært ukependler. Gutten er en pappadalt uten like, og det var veldig vanskelig i begynnelsen. Han klenget på far fra fredag til søndag, jeg fikk ikke sagt noen ting til mannen hvis gutten var våken. Og han testet grensene for den store gull medaljen ila uken. Så flyttet vi dit faren jobber, og man skulle trodd det ville blitt enklere.

 

Men nope, for her jobber mannen lange dager (45 timers arbeidsuke i det landet) og har lang reisevei til jobben, i tillegg til at han reiser ofte (ca. 100 dager i året han også), på kort varsel. Vi som hadde funnet en rutine med pendlingen måtte finne en ny igjen, det tok ca. 6 mndr. Nå går det bra. Gutten har forstått at pappa er like glad i han som før og at mamma ikke bare noen man opponerer mot i påvente av pappas hjemkomst.

 

Vi voksne har også laget til noen rutiner for å sikre nok pappa-sønn tid. Det er mannen som leverer til skolen så langt det lar seg gjøre, slik at de får litt alenetid så å si hver dag. Av samme grunn tar han alltid kveldstellet og godnatt historien om han er hjemme. Jeg tar kveldene når han jobber sent eller er på reise. Om helgene står jeg alltid opp tidlig med gutten så mannen får hvilt litt, men enten lørdag eller søndag pleier de å gjøre et eller annet sammen uten meg. Og med jevne mellomrom drar de på "guttetur": 2-3 ganger i året på helgetur til Norge, og 1-2 ganger et annet sted. De kommer hjem med masse gode minner og stadig sterkere bånd (for de som lurer, jeg var på reise alene med gutten over 4 uker i år, jeg min dose "bonding" jeg også).

 

Jeg er sikker på at mannen skulle ofte helst sittet i sofaen med avisen, men han er kjempe flink til å gjøre dette og cet at det er viktig å investere tid og energi i forholdet sitt til gutten. Men det tok altså tid.

 

Om du gir dere 6 mndr eller 1 år på å finne ut av det, har du gitt både din datter og din karriere en sjanse; om det ikke går da, er det bare å ta det til etteretnkng. Om du gir opp nå, vil du kanskje gjøre livet enklere for din datter nå, men skuffelsen din kan fort påvirke deres forhold på sikt.

 

Anonymous poster hash: a28ee...a84

[Anonym bruker]

Så for å konkludere: alle skilsmissebarn som har samvær vil aldri få et nært forhold til mora si/faren sin?

Ellers lurer jeg på alle dere som svarer "stakkars hun savner mannen sin, du må være der for henne". Håper ikke dere er de samme som til stadighet gnåler om at far er like bra omsorgsperson som mor?

 

Mannen min jobber turnus, og det innebærer at han flere ganger i uka ikke er hjemme når barna er våkne. Vil det automatisk si at han ikke får et nært forhold til barna? Vi har ikke sett noen tendenser til det så langt.

Hvor mange barn er det vel ikke som har foreldre som jobber turnus eller har reisedøgn?

Hvis barns mentale helse er avhengig av at både mamma og pappa er hjemme hver eneste ettermiddag, da må det være mange skadde barn rundt omkring...

 

 

Anonymous poster hash: 9d97d...ab5

[Anonym bruker]

Ville lett droppet drømmejobben for barna mine. Lett!

 

Anonymous poster hash: 00ba3...18e

Men HI vet jo ikke egentlig hva som er problemet her. Kjedelig å droppe drømmejobben og ta en annen stilling som innebærer mindre reising også kanskje oppdage at datteren ikke er fornøyd sånn heller.

 

 

 

Anonymous poster hash: 82de6...e90