bør jeg gå nå...?

[Anonym bruker]

Når jeg vet vi ikke er ment for hverandre. Når jeg ikkr kan se for meg et langt og lykkelig liv med han... mye har skjedd. Utroskap fra hans side + tomme trussler om brudd. Jeg klarer ikke stole på han lenget. Jeg ønsker sååååå enormt mye at vi kan være en familie.. (har en sønn på to år)... men når tilliten er borte- hva er igjen da? Hver gang han er ute på byen er jeg redd han skal finne på noe tull.. ellerkomme hjem med trusler lom brudd igjen.... han drikker (om ikke alltid så mye) hver helg.. vi har forskjellige verdier... vi ble sammen så unge. jeg var så betatt.. ja nesten avhengig av hans Kjærlighet. Nå har jeg vokst mer opp og ser selv hvilken person jeg er.. hvilke verdier jeg har :-( dersom vi jobber med forholdet KAN det gå.. men er redd det en gang vil ta slutt uansett ettersom vi er så forskjellige nå... sikkert egoistisk tenkt men er det lurere å gå nå som barnrt er så lite... sjansen for 50/50 omsorg er vel liten nå? Jeg blir kvalm bare av tanken på å se barnet mitt så lite... og det kan umulig være bra for en to åring å flytte sånn ? Hjelp meg.. jeg er så rådvill... tenk om jeg tar feil valg... jeg elsker denne mannen.. men han gjør meg ikke lykkelig:-(

 

Anonymous poster hash: 35871...3b1

[Anonym bruker]

Da synes jeg du skal få ham med på familievernkontoret slik at dere kan få hjelp.

 

Hvis han ikke vil være med i terapi, da hadde jeg gått ut fra det du forteller.

 

Tillit kan bygges opp igjen - men bare om den som har brutt tilliten er villig til å gjøre alt for å bygge opp igjen tilliten. Er han ikke det har dere ikke noe å bygge en familie på :/

 

Ut fra det du skriver så virker det dessverre som om han ikke respekterer deg.

 

Du skriver et etter at du skriver at du har vokst, funnet ut hvem du er og hvilke verdier du har. Men vet du, det at du har funnet ut det burde ha blitt etterfulgt av et stort

 

Det virker som om mannen din ikke har blitt mer moden av å bli pappa, og når han ikke synes å respektere deg, og kanskje ikke er villig til å jobbe med forholdet - da hadde jeg gått.

Med et så lite barn er det ikke egoistisk å gå nå og satse på at du får hovedomsorgen.

Anonymous poster hash: c29ca...2c5

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

 

 

Anonymous poster hash: f176a...d76

[Anonym bruker]

Det nærmer seg ti år... va har hatt det fint innimellom, men har nok alltid vært litt forskjellige og hatt en del krangler pga misforståelser osv... har alltid følt så sterktat vi hørte sammen, å gå fra han var før uaktuelt. Jeg ser nå etter vi fikk barn enda klarere disse forskjellene. F.eks i kveld fikk jeg høre at det var min feil at gutten vår griner når jeg går ut døren... jeg duller for mye med han mener han... jeg legger meg i sengen med han og leser bok hver kveld. Dette er ifølge ham totalt feil. Jeg skal sitte på sengekanten å lese bok.. si raslt god natt og gå ut. Det å ha den kosetiden med han på kvelden er en sååå herlig avslutning på kvelden synes jeg (og tipper sønnen vår synes det også). Han griner litt oftere når jeg skal legge ham... han har totalt respekt for mannen min- tørr ikke annet enn å sove. Det er sårt for meg å høre at det jeg mener er en kosetid - mener han er totalt feil. Dette er bare et LITE eksempel på forskjeller mellom oss. Det blor så mye splid av små ting:-/ alt er som regel min feil ifølge han:-( beklager langt innlegg nå. Hi

 

Anonymous poster hash: 35871...3b1

[Anonym bruker]

ut fra det du skriver tenker jeg dere er i begynnelsen på 20åra?

 

når jeg var så ung levde jeg et normalt ungdomsliv. rotet med gutter, sammen med den, sammen med den, klina litt der, og klina litt her.

forspill, byen nach spill. dagen var lesesalen. jobba litt her og jobba litt der.

ellers riste jeg der jeg ville, gjorde det jeg ville.

jeg tok mine studier alvorlig nok, var ikke helt uansvarlig.

 

det høres ut som dere modnes i utakt. at dere har ansvar dere ikke er klar for.

 

jeg hadde aldri godtatt en mann som oppførte seg sånn. men jeg hadde heller ikke valgt en mann som kunne gjøre sånn som far til mine barn. når jeg var ung rota jeg meg opp i litt av hvert. men jeg tok pillene mine til punkt og prikke!

 

 

Anonymous poster hash: 6dd95...e30

[Anonym bruker]

ut fra det du skriver tenker jeg dere er i begynnelsen på 20åra?

 

når jeg var så ung levde jeg et normalt ungdomsliv. rotet med gutter, sammen med den, sammen med den, klina litt der, og klina litt her.

forspill, byen nach spill. dagen var lesesalen. jobba litt her og jobba litt der.

ellers riste jeg der jeg ville, gjorde det jeg ville.

jeg tok mine studier alvorlig nok, var ikke helt uansvarlig.

 

det høres ut som dere modnes i utakt. at dere har ansvar dere ikke er klar for.

 

jeg hadde aldri godtatt en mann som oppførte seg sånn. men jeg hadde heller ikke valgt en mann som kunne gjøre sånn som far til mine barn. når jeg var ung rota jeg meg opp i litt av hvert. men jeg tok pillene mine til punkt og prikke!

 

på tide å ta voksne valg! jeg vet ikke svaret for deg, det må du/dere ta. familevern kontoret er sikkert et bra sted å starte.

 

Anonymous poster hash: 6dd95...e30