Samboer oppfører seg dårlig - langt!

[Anonym bruker]

Kjære kloke damer. Nå trenger jeg noen innspill.

Jeg har barn og samboer. Han er altså stefar.

Jeg har konflikter med ham omkring stefar-rollen og hvordan han forholder seg. Men det er ikke bare knytta til stefar-rollen, det er i mange av hans relasjoner.

 

Problemet, slik jeg ser det, er at han mangler situasjonsfornemmelse. Han tramper inn i situasjoner og dialoger som en elefant i en porselensbutikk. Han lager «morsomheter» som ikke er morsomme, og når noen reagerer på dem, syns han det er ekstra morsomt å fortsette å bruke dem, nettopp av den grunn! Og ikke bare en gang eller to, men i ukevis. Det er nesten som om han oppildnes av at andre reagerer.

 

Her hjemme ødelegger det måltider eller andre familiesituasjoner. Han kan bryte inn i enhver dialog og f eks begynne å provosere mens jeg har en samtale med et barn. Han begynner å imitere noe eller vrenge på noe barnet sier. Han syns selv det er fryktelig morsomt, kanskje syns han ikke jeg «går langt nok» i mine irettesettelser og begynner derfor å provosere fram nye svar fra barnet.

Eller kanskje begynner han å «overta» for meg. Hvis jeg sier at det er viktig å vaske hender før maten så bryter han inn og begynner å overdøve meg og fortelle «ja,man kan DØ av det!» og fortsetter i all evighet, helt til vi har forlatt min dialog forlengst og er over i noe helt annet, usaklig, som fortrenger det poenget jeg prøvde å ha. Disse situasjonene er nesten daglige. Kan ikke huske sist vi spiste middag uten at han dominerte.

 

Til slutt måtte jeg ta det opp med ham. Jeg fortalte at jeg ikke trenger ham verken som ropert eller ekko, og at min måte å kommunisere på ble skadelidende. Han ba meg om å stoppe ham hver gang det gikk for langt. Jeg prøvde. Men etter noen uker/måneder var ingen ting endret. Hvis jeg prøvde å stoppe ham, hørte han ikke på meg. Han sier selv han «ikke skjønte at jeg virkelig mente det.»

 

Så jeg gjorde vi en ny avtale, og jeg skulle fra da av bremse ham og si noen helt bestemte ord for at han skulle skjønne at det var alvor. Jeg gikk med på det, selv om jeg ikke syns det er min jobb å oppdra ham. Men jeg ser at han nesten blir beruset av sin egen stemme og sine egne vittigheter når han er i gang, det er bare rambling on and on.

 

I går hadde vi en kjempekonfrontasjon. Jeg skulle si til min sønn at jeg ville ha ham hjem til middag i rett tid. Jeg ville si at det er viktig for meg, at det er hyggelig for alle å være sammen om noe og at det er uhøflig å ikke verdsette når noen lager et godt måltid til deg. Jeg kjenner sønnen min, og vet at man kommer lenger ved å appellere til hans følelser enn ved å si «jeg forlanger at du er hjemme klokka fem.»

 

Men jeg fullførte ikke første setning en gang! Jeg rakk ikke si grunnen til at jeg vil ha ham hjem til middag, før samboeren min var i gang. På 30 sekunder var han inne i en lang, barnslig debatt med gutten, det var nærmest på «næhei! joho!»-nivå. Og sønnen min, som er 14, bare lo av det hele, fordi det ble så latterlig. Selv fløy jeg nesten i flint. Det er så respektløst, slik jeg ser det, og det reduserer dem begge til mindre og barnsligere enn de er. Jeg ønsker ikke den typen krangel i det hele tatt, og når det attpåtil er en voksen som står for det – da er vi jo helt på bar bakke, kommunikasjonsmessig.

 

I dag er det isfront her hjemme. Følelsen av at jeg ikke blir respektert, den misliker jeg.Det verste er ikke at han var fjollete og lagde en tåpelig debatt, eller at han ødela dialogen. Det verste er at ingen ting ser ut til å funke. Min mening betyr liksom ikke noe. Da han så hvor sint jeg var, sa han «Men jeg har skjønt det nå, altså!» Men jeg har bedt ham om å la det være 1000 ganger, og hver gang sier han at nå har han endelig skjønt det!

 

Dette høres sikkert pirkete ut for noen av dere. Men også sammen med voksne, (fremmede, kolleger, venner osv) skal han alltid være den «morsomme», eller den som sier noe uhørt eller sjokkerende. Han liker å få reaksjoner, helst latter. Men hvis det ikke er latter, kan han gjerne være fornøyd med å bare provosere. Feilen med det er at det alltid er noen i rommet som ønsker de tingene var usagt! Han sårer, blottstiller, ergrer eller fornærmer folk. Noen ganger pirker han i ting som bare er smertefullt for tilhøreren, ikke en gang provoserende; bare vondt. Og det syns jeg han gjør her i familien også.

 

I dag spiller han litt martyr. Men for meg er vi ved en skillevei. Jeg vurderer fordelene ved å være alene med barna heller enn å se dem (og meg) overkjørt nesten hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Anonym bruker]

Jeg hadde foretrukket å være alene med barna. For barnas skyld. De er jo ikke hans?

 

Hvordan tror du det er å vokse opp med en slik stefar? Og hvaslags signaler er det de får når voksne oppfører seg slik som han?

Anonymous poster hash: 3d7ef...21e

[ærlig talt]

Jeg synes ikke du høres pirkete ut. Samboeren din høres utrolig umoden ut og jeg skjønner at det må være til stor frustrasjon for deg. Men dette må også være irriterende og sårende for barnet/barna dine!

Du har tatt det opp flere ganger med ham, kan du se for deg at han kutter ut dette?

Jeg hadde aldri godtatt dette!

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun over.

Og spesielt siden dere har dette oppe gang etter gang, og han sier at NÅ skjønner han alvoret, men fortsatt skjer det ikkeno.

 

Anonymous poster hash: af9cc...6c7

[*Miss Marple*]

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

[Anonym bruker]

Han høres ut som en tulling! Og på lengre sikt vil han ødelegge autoriteten din overfor barna dine! Det er veldig alvorlig! Hvis du ikke klarer å nå frem til ham, få hjelp av familievernkontoret! Dette må han skjønne asap!

 

Anonymous poster hash: 3f4da...5d0

[Anonym bruker]

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.

 

 

Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Anonym bruker]

Så det at du vil ha en mann går foran barna dine?

 

Du setter mannen foran sønnen din?

Anonymous poster hash: 3d7ef...21e

[Anonym bruker]

Vanvittig slitsom type da? Han høres ut som et barn!

 

Du har gitt ham nok sjanser, høres det ut som. Han klarer ikke å ta hintet, og det går utover familielivet.

Han vil ikke endre seg! Han kommer ikke til å endre seg! Så da kommer det ned til om du kan akseptere det, noe du sier at du ikke kan.

Ergo: Finn en ekte mann!

 

Anonymous poster hash: 78a2a...656

[*Miss Marple*]

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.  Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel. Anonymous poster hash: 30018...4f6

Nei, du skal ikke leve ensomt, men du plikter å sørge for at den du velger som partner respekterer både deg og barna dine. At det er mest bekvemt å ha en mann i hus som fikser ting veier ikke opp for den dårlige holdningen hans.

 

Etter din beskrivelse er han i kraftig manko på sosiale antenner. Ingen dødssynd, men når det fører til hån og ydmykelse av barna (og deg) er det ikke ok.

[ærlig talt]

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.

 

 

Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

 

Sønnen din gir uttrykk for at han er svært misfornøyd med stefaren sin.

Og jeg skjønner ham! "Alle" kjenner en som er slik som du beskriver samboeren din. De kan være morsomme, og man skjønner tildels at de ikke sier ting for å såre/være slemme etc, men det blir bare feil. Gang etter gang. Jeg synes en kveld med en slik person er utmattende, så du må være meget tålmodig som lever i dette. Men du lar også dette gå ut over sønnen din. Det er veldig trist!! 

[Anonym bruker]

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.

 

 

Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

 

Det siste du sier blir jeg utrolig provosert over. Du setter mannen over barna dine. Sønnen din har ikke til dels rett, han har 100% rett.

 

Anonymous poster hash: 7b677...f44

[Anonym bruker]

 

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.  Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel. Anonymous poster hash: 30018...4f6

Nei, du skal ikke leve ensomt, men du plikter å sørge for at den du velger som partner respekterer både deg og barna dine. At det er mest bekvemt å ha en mann i hus som fikser ting veier ikke opp for den dårlige holdningen hans.

 

Etter din beskrivelse er han i kraftig manko på sosiale antenner. Ingen dødssynd, men når det fører til hån og ydmykelse av barna (og deg) er det ikke ok.

 

Det bisarre er at i jobben sin (der han er kjempedyktig, og ganske anerkjent) så lever han av kommunikasjon og av å bruke sin intuisjon til å inspirere og motivere andre... Men i privatlivet er det som om han har en "blind flekk", der våre følelser og reaksjoner er litt usynlige for ham.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Anonym bruker]

 

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.

 

 

Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

 

Det siste du sier blir jeg utrolig provosert over. Du setter mannen over barna dine. Sønnen din har ikke til dels rett, han har 100% rett.

 

Anonymous poster hash: 7b677...f44

 

Ja vel. Nå siterer jeg ikke hele samtalen sønnen min og jeg hadde, da. Så du må bare bli provosert.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Anonym bruker]

Hadde heller gått i kloster enn å bodd sammen med den tullingen der. Han virker jo høy på seg selv jo. Får aldri nok oppmerksomhet, og bryr seg ikke om morsomhetene hans går ut over andre. Grøss og gru.

 

Anonymous poster hash: 5f576...200

[Anonym bruker]

 

 

 

Han høres utrolig slitsom ut å leve med?! Jeg blir helt sliten bare av å lese innlegget ditt.

 

Essensen her er vel hvordan barna opplever å bo sammen med denne 'mannen'?

Mentalt er det slitsomt noen ganger. På andre måter er det "luksus" å bo sammen med ham, for han er utrolig snill og arbeidsom. Det er der det blir skisma, for meg. For han er generelt i veldig godt humør, står tidlig opp og lager frokost og matpakker til alle, elsker å styre på i kjøkkenet og gjør det bekvemt for meg på mange måter. Hvis jeg har hatt en lang arbeidsdag ber han meg ligge på sofaen med kaffekoppen mens han vasker opp, og han får masse ting gjort som jeg ser mørkt på. Han kjøper gaver og til meg og ungene når han er ute og reiser, og deler stort og smått fra livet med meg. Så på alle andre måter er han jo den partneren jeg ønsker meg.

 

 

Men etter i går spurte jeg tenåringen om akkurat det du nevner, hvordan det oppleves. Han sa: "at mødre med barn får seg kjæreste er nok en fordel for dem selv, men ikke for barna, og jeg syns egentlig det er helt tåpelig." Han har jo til dels rett. Men jeg kan jo ikke leve ensom til de blir voksne likevel.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

 

Det siste du sier blir jeg utrolig provosert over. Du setter mannen over barna dine. Sønnen din har ikke til dels rett, han har 100% rett.

 

Anonymous poster hash: 7b677...f44

 

Ja vel. Nå siterer jeg ikke hele samtalen sønnen min og jeg hadde, da. Så du må bare bli provosert.

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

 

Ok, men da så. Du får bare fortsette, virker som om du er mer redd for å være alene enn å være en god mor og forbilde for barna dine. Lykke til med fremtiden Koz

 

Anonymous poster hash: 7b677...f44

[Anonym bruker]

Jeg syns nå folk er litt harde som sier at du burde bare gå. Hva med å prøve terapi sammen? Dersom mannen er så smart som du sier burde jo det fungere godt på han.

Anonymous poster hash: d7c2f...a38

[Hjertefru]

Tror desverre ikke at samboeren din hører på deg på dette punktet. Skulle til å spørre om hvordan han fungerer på jobb men der høres det merkelig nok ut som alt er bra.

Tror din samboer trenger at en utenforstående gjør ham oppmerksom på hvordan hans atferd påvirker andre. Når situasjonen er blitt så fastlåst som her tror jeg familievernkontoret er en god ide. Tror jeg ville gitt ultimatum.

Høres forøvrig ut som en mann med mange gode sider,men skjønner at dette blir et problem. Har en sånn type i omgangskretsen selv. Slår vitser på andres feil og mangler, gjerne i plenum.

[Anonym bruker]

Sønnen din sier klart og tydelig at han ikke er fornøyd.

 

Du sier klart og tydelig at du ikke er fornøyd.

 

Hva mer er det å lure på?

Du har jo gitt ham mange beskjeder og sjanser??

 

Anonymous poster hash: 78a2a...656

[Anonym bruker]

Sønnen min sier også at han i bunn og grunn liker min samboer. Og at han følte at kritikken traff, han var enig i at han burde komme tidsnok til middag. Min mann "skjemmer bort" ungene mye mer enn jeg gjør, duller og diller med dem. De er også såpass unge at de syns humoren hans er mer morsom enn det jeg syns. Så signalene er nok mer enn bare svart/hvitt. Vi får alle mye omsorg, nemlig, og mye kjærlighet. Men jeg har begynt å føle at mangel på respekt, det å bli sett og hørt, er viktig i tillegg til å bli dullet med.

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Superdolly]

Jeg lurer på hvorfor du skriver et langt innlegg her inne og ber om råd, for så å bli opprørt og krangle og fortelle de som svarer deg at de ikke vet nok til å uttale seg. Nei, vi vet ikke mer enn du har fortalt oss, men det var nå du som ba om råd da.

 

Nå virker det som om du for lengst har bestemt deg for at mannen er fantastisk og at alle råd om å gjøre slutt på forholdet eller gå til FVK er bare irriterende. Deg om det, men hvorfor startet du denne tråden da? Mannen er kjempesnill mot deg, sønnen din er glad i ham. Fint.

[Anonym bruker]

Superdolly, jeg vet ikke helt hvordan du fikk ut av mine uttalelser at alle råd om å slutte forholdet eller gå til FVK er irriterende. Begge deler er jo ting jeg vurderer, det trodde jeg ikke behøvde å nevnes en gang.

 

Jeg er ikke irritert, i alle fall ikke på noe jeg leser på nett. Jeg er desillusjonert, skuffa, trist og veldig, veldig sliten. Jeg trenger noe mer enn overflatisk "hiv han på huet og ræva ut!". Ikke fordi jeg ikke har tenkt tanken selv. Den er der. Men et individ er mer enn sine feil. Er ikke vi alle det?

 

Jeg trenger verktøy, ikke tabloide overskrifter eller lettvinte floskler. Hvis du ikke har annet, så er det greit, men ikke legg inn fortolkninger det ikke er grunnlag for, f eks at jeg driter i barna eller syns råd er irriterende (det signaliserer jeg ikke, i alle fall ikke med vilje. Jeg prøver å belyse videre.) Ungene liker ham det  meste av tida. Men de blir også trukket med i dragsuget av den formen han velger å ha. Men alt i alt er det jeg selv som plages mest av det. JEG føler at det mangler respekt. Det er spørsmålsstillingen, ikke hva slags spekulasjoner folk gjør seg om ungene har det godt eller vondt. Den samtalen må jo jeg ta med dem, ikke med dere.

 

Hvis noen har noen tanker om dette, leser jeg dem gjerne. Noen tanker som kan gi perspektiver.

 

 

Anonymous poster hash: 30018...4f6

[Anonym bruker]

Huff, slik du beskriver i hovedinnlegget ditt kan du IKKE ha det. Dette høres ut som en veldig slitsom hverdag. Jeg kjente flere personer i livet mitt igjen i din beskrivelse av mannen din, dog ingen så ekstrem, men ikgen av dem er blandt mine nærmeste for det hadde jeg ikke taklet

 

Det jeg tenker er t du må på en eller annen måte klare å få mannen til å se seg selv uten ifra. Hva med å filme en slik familiemiddag, og så vise han eksakt på hvilke områder han bare mister alle hemninger sosialt sett? Har du forresten fortalt han at dette er blitt så ille at du vurderer å gå fra han? Hvis ikke, kan jo det være en måte å prøve å få han til å forstå alvoret i situasjonen? Det virker nemlig som om han ikke klarer å se hvordan dette er så ydmykende både for han selv og alle rundt at det er verdt å endre oppførsel? Da hjelper det lite at han "vet" hva som plager deg og barna, desverre, han må være villig til å endre seg.

 

Jeg forstår godt den vanskelige situasjonen. Det er ikke lett å gå fra en mann som generelt sett er en ordentlig grei og kjærlig mann. I tillegg ønsker man jo ikke at barna skal måtte gå gjennom nok et brudd og opp med rota, gjerne både flytting og skolebytte. Og det siste hadde veid VELDIG tungt for meg, særlig om de sa at de som regel synes han er grei

 

Til syvende og sist blir det et valg du må ta. Enten bestemme deg for at dette kan du ikke leve med, gjøre alt som står i din makt for å få fyren til å endre adferd, og siste utvei forlate han om han ikke gjør det. Ellers kan du bestemme deg for at hans positive sider veier opp for denne munndiareen hans akseptere situasjonen for det den er, han kommer ikke til å endre seg...

 

Ønsker deg masser av lykke til!!

Anonymous poster hash: 1684c...95a