Føler meg ensom, gravid.

[Anonym bruker]

Enten så jobber mannen eller så trener han eller sover. Han jobber skift så noen uker sover han på ettermiddagen å da sier det seg selv at vi sees sjelden. Tidligere har dette vært greit, men jeg kjenner at jeg har mer behov for noen å dele bekymringene med nå som jeg er gravid. Jeg har flere gode venner men det blir ikke det samme. Kjenner jeg blir sur og lei meg, føler meg lite prioritert om dagen til tross for at vi vanligvis har det slik. Helgene er jeg ofte alene da mannen har kamper, hvis vi er heldige har vi lørdagen sammen men da er vi ofte ute med venner/familie sammen. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, men følte bare for å tømme meg litt.

 

Anonymous poster hash: 40119...a12

[Gjest vannballong]

Kjedelig da.. du må jo prate med han om dette..

for det blir for tøft om du skal ha det slik når barnet er kommet ut.

[Anonym bruker]

Hvordan skal dette gå når barnet kommer, da? Dette må dere prate om!

 

Anonymous poster hash: ca14d...4c4

[Anonym bruker]

Føler det samme, bare jeg har en som ikke er enkel og snakke med. Han har aldri vært flink til det, og det gjør vondt

Anonymous poster hash: 6f31e...9ad

[Anonym bruker]

 

Føler det samme, bare jeg har en som ikke er enkel og snakke med. Han har aldri vært flink til det, og det gjør vondt

 

Anonymous poster hash: 6f31e...9ad

Har dere forsøkt å snakke om det? Vi har gjort det. Mannensier han skal roe ned å være mer hjemme. Jeg vet han vil bli mer tilstede når barnet kommer, han har satt av noen uker ekstra hjemme i tillegg til permisjonen. Det er bare at jeg trenger han nå også. . Han gleder seg mye til barnet kommer, det sier han hver dag. Jeg er nok litt hormonell og ekstra sårbar om dagen. Ikke noe kjekt å vite at det er flere ensomme der ute 😞

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 40119...a12

[Anonym bruker]

Kjenner igjen følelsen din..I forrige ss var jeg mye dårlig og la meg tidlig, så da var han mye ute av huset på trening og med kompiser. Det var til tider veldig ensomt om kveldene fordi jeg ikke hadde overskudd til å be over venninner eller selv å gå ut å møte dem, samtidig ble det utrolig ensomt å sitte kveld etter kveld i sofaen å vente til det ble leggetid...Da babyen endelig kom hadde han fremdeles ikke vendt seg helt til å være mye hjemme, så vi kranglet kjempemye i starten siden han var ute av huset kveld etter kveld og jeg følte meg nesten som en fange i mitt eget hus siden jeg ikke kunne gå alene til butikken like i nærheten en gang uten alltid å måtte ha med babyen siden han så ofte var ute av huset. Vi måtte snakke MASSE om utfordringene våre og helt ærlig følte jeg nok ikke helt at vi ble likestilte i foreldreansvaret før jeg sluttet å amme da jenta vår var 5,5mnd. Da vi gikk over til nan (melken min stoppet), kunne han ikke lenger bruke argumentet "du ammer jo, så da må jo du være her hjemme med babyen..." Nå venter vi nr. 2 og jeg kjenner litt på at jeg skal være beinhard denne gangen og nekte han ego-tripp-tid i samme skala til våren da knøttet kommer. Da har vi tross alt en toåring - og en nyfødt å ta oss av og jeg nektet å sjonglere begge de rollene som mor alene.

 

Mitt råd er derfor å ta dette opp med han NÅ! Min erfaring er at menn ikke nødvendigvis "switsjer" om på rappen etter at de blir fedre. Masse lykke til!!!

 

Anonymous poster hash: 23011...4e1