Har mange her denne holdningen..

[Anonym bruker]

At imed du har en psykisk lidelse/sykdom, så er det ikke like alvorlig/trenger ikke respektere på samme måte?

 

Jeg har selv en psykisk lidelse. Nor som mest sannsynlig vil være med meg hele livet. Jeg er hos psykolog ukentlig og jobber med dette.

Bakgrunnen av lidelsen er barndommen.

Møter på mange som ikke respekterer eller vil tro på at jeg ikke alltid klarer og er alltid stresset osv. Noe som ødelegger livet mitt.

Mens f.eks den som har skadet seg fysisk, møter ikke på skeptisk engang.

 

(Er ikke vondt ment mot de som har skadet seg eller er dårlig/syke ellers, og forstår selv at mange der også blir møtt med mistroelse. Føler med dere.)

 

Hvordan er det med deg? Hvilken holdning har du til det?

 

 

Anonymous poster hash: beb47...81c

[Anonym bruker]

Altså på samme måte som med en som har skadet foten osv*

 

Anonymous poster hash: beb47...81c

[Anonym bruker]

Jeg tror nok de fleste tror at de tenker likt om fysisk og psykisk skade, for i teorien er det jo enkelt å si at det er det samme. Men i praksis er det vanskeligere. Depresjon kan ofte se ut som latskap f.eks. og da er det mye lettere å behandle deprimerte som late. Det er veldig lite kunnskap om psykiske lidelser, så folk kjenner de ikke igjen når de ser dem. Så blir psykisk syke dårlig behandla av Gud og hvermann rett og slett fordi folk ikke vet bedre...

 

Anonymous poster hash: 3ef9c...f22

[LME1001]

Jeg har litt problemer med ENKELTE personers påståtte angst. De klarer ikke jobbe med noen verdens ting, men bruker hele dagene som de selv vil, mens de får støtte fra nav. Problemet for NOEN med angst er den evige onde sirkelen, at de ikke føler de mestrer jobb, dermed øker angsten, og etter hvert er det så lenge siden de har jobbet at de ikke tror de mestrer noe som helst.

 

Jeg ser på meg selv som en relativt oppegående person (med full jobb), har aldri vært plaget med angst av noe slag, men jeg kan godt tenke meg at om jeg ikke hadde jobbet på ei lang stund, og bare gått hjemme alene med meg og mitt, hadde "bobla" jeg lever i blitt mindre og mindre, og små problemer større og større.

[Gjest Antarctica]

Jeg registrerer holdningen hos mange. Ikke bare mht angst, men alt som ikke gir feber, omtrent. Min eks, som var kronisk syk, hørte ofte utsagn som "jaja, du SER jo frisk ut!" o.l.

Noe som var ganske paradoksalt, når vi som levde med ham så hvor store plager han hadde og hvor mye han tok seg sammen hver dag bare for å jobbe 50%.

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå at mange blir skeptiske pågrunn av at flere "lyver" på seg ting. Men det ødelegger også mye for oss som ikke svindler og lurer.

 

Jeg hadde aldri betalt 305/315 kr hver uke for en time hos psykolig, til en får frikort. Ville ikke brukt mye av min tid i livet på undersøkelser og legetimer eller å ikke jobbe, for å lure eller sluntre unna jobblivet og det som følger.

Jeg for min del ønsker å jobbe. Jeg er som en vanlig person det folk ser, men det ikke folk ser, er en sone som er veldig mørk for livet mitt. Jeg som vil fungere, jobbe, kunne gå på byen, være med venner i flere timer uten å måtte ligge dårlig i flere dager etterpå.

 

Jeg maler hus, kapper og stabler ved, klipper gress, gjør husarbeid, ++. Men etter for mye overbelastning er jeg slutt. Enkelte netter sover jeg ikke, og noen dager må jeg ligge i flere timer for å hente meg.

 

Nå studerer jeg samtidig som jeg jobber for å bli frisk. Studerer for å kunne jobbe med det jeg vil. Så mens jeg kjemper, kan jeg like gjerne studere enn å sløse tiden. (Nettbasert)

 

Så det er synd at mange har den holdningen, ihvertfall når det finnes følk som ufrivillig er dårlige....

 

Hi. :-)

 

Anonymous poster hash: beb47...81c

[Anonym bruker]

Utfordringen ligger i at det nok er mange som "spiller" på fobier osv osv. Det betyr trøbbel for de som virkelig har det.

 

Selv har jeg en usynlig skade (fysisk) som ikke blir tatt alvorlig i det norske helsevesenet. Jeg ser veldig sprek ut, men er det ikke. Jeg har valgt åpnehet uten sutring ,og har fått "anerkjennelse" for det i form av at det er få/ingen som ikke tror meg. (men så er det også mange som har sett meg askegrå i trynet innimellom også)

 

Har prøvd meg på psykisk sykdom etter noen dramatiske uker (PTS). Det var svært ubehagelig å ikke være seg selv i et par år mens jeg bearbeidet det. Nå etter flere år, er det heldigvis få situasjoner hvor det slår ut, men det er like jævlig hver gang.

Anonymous poster hash: 0b96a...8ad