Barnevern, omsorg osv.

[Anonym bruker]

Er det vanlig at et barn som blir tatt vekk fra moren sin pga omsorgssvikt blir plassert innad i familien? Feks hos broren til moren (altså onkelen til barnet)? Vil barnevernet gjerne få plassert barnet innad i familien?

 

Anonymous poster hash: 1e1e3...bd1

[Anonym bruker]

Aner ikke, men tviler sterkt på det.

Anonymous poster hash: a11e3...326

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke vanlig. Det er to hovedårsaker til at det ikke er vanlig.

Nr.1: Det er vanskelig for familiemedlemmer å begrense mor og fars tilgang på barnet. Besøk må reguleres etter samværsavtalen, spontane besøk må opphøre, man må sette regler og man må følge dem.

Nr.2: Familien ønsker ikke familieplassering eller er uskikket

 

Anonymous poster hash: 6753b...0f5

[Anonym bruker]

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet.

 

Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet.

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

[Anonym bruker]

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

[Anonym bruker]

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

 

 

Hvor gammelt er barnet? 

Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs. 

 

Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. 

Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

[Anonym bruker]

 

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.Anonymous poster hash: 3b10e...085

 Hvor gammelt er barnet? Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs.  Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.   

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Ca. 1,5 år.

Det er ganske vondt for samtlige i familien å faktisk måtte velge hvem av de som skal få komme i bursdag f.eks, foreldrene eller barnet. Og her er det ikke snakk om at foreldrene har bedrevet omsorgssvikt på noen måte, det er så dumt som at barnevernet har hengt seg opp i noe som skjedde før barnet i det hele tatt var påtenkt. Men sånn er det dessverre noen ganger, og vi er jo glade for at barnet er i familien. Og når et er innen familie, så burde det være en selvfølge at de kan møtes i selskap osv.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

[Anonym bruker]

 

 

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.Anonymous poster hash: 3b10e...085

 Hvor gammelt er barnet? Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs.  Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.   

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Ca. 1,5 år.

Det er ganske vondt for samtlige i familien å faktisk måtte velge hvem av de som skal få komme i bursdag f.eks, foreldrene eller barnet. Og her er det ikke snakk om at foreldrene har bedrevet omsorgssvikt på noen måte, det er så dumt som at barnevernet har hengt seg opp i noe som skjedde før barnet i det hele tatt var påtenkt. Men sånn er det dessverre noen ganger, og vi er jo glade for at barnet er i familien. Og når et er innen familie, så burde det være en selvfølge at de kan møtes i selskap osv.Anonymous poster hash: 3b10e...085

Foreldrene blir jo ikke fratatt barnet dersom det ikke er snakk om en eller annen form omsorgssvikt.....

 

Anonymous poster hash: 28309...c92

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.Anonymous poster hash: 3b10e...085

 Hvor gammelt er barnet? Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs.  Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.   

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Ca. 1,5 år.

Det er ganske vondt for samtlige i familien å faktisk måtte velge hvem av de som skal få komme i bursdag f.eks, foreldrene eller barnet. Og her er det ikke snakk om at foreldrene har bedrevet omsorgssvikt på noen måte, det er så dumt som at barnevernet har hengt seg opp i noe som skjedde før barnet i det hele tatt var påtenkt. Men sånn er det dessverre noen ganger, og vi er jo glade for at barnet er i familien. Og når et er innen familie, så burde det være en selvfølge at de kan møtes i selskap osv.Anonymous poster hash: 3b10e...085

Foreldrene blir jo ikke fratatt barnet dersom det ikke er snakk om en eller annen form omsorgssvikt.....Anonymous poster hash: 28309...c92

Jo, det er noen som er så uheldige.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

[Anonym bruker]

De prøver alltid og finne ut om noen i familien kan ta barnet får de finner en fremme i alle fall her

Anonymous poster hash: 13ebc...4cb

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.Anonymous poster hash: 3b10e...085

 Hvor gammelt er barnet? Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs.  Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.   

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Ca. 1,5 år.

Det er ganske vondt for samtlige i familien å faktisk måtte velge hvem av de som skal få komme i bursdag f.eks, foreldrene eller barnet. Og her er det ikke snakk om at foreldrene har bedrevet omsorgssvikt på noen måte, det er så dumt som at barnevernet har hengt seg opp i noe som skjedde før barnet i det hele tatt var påtenkt. Men sånn er det dessverre noen ganger, og vi er jo glade for at barnet er i familien. Og når et er innen familie, så burde det være en selvfølge at de kan møtes i selskap osv.Anonymous poster hash: 3b10e...085

Foreldrene blir jo ikke fratatt barnet dersom det ikke er snakk om en eller annen form omsorgssvikt.....Anonymous poster hash: 28309...c92

Jo, det er noen som er så uheldige.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

 

Og der rører du ved kjernen i veldig mange saker..Innsikten er ikke alltid tilstede hos de som blir fradømt barna sine. De aller færreste ser selv at de ikke gjør en god nok jobb som foreldre. Selvfølgelig! Det er det såreste såre av alt at noen sier du ikke er en god nok forelder for barnet ditt.  Når det er sagt, det er ikke uvanlig at løsninger med familie blir benyttet, det er gjerne det som er det beste for barnet. Og det er faktisk barnet som står i fokus.  Hvis det er mindre belastende for barnet å bo hos tante enn hos fremmede (kanskje i en annen kommune langt borte), ja så må mammas ønske om å delta i sosiale sammenhenger vike for barnets behov for trygge rammer og et godt liv. Sånn er det. Vanskelig kanskje, men om du setter barnets beste først burde det ikke være så vanskelige valg å ta uansett..

 

Anonymous poster hash: 3ad54...7d9

[Anonym bruker]

Det er faktisk ganske logisk at man ikke skal bo hos familie, nettopp fordi man skal slippe å omgås foreldrene sine. Jeg var et slikt barn, ville absolutt ikke treffe mamma, men når slektningene jeg bodde hos ikke klarte å holde henne unna endte det opp med at jeg måtte flytte i fosterhjem hos fremmede. 

 

Så å bastant si at det ikke er logisk går jeg ikke med på, jeg fikk det mye bedre når jeg slapp å tenke på at mamma kanskje kom innom. 

Anonymous poster hash: aa9d7...d94

[Mamma_til_2]

Jeg har noen i familien som står i fare for og miste barna sine og der har familien fått beskjed fra barnevernet at barna blir sent vekk til fremmede mennesker i en annen by, familien er ikke vurdert og det har ikke noe med omsorgsevnen til resten av familien og gjøre men for barna sin del.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Ifølge lovverket skal familieplassering alltid utredes, men dette skjer vel svært sjeldent, selv om barnevernet liker å påstå annet. Det jeg kan fortelle deg utfra egne erfaringer er at om familien ønsker å være fosterhjem så må dere kjempe, og kjempe hardt for det! Det kan gå. Men gjør dere ingenting, vil de nok glatt overse storfamilien som en mulighet. Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Her var det stikk motsatt, barnevernet var veldig ivrige på at noen i familien kunne ta til seg barnet, for å nettopp holde det innen familien. Et familiemedlem sa ja, og barnet flyttet dit uten problemer. det som er trist er jo at da kan ikke barnets foreldre møte opp i sammenkomster der barnet er, men vi har i det minste barnet i familien.Anonymous poster hash: 3b10e...085

 Hvor gammelt er barnet? Vi opplevde det samme når barnet ble eldre (13+) og var i behov for et nytt sted å bo. Da var plutselig familien en kjempe ressurs.  Men litt sånn utenom... Jeg synes det er fryktelig rart / feil at foreldre må holdes utenfor sammenkomster kun fordi de har mistet den daglige omsorgen. Det å møtes i tilstelninger er jo langt ifra det samme som å være en primær omsorgsgiver. Det er jo på en måte det samme som å si at hvem som helst som har mistet sine barn til barnevernet må holde seg unna alle barn fordi de ikke er skikket. Og nå ser vi selvfølgelig bort fra de groveste sakene der det å være rundt foreldrene er direkte skadelig for barna, og at det er forskjell på å renne ned dørene for å se barna hver dag, og det å få delta i selskaper, jul o.l. På et generelt grunnlag vil jeg ikke si at at det er nødvendig for bv å være sååå strikse på det. Det finnes ikke logisk en plass.   

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

Ca. 1,5 år.

Det er ganske vondt for samtlige i familien å faktisk måtte velge hvem av de som skal få komme i bursdag f.eks, foreldrene eller barnet. Og her er det ikke snakk om at foreldrene har bedrevet omsorgssvikt på noen måte, det er så dumt som at barnevernet har hengt seg opp i noe som skjedde før barnet i det hele tatt var påtenkt. Men sånn er det dessverre noen ganger, og vi er jo glade for at barnet er i familien. Og når et er innen familie, så burde det være en selvfølge at de kan møtes i selskap osv.Anonymous poster hash: 3b10e...085

Foreldrene blir jo ikke fratatt barnet dersom det ikke er snakk om en eller annen form omsorgssvikt.....

 

Anonymous poster hash: 28309...c92

 

 

"Snakk om" omsorgssvikt er det nok, men omsorgssvikten trenger ikke å ha skjedd.

 

 

§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn. Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a.

dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,

b.

dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,

c.

dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller

d.

dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

 

Den siste der betyr altså at man kan ta barn fra foreldre som ennå ikke har utøvd omsorgssvikt, dersom man anser det som "overveiende sannsynlig" at det kommer til å skje.

 

Anonymous poster hash: a94d9...8a3

[Anonym bruker]

I tilfellet i denne familien jeg kjenner, så skal jeg gjerne innrømme at JA,jeg er enig i at foreldrene trengte hjelp til å klare det. Ikke mating og bleieskift, men mer å skape bånd mellom seg selv og barnet, sosialisere det osv. Barnets mor har tidligere slitt litt psykisk og det var da hovedfokuset til barnevernet. De var veldig intense på at mor har hatt det tøft, og det var grunnlag nok til at de ville at barnet skulle flytte. Det ble aldri nevnt hjelpetiltak før en eventuell omsorgsovertakelse, og når det aldri har vært tegn på omsorgssvikt så er jo det litt rart?

 

Uansett, så er det vanskelig for utenforstående å kunne si noe når det gjelder slike saker. Man må ha tilgang til alle dokumenter i saken (både fra ene og andre siden) før man kan si at det er rett eller galt at DEN familien mista omsorgen.

 

Anonymous poster hash: 3b10e...085

[Anonym bruker]

Ok, tusen takk for svar alle sammen.

 

Anonymous poster hash: 1e1e3...bd1

[Anonym bruker]

 

Det er faktisk ganske logisk at man ikke skal bo hos familie, nettopp fordi man skal slippe å omgås foreldrene sine. Jeg var et slikt barn, ville absolutt ikke treffe mamma, men når slektningene jeg bodde hos ikke klarte å holde henne unna endte det opp med at jeg måtte flytte i fosterhjem hos fremmede. 

 

Så å bastant si at det ikke er logisk går jeg ikke med på, jeg fikk det mye bedre når jeg slapp å tenke på at mamma kanskje kom innom. 

 

Anonymous poster hash: aa9d7...d94

 

 

Men din sak er ikke hovedregelen for alle. 

Det var bedre for deg å slippe å møte din mor, og dermed bedre å bo i et fosterhjem utenfor familien fordi de ikke klarte holde grensene.

 

Slik er det jo ikke for alle.

Og det jeg mener er at samme regelen passer ikke for alle. Man må se an grunnen til omsorgsovertakelse, og barnas behov og ønsker.

 

Jeg har erfaring med barnevernet fra begge sider, som barnevernsbarn, og som utenforstående. 

Selv har jeg bodd i familiefosterhjem, og jeg ønsket å se min mor når jeg ville. Det var enormt trist å sitte i stua når min mor kom på døren og ble bortvist fordi jeg var hjemme. Når jeg var tenåring gjorde jeg dermed som jeg ville, og så min mor når det passet meg. Barnevernet sa ingenting på det når jeg gjorde det klart for dem hvordan jeg ville ha det. Dermed ble det heller ikke så strengt med tanke på besøk. Hun rant ikke ned dørene for all del, men hun kom innom av og til for å si hei, ta en kopp kaffe og så gå igjen, og det var veldig fint! Og hun var med på sammenkomster som jul og selskaper. 

 

Jeg mener det er viktig å opprettholde et så naturlig forhold som er mulig når man først ikke kan bo hjemme. Faste samvær tar bort alt som er naturlig. Det blir fort veldig tilgjort, og stressende. Derfor er det veldig godt med spontane besøk innimellom.

Og det er helt hårreisende å nekte barn dette når de selv ønsker det, eller når omsorgsovertakelsen ikke tilsier at det ikke er gunstig.

 

Og familiefosterhjem hadde kanskje vært enklere å gjennomføre om man kunne se litt gjennom fingrene, der situasjonen tillater det. Slik som i de saker jeg kjenner til, samt min egen sak.

 

Anonymous poster hash: 6e7d4...c1a

[Anonym bruker]

I alle saker hvor det er snakk om omsorgsovertakelse, skal barneverntjenesten vurdere om en nettverksplassering kan være aktuelt.

 

Typiske årsaker til at det ikke er aktuelt:

-Foreldrene ønsker det ikke.

-Barnet ønsker det ikke.

-Familien er uenige i årsaken til plasseringen og vil dermed ofte ha vansker med å skjerme barnet i forhold til foreldrene.

-Familien frykter konflikt med foreldrene.

-Familien er preget av sosial arv og rett og slett uegnede som fosterhjem.

 

Men familieplasseringer forekommer absolutt. Ofte fungerer de svært godt, i blant er det belastende for fosterhjemmet f.eks ved at resterende slekt vender seg mot dem, de opplever konflikt med biologiske foreldre osv.

Anonymous poster hash: 9c23a...bba

[Anonym bruker]

 

I alle saker hvor det er snakk om omsorgsovertakelse, skal barneverntjenesten vurdere om en nettverksplassering kan være aktuelt.

 

Typiske årsaker til at det ikke er aktuelt:

-Foreldrene ønsker det ikke.

-Barnet ønsker det ikke.

-Familien er uenige i årsaken til plasseringen og vil dermed ofte ha vansker med å skjerme barnet i forhold til foreldrene.

-Familien frykter konflikt med foreldrene.

-Familien er preget av sosial arv og rett og slett uegnede som fosterhjem.

 

Men familieplasseringer forekommer absolutt. Ofte fungerer de svært godt, i blant er det belastende for fosterhjemmet f.eks ved at resterende slekt vender seg mot dem, de opplever konflikt med biologiske foreldre osv.

 

Anonymous poster hash: 9c23a...bba

Enig i alt som er nevnt over her. Grunnen til at vi sjeldent plasserer i nettverket er at det er sjeldent en ressurssterk familie rundt. Vi ser at i de sakene hvor både foreldre og øvrig nettverk er oppegående og ressurssterke så kan Bvt gå inn med hjelpetiltak, og trenger sjeldent å ta over omsorgen. Mens i 4-12 sakene er det som oftest ikke noen i nettverket som egner seg som fosterhjem. Selvsagt finnes det unntak, men i grove trekk er det sånn.

 

Anonymous poster hash: 6522c...f92