Når visste dere...

[Anonym bruker]

...at forholdet ikke var verdt det lengre?
Hva var triggeren som gjorde at det ble slutt? 
Var det noe dramatisk, eller det at dere tydlig bare ikke var rett for hverandre? Og hvilke faktorer eller hendelser førte til samlivsbruddet?

Er så mye vanskeligere å gå når man har barn sammen, det vet jeg selv, men hvor går grensa? 

Er jo bare krangling her hjemme, har vært det over en periode på snart 2 år. 
Det påvirker tydelig de små også nå mtp humør og livsgnist... 

For min del føler jeg at vi bare nuller ut hverandre og at det ikke er mer å hente.
Tror jeg vet hva jeg må gjøre, men er redd og trist.

 Så, please fortell meg deres historie! 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

[Anonym bruker]

Hvis du ser at barna dine blir deprimert som du skriver så ville jeg gått. Den dagen jeg innser at barna har det bedre med en mamma og pappa som bor hver for seg så pakker jeg sakene mine.

 

Anonymous poster hash: a4b81...c21

[Anonym bruker]

Han dro ut mye, men ville aldri si hvor han hadde vært og med hvem. Mye løgner. (Ingen utroskap)

Det ble dårligere stemning her hjemme som følge av løgnene, og han var konstant sur. Da barna begynte å kommentere det dårlige humøret hans og stemningen i hjemmet, da satte jeg foten ned.

 

Da det ble slutt fant vi tilbake til vennskapet, og samarbeidet om barna går veldig bra. Jeg tror ikke vi ville vært så gode venner om vi hadde fortsatt samlivet.

 

Anonymous poster hash: 313cc...651

[Anonym bruker]

Nei, her var det bare takk og farvel etter 3,5 år og 2 barn sammen.. Ikke snakk om at han tenker på meg mer, men sånn er noen mannfolk.. De er bare "ferdige." Og så løper de videre til neste hull etter 2-3 mnd og håper på å starte et nytt liv med henne.. Kjipt, men sånn er det..

 

Heldigvis vil han fortsatt se barna da, og vi har da hatt litt av og på - sex.. .....

Anonymous poster hash: 8585a...157

[Anonym bruker]

 

Nei, her var det bare takk og farvel etter 3,5 år og 2 barn sammen.. Ikke snakk om at han tenker på meg mer, men sånn er noen mannfolk.. De er bare "ferdige." Og så løper de videre til neste hull etter 2-3 mnd og håper på å starte et nytt liv med henne.. Kjipt, men sånn er det..

 

Heldigvis vil han fortsatt se barna da, og vi har da hatt litt av og på - sex.. .....

 

Anonymous poster hash: 8585a...157

 

Ikke mens han var sammen med noen andre, som jeg vet om.. Der går grensa..

 

Anonymous poster hash: 8585a...157

[Anonym bruker]

Det øyeblikket jeg sa til meg selv "Okei, jeg er ikke lykkelig og jeg må leve resten av livet ulykkelig, men barnet har ihvertfall foreldrene sammen!"

 

I det jeg tenkte den tanken, så gikk det opp et lys. Hvorfor kunne jeg tillate meg en situasjon hvor jeg var ulykkelig uten å gjøre noe med det? Man lever en gang, og ikke spesielt lenge, så da må man få søren nyte så mye man kan!

 

Det gikk også opp for meg at barnet naturlig nok ville bli påvirket av foreldre som holdt sammen kun for hans skyld.

Og det er jo ikke rettferdig?

Han ville være lykkeligere med foreldrene hver for seg.

 

Og vips, så var det ikke lenger et dilemma

 

Anonymous poster hash: 48ebe...bf4

[Anonym bruker]

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

Jeg er dame, er 25 år, under utdanning, 3 barn fra 1-3 år...

Føler det er økonomien som holder oss sammen. 

Han gir beng i meg og forhold eller damer genrelt, er kun opptatt av data. 

Har gjort det tydelig for meg gjentatte ganger at jeg er det svake kjønn, at jeg skal rydde, vaske, lage mat, passe ungene, klare jobb og studier med ham vekke 2 av 4 uker hver mnd. Jeg er utslitt og selvom han har begynt å endre seg, så går det for seeeeeeint. 

Har virkelig lagt sjela mi i å redde det som reddes kan, men jeg er dypt ulykkelig og forvirret. Jeg tror ikke, jeg vet vel faktisk, at gresset ikke er grønnere på den andre siden. For meg handler det om friheten til å bare være seg selv, ha litt fritid, får litt støøte av ekte venner og meg selv her i livet...

 

Kan jo ikke leve som dette med ham hver dag i X-antall dager, uker, måneder, eller år...man vet jo ikke hvor lang tid man har her på jorda, og man kan for all del ikke være lykkelig på genrell basis, lykke er en luksus, det har jeg skjønt. Men å trives, vokse, være den beste versjonen av seg selv...er ikke det ok å ville det?

 

Føler meg utslitt, møkklei av mannsjovnisme, mannflok, menns trangsynhet, menns forsørgerrolle o.s.v.

 

Han hater å reise, gå på date, være sosial, oppleve kulturelle begivenheter, å kle seg opp litt, parfyme av og til, matlaging, bøker, et glass vin til maten, meg i sexy undertøy, rolige kosekvelder etter at barna har lagt seg, en god fest uten å bli motbydelig full og drite meg eller seg selv ut...jeg er sammen med en drittunge! Han hater jo alt jeg liker og setter pris på.... Jeg drukner her damer! 

 

Har gått fra å være blid og omgjengelig til et usosialt, hissig lemen (evt. hamster om du vil...)

Er jeg en super egoist? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Det øyeblikket jeg sa til meg selv "Okei, jeg er ikke lykkelig og jeg må leve resten av livet ulykkelig, men barnet har ihvertfall foreldrene sammen!"

 

I det jeg tenkte den tanken, så gikk det opp et lys. Hvorfor kunne jeg tillate meg en situasjon hvor jeg var ulykkelig uten å gjøre noe med det? Man lever en gang, og ikke spesielt lenge, så da må man få søren nyte så mye man kan!

 

Det gikk også opp for meg at barnet naturlig nok ville bli påvirket av foreldre som holdt sammen kun for hans skyld.

Og det er jo ikke rettferdig?

Han ville være lykkeligere med foreldrene hver for seg.

 

Og vips, så var det ikke lenger et dilemma

 

Anonymous poster hash: 48ebe...bf4

Oi, den setningen traff meg! Tenker det samme flere ganger daglig desverre :/    HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Hvordan går jeg da fram? 
Han har det jo som plommen i egget og vil ikke.... Hvor begynner jeg med alt det praktiske?  

HI

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

 

 

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

Jeg er dame, er 25 år, under utdanning, 3 barn fra 1-3 år...

Føler det er økonomien som holder oss sammen.

Han gir beng i meg og forhold eller damer genrelt, er kun opptatt av data.

Har gjort det tydelig for meg gjentatte ganger at jeg er det svake kjønn, at jeg skal rydde, vaske, lage mat, passe ungene, klare jobb og studier med ham vekke 2 av 4 uker hver mnd. Jeg er utslitt og selvom han har begynt å endre seg, så går det for seeeeeeint.

Har virkelig lagt sjela mi i å redde det som reddes kan, men jeg er dypt ulykkelig og forvirret. Jeg tror ikke, jeg vet vel faktisk, at gresset ikke er grønnere på den andre siden. For meg handler det om friheten til å bare være seg selv, ha litt fritid, får litt støøte av ekte venner og meg selv her i livet...

 

Kan jo ikke leve som dette med ham hver dag i X-antall dager, uker, måneder, eller år...man vet jo ikke hvor lang tid man har her på jorda, og man kan for all del ikke være lykkelig på genrell basis, lykke er en luksus, det har jeg skjønt. Men å trives, vokse, være den beste versjonen av seg selv...er ikke det ok å ville det?

 

Føler meg utslitt, møkklei av mannsjovnisme, mannflok, menns trangsynhet, menns forsørgerrolle o.s.v.

 

Han hater å reise, gå på date, være sosial, oppleve kulturelle begivenheter, å kle seg opp litt, parfyme av og til, matlaging, bøker, et glass vin til maten, meg i sexy undertøy, rolige kosekvelder etter at barna har lagt seg, en god fest uten å bli motbydelig full og drite meg eller seg selv ut...jeg er sammen med en drittunge! Han hater jo alt jeg liker og setter pris på.... Jeg drukner her damer!

 

Har gått fra å være blid og omgjengelig til et usosialt, hissig lemen (evt. hamster om du vil...)

Er jeg en super egoist?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

Skjønner du er dritt lei, men du skriver menns sånn og slikt..., slett ikke alle menn er sånn :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 8530e...f76

[Anonym bruker]

 

 

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

Jeg er dame, er 25 år, under utdanning, 3 barn fra 1-3 år...

Føler det er økonomien som holder oss sammen.

Han gir beng i meg og forhold eller damer genrelt, er kun opptatt av data.

Har gjort det tydelig for meg gjentatte ganger at jeg er det svake kjønn, at jeg skal rydde, vaske, lage mat, passe ungene, klare jobb og studier med ham vekke 2 av 4 uker hver mnd. Jeg er utslitt og selvom han har begynt å endre seg, så går det for seeeeeeint.

Har virkelig lagt sjela mi i å redde det som reddes kan, men jeg er dypt ulykkelig og forvirret. Jeg tror ikke, jeg vet vel faktisk, at gresset ikke er grønnere på den andre siden. For meg handler det om friheten til å bare være seg selv, ha litt fritid, får litt støøte av ekte venner og meg selv her i livet...

 

Kan jo ikke leve som dette med ham hver dag i X-antall dager, uker, måneder, eller år...man vet jo ikke hvor lang tid man har her på jorda, og man kan for all del ikke være lykkelig på genrell basis, lykke er en luksus, det har jeg skjønt. Men å trives, vokse, være den beste versjonen av seg selv...er ikke det ok å ville det?

 

Føler meg utslitt, møkklei av mannsjovnisme, mannflok, menns trangsynhet, menns forsørgerrolle o.s.v.

 

Han hater å reise, gå på date, være sosial, oppleve kulturelle begivenheter, å kle seg opp litt, parfyme av og til, matlaging, bøker, et glass vin til maten, meg i sexy undertøy, rolige kosekvelder etter at barna har lagt seg, en god fest uten å bli motbydelig full og drite meg eller seg selv ut...jeg er sammen med en drittunge! Han hater jo alt jeg liker og setter pris på.... Jeg drukner her damer!

 

Har gått fra å være blid og omgjengelig til et usosialt, hissig lemen (evt. hamster om du vil...)

Er jeg en super egoist?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

Du ER meg. Det er som å lese om meg selv. Jeg begynte seriøst å lure på om det var mannen min som hadde skrevet hovedinnlegget, derfor jeg spurte. Vi sitter nokk en gang på hver sin kant etter enda en ubrukelig diskusjon. Jeg tenker nei nå er det nokk, nå må vi sette strek og komme oss videre,- annahver dag. Og så går det bra neste dag, for så å gå rett til helvette igjen. Jeg makter ikke dette mer, har mistet meg selv helt, og er overhode ikke samme person som før..kjenner ikke meg selv igjen , og jeg liker ikke den jeg har blitt. Har barn med 2 forskjellige, og forbandt meg på at this is it, detta var mannen jeg skulle gifte meg med. Men her sitter jeg med baby(9 mnd), og skjønner at det eneste jeg gjør er å lure meg selv. Åh, himmel å hav..vet ikke hva jeg skal gjøre:(

Hvor i landet bor du hi?

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

[Anonym bruker]

 

 

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

Jeg er dame, er 25 år, under utdanning, 3 barn fra 1-3 år...

Føler det er økonomien som holder oss sammen.

Han gir beng i meg og forhold eller damer genrelt, er kun opptatt av data.

Har gjort det tydelig for meg gjentatte ganger at jeg er det svake kjønn, at jeg skal rydde, vaske, lage mat, passe ungene, klare jobb og studier med ham vekke 2 av 4 uker hver mnd. Jeg er utslitt og selvom han har begynt å endre seg, så går det for seeeeeeint.

Har virkelig lagt sjela mi i å redde det som reddes kan, men jeg er dypt ulykkelig og forvirret. Jeg tror ikke, jeg vet vel faktisk, at gresset ikke er grønnere på den andre siden. For meg handler det om friheten til å bare være seg selv, ha litt fritid, får litt støøte av ekte venner og meg selv her i livet...

 

Kan jo ikke leve som dette med ham hver dag i X-antall dager, uker, måneder, eller år...man vet jo ikke hvor lang tid man har her på jorda, og man kan for all del ikke være lykkelig på genrell basis, lykke er en luksus, det har jeg skjønt. Men å trives, vokse, være den beste versjonen av seg selv...er ikke det ok å ville det?

 

Føler meg utslitt, møkklei av mannsjovnisme, mannflok, menns trangsynhet, menns forsørgerrolle o.s.v.

 

Han hater å reise, gå på date, være sosial, oppleve kulturelle begivenheter, å kle seg opp litt, parfyme av og til, matlaging, bøker, et glass vin til maten, meg i sexy undertøy, rolige kosekvelder etter at barna har lagt seg, en god fest uten å bli motbydelig full og drite meg eller seg selv ut...jeg er sammen med en drittunge! Han hater jo alt jeg liker og setter pris på.... Jeg drukner her damer!

 

Har gått fra å være blid og omgjengelig til et usosialt, hissig lemen (evt. hamster om du vil...)

Er jeg en super egoist?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

Skjønner du er dritt lei, men du skriver menns sånn og slikt..., slett ikke alle menn er sånn :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 8530e...f76

 

Off, jeg tenkte meg at en eller annen ville skrive noe slikt til meg. 

Alle menn er sikkert ikke slik, men nå har jeg hatt en tendens til å være med svært dominerende menn, fordi det generelt har vært dem jeg har blitt tiltrukket av. 

 

Kan du prøve å forstå at når jeg nå opprettet denne tråden, er jeg svært sårbar og subjektiv i forhold til mitt samliv med barnas far, totalt blottet for behov om korrrigering av mitt syn på menn oppi all min skuffelse og fortvilelse?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

 

 

Er du en dame eller mann?

Kunne vært jeg som hadde skrevet det der..

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

Jeg er dame, er 25 år, under utdanning, 3 barn fra 1-3 år...

Føler det er økonomien som holder oss sammen.

Han gir beng i meg og forhold eller damer genrelt, er kun opptatt av data.

Har gjort det tydelig for meg gjentatte ganger at jeg er det svake kjønn, at jeg skal rydde, vaske, lage mat, passe ungene, klare jobb og studier med ham vekke 2 av 4 uker hver mnd. Jeg er utslitt og selvom han har begynt å endre seg, så går det for seeeeeeint.

Har virkelig lagt sjela mi i å redde det som reddes kan, men jeg er dypt ulykkelig og forvirret. Jeg tror ikke, jeg vet vel faktisk, at gresset ikke er grønnere på den andre siden. For meg handler det om friheten til å bare være seg selv, ha litt fritid, får litt støøte av ekte venner og meg selv her i livet...

 

Kan jo ikke leve som dette med ham hver dag i X-antall dager, uker, måneder, eller år...man vet jo ikke hvor lang tid man har her på jorda, og man kan for all del ikke være lykkelig på genrell basis, lykke er en luksus, det har jeg skjønt. Men å trives, vokse, være den beste versjonen av seg selv...er ikke det ok å ville det?

 

Føler meg utslitt, møkklei av mannsjovnisme, mannflok, menns trangsynhet, menns forsørgerrolle o.s.v.

 

Han hater å reise, gå på date, være sosial, oppleve kulturelle begivenheter, å kle seg opp litt, parfyme av og til, matlaging, bøker, et glass vin til maten, meg i sexy undertøy, rolige kosekvelder etter at barna har lagt seg, en god fest uten å bli motbydelig full og drite meg eller seg selv ut...jeg er sammen med en drittunge! Han hater jo alt jeg liker og setter pris på.... Jeg drukner her damer!

 

Har gått fra å være blid og omgjengelig til et usosialt, hissig lemen (evt. hamster om du vil...)

Er jeg en super egoist?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

Du ER meg. Det er som å lese om meg selv. Jeg begynte seriøst å lure på om det var mannen min som hadde skrevet hovedinnlegget, derfor jeg spurte. Vi sitter nokk en gang på hver sin kant etter enda en ubrukelig diskusjon. Jeg tenker nei nå er det nokk, nå må vi sette strek og komme oss videre,- annahver dag. Og så går det bra neste dag, for så å gå rett til helvette igjen. Jeg makter ikke dette mer, har mistet meg selv helt, og er overhode ikke samme person som før..kjenner ikke meg selv igjen , og jeg liker ikke den jeg har blitt. Har barn med 2 forskjellige, og forbandt meg på at this is it, detta var mannen jeg skulle gifte meg med. Men her sitter jeg med baby(9 mnd), og skjønner at det eneste jeg gjør er å lure meg selv. Åh, himmel å hav..vet ikke hva jeg skal gjøre:(

Hvor i landet bor du hi?

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

 

Kjenner meg veldig i gjen i det du skriver også! Tenkte slik allerede ved vårt første barns ankomst, nå har vi 3! Vi bor i Rogaland. Og du? HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Jeg vil bare legge til noe, og det er at når man har det slik som du beskriver så er faktisk gresset grønnere på den andre siden!

 

Anonymous poster hash: 313cc...651

[Anonym bruker]

Jeg vil bare legge til noe, og det er at når man har det slik som du beskriver så er faktisk gresset grønnere på den andre siden!

 

Anonymous poster hash: 313cc...651

Utrolig fin tanke, og utrifra meg selv og mine egne behov, så tror jeg også det, men det som er mest skremmende, er kanskje tanken på at jeg vil være alene når barna engang flytter ut. 

 

For hvilken mann ved sine fulle fem ser 2 ganger på en 3-barnsmor som er konstant trøtt og bitter? Hehe 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Jeg bor i nord Norge.

Ja hva skal man gjøre..vil ut av dette, samtidig som jeg bare vil det skal funke...men sannheten er jo at det faktisk ikke gjør det. Jeg er 26 og han 32, trodde han var voksen. Men han er som mitt 3 barn

 

Anonymous poster hash: 4855c...48d

[Anonym bruker]

Vet jeg virker litt desp, men helt ærlig...jeg får ikke sove, får ikke til å slappe av. 
Kan dette ende greit, eller skal jeg bare begynne å pakke snippeska? Vis litt solidaritet og svar damer, trenger virkelig råd om alt fra A til Å når det kommer til det å fysisk gå i fra en samboer/mann....    Desperat HI med insomnia-tendenser for tia.....

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Har så utrolig mange tanker i hodet, det er de samme tankene jeg har hatt i to år nå. Kommer han til å godta at jeg ikke lenger kan bli i forholdet? Håper han finner lykken på ny og finner det han leter etter... Kommer "den nye dama" til å være glad i og flink med ungene våre? Hvor vondt gjør det å se en du har barn med sammen med en annen, når du selv ikke klarer eller vil gå videre?`

HI

Anonymous poster hash: 92ab4...41d

[Anonym bruker]

Si at tankene skal holde munn! Alt kommer til å gå bra, men å kvele deg selv med spørsmål kommer til å hindre deg fra å gjøre noe.

 

Bare gjør det! Si at nå er det slutt. Du trenger en mann, ikke en guttunge med et videospill, og så pakker du sakene.

Reis til dine foreldre eller en venninne, begynn allerede nå og søke etter leilighet.

 

Og hva er det med "Det svake kjønn"?!

 

Mannen min sa noe om "Det svake kjønn" en eneste gang og da skjelte jeg ham så hardt ut at han beklaget i timesvis etterpå!

Er du svak fordi du har jentetiss mellom bena fremfor en penis?

Stå på rettighetene dine, jente!! Hadde min mann sagt at han skulle spille, mens jeg skulle ordne alt annet, så tror jeg at jeg hadde eksplodert. Hvordan kan du tillate det? For det er nettopp det du gjør! Du tillater det.

 

Så fra og med i dag, aksepterer su det ikle lenger. Selvfølgelig finner du en ny mann, du er kun 25 ;-)

Men han trenger tydelig å være alene og prøve seg med å holde hus og ha barn alene (samvær). Kanskje han åpner øynene!

 

 

Og du trenger en mann som forteller deg at du er sterk, ikke svak!

 

Husk at den mannen du er med, setter rammen for hvilke menn dine døtre velger (hvis du har døtre), og den mannen du er med, setter rammen hvor hvilke menn dine sønner vil bli (hvis du har sønner)

 

 

Ikke tenkt! Bare gjør det!

 

Anonymous poster hash: 48ebe...bf4