Er det umoralskt å ta abort i min situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg har en baby på bare seks måneder og har hatt en hektisk babyperiode da jeg får svært lite hjelp av mannen. Han er veldig snill og fin med babyen når han først er hjemme, men siden jeg fødte har det hele tiden kommet prosjekter i veien slik at han er lite hjemme. 

 

For litt siden oppdaget jeg at jeg mot alle odds har blitt gravid igjen, og er nå 10 uker på vei. Jeg har siden positiv test ønsket å ta abort, men mannen nekter meg og sier at han har lyst på barnet. Jeg har sagt at han knapt har hjulpet til med vår første og at jeg kommer til å bli deprimert om jeg må ta meg av to alene. Da sa han bare at han skal selvfølgelig stille opp mer. De siste ukene vi har vist om graviditeten har han altså IKKE stilt opp mer.

 

Jeg er uslitt. Jeg orker ikke å være gravid og i tillegg alene med babyen. Jeg klarer ikke å tenke på marerittet det blir å være alene med TO tette barn.

 

Så mitt spørsmål er, kan jeg ta abort mot mannens vilje? Kan jeg ta abort når vi har et trygt hjem, vi er priviligerte og vi egentlig har tid til to barn?

 

Jeg føler meg fæl som har disse tankene, men jeg har bare virkelig ikke lyst på en til. 

Anonymous poster hash: 60037...65c

[Anonym bruker]

Huff, ikke lett dette! Stakkars deg.. Jeg tenker at du må gi han en ordentlig advarsel, si at du kommer til å ta abort dersom han ikke "steps it up". En annen ting er at når evt nummer to kommer, så MÅ han ta i et tak, fordi sånn er det. Du klarer ikke ta vare på to så tette helt alene.. For eksempel må eldste i barnehagen, og han levere/ hente. Dette må dere snakke om å få på plass nå.

Med andre ord: dere har veldig mye å prate om. Ønsker deg lykke til.. Dersom han ikke viser seg å ta det på alvor har du hvertfall min støtte på å ta abort. Ikke det at det betyr noe men...

 

Anonymous poster hash: d445d...60e

[Anonym bruker]

Han er en flott kjæreste og en fin pappa. Problemet er at det ALLTID er noen prosjekter på gang som han bare "må" bli ferdig med. Om jeg hører setningen "men så fort jeg er ferdig med…" en gang til så klikker det for meg. Jeg er oppriktig bekymret for at store deler av tiden så blir jeg alene med begge to og det har jeg ikke energi eller tålmodighet til. 

 

Jeg er som sagt 10 uker på vei og har derfor veldig liten tid om jeg skal ta abort. 

Anonymous poster hash: 60037...65c

[Anonym bruker]

Skriv en kontrakt i detalj på hva han skal gjøre!

 

For eks:

 

Ta inn og ut av oppvaskemaskin

Vaske klær

Levere barnehage

Handle

 

Osv osv, det du trenger hjelp med og hvor mye. Så skal han se over det totale, og hvis han oppriktig kan stå for at "Dette skal jeg klare!" Så kan du jo gi ham en sjanse.

Og hvis han bryter avtalen, så.. Ja.. Så må dere ha en avtale i kontrakten hvor han plikter seg til..ja et eller annet 😜

 

 

 

Anonymous poster hash: 1bf44...9d8

[Anonym bruker]

Uff. En vanskelig situasjon, og jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men pass på at du er sikker på valget hvis du tar abort. 10 uker er veldig langt på vei. Jeg selv hadde aldri klart å ta bort noe så velutviklet.

 

Når det er sagt, så er det du som har siste ordet, ikke mannen.

 

Anonymous poster hash: 0d488...66c

[Anonym bruker]

Ja han har ikke mye tid på å vise at han mener alvor.. Dette er ikke en drømmesituasjon! Egentlig ganske hjerteskjærende, jeg skjønner du er fortvilet. Vi tenker på nestemann nå og mini er 20 mnd.. Og jeg syns der er tidlig! Samtidig går jo tiden alltid fort når du sitter der og ser tilbake, med en tre og fireåring.. Dere kan klare det. Bare dere står sammen..

 

Anonymous poster hash: d445d...60e

[Anonym bruker]

Du spørr og jeg svarer, selv om jeg sikkert er litt konservativ og kjip nå.

 

Ønsker du deg to barn etterhvert? Sviktet prevensjonen?

Det er som oftest babytiden som er tøffest, det går seg til.

 

Jeg synes det er få tilfeller hvor abort er ok. De tilfellene det er "innlysende". Men det er min mening, det er selvbestemt abort i dette landet, jeg dømmer ingen. Men du må bestemme deg NÅ dersom du vil ta abort.

 

Mannen må såkalt stille Opp mer, det må du gjøre ekstremt tydelig!

 

Anonymous poster hash: 22534...bcf

[Anonym bruker]

Huff, ikke lett dette! Stakkars deg.. Jeg tenker at du må gi han en ordentlig advarsel, si at du kommer til å ta abort dersom han ikke "steps it up". En annen ting er at når evt nummer to kommer, så MÅ han ta i et tak, fordi sånn er det. Du klarer ikke ta vare på to så tette helt alene.. For eksempel må eldste i barnehagen, og han levere/ hente. Dette må dere snakke om å få på plass nå.

Med andre ord: dere har veldig mye å prate om. Ønsker deg lykke til.. Dersom han ikke viser seg å ta det på alvor har du hvertfall min støtte på å ta abort. Ikke det at det betyr noe men... Anonymous poster hash: d445d...60e

Hvorfor sier du at hun ikke klarer å ta vare på to tette alene?

Jeg har 14mnd mellom mine to,og jeg gikk fra pappaen dems da jeg var halvveis i svangerskapet med yngste.

Javisst var det slitsomt, men det gikk da virkelig greit!

 

Dog forstår jeg HI godt! Det er virkelig ingen drømmesituasjon med to så tette når man ikke får hjelp... Det ER slitsomt,uten tvil! Jeg fikk ikke barnehageplass til eldste heller,så jeg hadde begge to hjemme. En nyfødt med kolikk og en på 14mnd med melkeallergi,atopisk eksem og søvnforstyrrelser... Jeg har vært zombie i 2 år,men nå begynner det å gå seg til nå som begge har barnehageplass.

 

Anonymous poster hash: 2d105...93f

[Anonym bruker]

Må bare legge til at jeg forstår litt hvordan dette føles.

Jeg har nr 3 på 6 mnd både, og er inne i min 3. Fødselsdepresjon. Jeg vet det går over, men tror det rabler for meg noen ganger.

Nr 3 var ulplanlagt og jeg var endelig ovenpå igjen.

Abort var min første tanke da jeg ble gravid, men mannen ville ikke og jeg hadde aldri greid å gjennomføre det selv. Følte vi ikke kunne unnskylde "uhellet", men måtte ta ansvar.

Jeg angrer aldri, selv om det er tøft.

 

Men du må gjøre det som er mest riktig for dere. Ikke meningen å virke krass iste.

 

Anonymous poster hash: 22534...bcf

[Mamma_til_2]

Det er tøft når du et kommet så langt og det blir tøffere om du venter du har 2 uker på deg til og få mannen med på laget noe som jeg ser på som lite trolig, prat med han og si om han kan vise at han kan stille opp og hjelpe til så kan dere vurdere en ny baby til sommeren eventuelt, bare sånn for og si det så hadde jeg tatt abort.

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt abort. Etterpå ville jeg gitt mannen en siste sjanse til å skjerpe seg. Gjør han ikke det, så kvitt deg med fyren!

Det er min mening, er nok ikke så mange som er enig....

 

Anonymous poster hash: 3cead...c19

[Anonym bruker]

Sett dere ned og SNAKK sammen. Lag en uke/mnd plan, SAMMEN.

Da har dere svart på hvitt hvordan uken / mnd skal fordeles. Samtidig som man får tid til og prate sammen, dele utfordringer og lagt planer. Du får kommet med dine argumenter og utblåsninger, samtidig som at han ser alle oppgavene foran seg.

Kjempe fin måte til å løse ting sammen. Så blir hverdagen såå utrolig mye lettere

 

Gratulerer med spiren.

Anonymous poster hash: a2747...04b

[Anonym bruker]

For og si det slik er jeg MEGET glad jeg ikke fikk barn med barnefar nr 1, mer enn ett altså tok abort når babyen vår var 8 mnd, og så mye trøbbel som jeg hadde med han i etterkant er jeg glad vi kun hadde et barn sammen. Følg magefølelsen

Anonymous poster hash: ed299...69d

[Anonym bruker]

Ja. Det er umoralsk og galt.

 

Anonymous poster hash: 4668a...743

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange svar, er godt å lese ting fra begge sider. Første barnet var svært ønsket og jeg fulgte nøye med på utviklingen, derfor vet jeg jo så altfor godt hvordan det ser ut i uke 10. Jeg vet jo innerst inne at abort i min situasjon er forferdelig, men likevel føler jeg at jeg må ta hensyn til meg selv. Og til deg som spurte om prevensjonen sviktet: ja så til de grader. Jeg viste at en graviditet ville vært krise, derfor er det helt vanvittig at jeg har blitt gravid.

 

Å lage en plan/kontrakt er en god idé, men likevel fører det med seg visse utfordringer. Slik jeg ser det vil det skape et mor/sønn forhold mellom meg og mannen og det er utrolig slitsomt. De gangene jeg har mast på han om å gjøre ditt og datt har vi ikke hatt det bra sammen. Likevel så har jo ikke jeg det noe bra slik som ting er nå. 

 

Egentlig har vi et veldig godt forhold og han elsker meg utrolig høyt. Han har vært så mye borte fra meg og barnet det siste halvåret at jeg tror han faktisk ikke vet hvordan det er å ha en liten baby å ta vare på. De gangene jeg har tatt det opp med han alvorlig og sagt at jeg er på randen til å klikke, sier han at han også er sliten og utmattet. Han har jo tross alt *fyll inn prosjektet på den tiden*. Jeg føler at han har to personligheter, en som er denne flotte kjæresten og gode pappaen, men også denne andre siden som ikke er forståelsesfull og veldig hensynsløs. 

 

En gang rablet det helt for meg og jeg fikk en skikkelig utblåsning. Jeg skrek at jeg vurderte å forlate han for da ville han bli tvunget til å ta ungen 50%. Jeg ville endelig fått tid til å dusje, gå på toalettet, møte venner og ikke minst sove, og han ville bli nødt til å ta seg av barnet sitt. Etter det hadde vi det bra i et par uker, han hjalp til og kom hjem til midaggstider slik at han fikk se barnet før leggetid. Han tok til og med noen våkennetter. Men så skled det ut. Han begynte å sove lenge på morgningen, unnskylde alle plikter med vond rygg og gudene vet hva, og han kom ikke hjem før lenge etter at barnet hadde lagt seg. Og slik er det fortsatt. Selv om jeg sier at jeg gravid og sliten så hjelper han ikke til. Jeg gråter hver dag i sikkert mange timer i strekk, jeg har så utrolig lite lyst til å være gravid. 

Anonymous poster hash: 60037...65c

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for mange svar, er godt å lese ting fra begge sider. Første barnet var svært ønsket og jeg fulgte nøye med på utviklingen, derfor vet jeg jo så altfor godt hvordan det ser ut i uke 10. Jeg vet jo innerst inne at abort i min situasjon er forferdelig, men likevel føler jeg at jeg må ta hensyn til meg selv. Og til deg som spurte om prevensjonen sviktet: ja så til de grader. Jeg viste at en graviditet ville vært krise, derfor er det helt vanvittig at jeg har blitt gravid.

 

Å lage en plan/kontrakt er en god idé, men likevel fører det med seg visse utfordringer. Slik jeg ser det vil det skape et mor/sønn forhold mellom meg og mannen og det er utrolig slitsomt. De gangene jeg har mast på han om å gjøre ditt og datt har vi ikke hatt det bra sammen. Likevel så har jo ikke jeg det noe bra slik som ting er nå.

 

Egentlig har vi et veldig godt forhold og han elsker meg utrolig høyt. Han har vært så mye borte fra meg og barnet det siste halvåret at jeg tror han faktisk ikke vet hvordan det er å ha en liten baby å ta vare på. De gangene jeg har tatt det opp med han alvorlig og sagt at jeg er på randen til å klikke, sier han at han også er sliten og utmattet. Han har jo tross alt *fyll inn prosjektet på den tiden*. Jeg føler at han har to personligheter, en som er denne flotte kjæresten og gode pappaen, men også denne andre siden som ikke er forståelsesfull og veldig hensynsløs.

 

En gang rablet det helt for meg og jeg fikk en skikkelig utblåsning. Jeg skrek at jeg vurderte å forlate han for da ville han bli tvunget til å ta ungen 50%. Jeg ville endelig fått tid til å dusje, gå på toalettet, møte venner og ikke minst sove, og han ville bli nødt til å ta seg av barnet sitt. Etter det hadde vi det bra i et par uker, han hjalp til og kom hjem til midaggstider slik at han fikk se barnet før leggetid. Han tok til og med noen våkennetter. Men så skled det ut. Han begynte å sove lenge på morgningen, unnskylde alle plikter med vond rygg og gudene vet hva, og han kom ikke hjem før lenge etter at barnet hadde lagt seg. Og slik er det fortsatt. Selv om jeg sier at jeg gravid og sliten så hjelper han ikke til. Jeg gråter hver dag i sikkert mange timer i strekk, jeg har så utrolig lite lyst til å være gravid.

 

Anonymous poster hash: 60037...65c

Huff huff nå fikk jeg jo veldig vondt av deg. ) jeg som spurte om prevensjon) vet så inderlig godt hvor slitsomt det er om dagen selv. Selv om mannen her er veldig hjelpsom når han er hjemme, har han en jobb med mye reising.

Jeg vet bare at jeg ikke kan stå i den situasjonen selv, for jeg hadde aldri greid å gjennomføre en abort. Derfor skal mannen her sterilisere seg nå.

 

Men du må kjenne på om du klarer gjennomføre dette selv. Det blir dessverre tøft for forholdet uansett hva du velger. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 22534...bcf

[gale damen]

Din kropp, ditt valg.

 

Mannen din kan ikke forlange hverken det ene eller det andre.

 

Dersom du beholder barnet kan det være at forholdet ryker, fordi du rett og slett ikke orker mere. Dersom du tar abort, kan det være at forholdet ryker fordi gubben ikke klarer å forholde seg til det.

Eller du kan ta abort og mannen finner seg i det, eller du kan beholde, og du finner deg i situasjonen til den går over.

 

Ingen kan vite noe om det på forhånd, så gå for magefølelsen din :-)

[Sint naken biltyv]

Ja det kan du og det virker som det er rett valg for deg og babyen du allerede har

[Anonym bruker]

Du kunne jo spurt om han vil bli med på familievernkontoret slik at dere kan snakke om hva som skal til for at dere beholder.

 

Anonymous poster hash: 9a27a...2fc