Du som har tilgitt utroskap og er sammen med partneren din fortsatt..

[Anonym bruker]

Hva var det som skulle til for at du kunne tilgi?

 

Har helt nyfødt baby og eldre barn i bhg-alder, fant ut at mannen hadde et forhold til en kollega. Alt er så jævl klassisk, alle de klassiske "symptomene" var på plass. Hadde aldri trodd han kunne gjøre dette mot meg, aldri,

 

Men skaden er skjedd og jeg vil jobbe videre for at vi skal komme igjennom dette og fortsatt være kjærester og en familie etterpå - om det er mulig. Hva hjalp deg for å komme videre, hva måtte mannen gjøre for at det skulle være lettere for deg? Var det følelser inne i bildet og hvor lang tid tok det før han kom over det i så fall?

 

(Godt mulig elskeren leser her inne og skjønner hvem som skriver dette, da hun er småbarnsmor selv, men det driter jeg i. Om du skulle føle deg truffet av å lese dette kan jeg bare si at jeg trodde hverken min mann eller du kunne synke så dypt, og jeg håper du skammer deg så inderlig. Så får du bare leve videre i redsel for at jeg kan komme til å fortelle dette til din mann en dag..)

 

Tar gjerne i mot noen trøstems ord da jeg lever i et følelsesmessig helvete om dagen :-( Litt av en barselperiode..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Har du skrevet her tidligere om dette?

 

Anonymous poster hash: 98aba...6be

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem! Tror nok jeg hadde vert såpass hevngjerrig at jeg hadde fortalt det til manen hennes... Har en kompis som er notorisk utro. Virker som han trenger "bekreftelse" fra andre damer.

Håper ikke mannen din er av den typen. Lykke til!

Anonymous poster hash: d9ff3...fd7

[Anonym bruker]

Her lå mannen med ei venninne mens jeg gikk gravid, og babyen var liten. Var følelser involvert, familien hans (foreldre og besteforeldre) så for seg elskerinna som mye bedre samboeremne for ham enn jeg var. Vi kom så vidt over det, men det er kun fordi alternativet var verre - å la henne være stemor til barna mine, fortsette å bo på mannens hjemplass der jeg ikke kjenner noen, ikke rakk å få meg noen venner eller omgangskrets for øvrig og mest sannsynlig aldri finne en ny mann igjen. Nå har vi det bedre enn noen gang, 3 år senere.

Anonymous poster hash: e4e82...375

[Anonym bruker]

 

Her lå mannen med ei venninne mens jeg gikk gravid, og babyen var liten. Var følelser involvert, familien hans (foreldre og besteforeldre) så for seg elskerinna som mye bedre samboeremne for ham enn jeg var. Vi kom så vidt over det, men det er kun fordi alternativet var verre - å la henne være stemor til barna mine, fortsette å bo på mannens hjemplass der jeg ikke kjenner noen, ikke rakk å få meg noen venner eller omgangskrets for øvrig og mest sannsynlig aldri finne en ny mann igjen. Nå har vi det bedre enn noen gang, 3 år senere.

 

Anonymous poster hash: e4e82...375

 

 

 

Løsningen for oss var for øvrig å bryte kontakt med henne og hans foreldre, flytte til annen plass i landet og begynne på nytt.

 

Anonymous poster hash: e4e82...375

[Anonym bruker]

Ja, skrev her i forrige uke, da jeg oppdaget det. Husker ikke hva jeg skrev i den tråden, ikke sett på den stund da jeg var helt oppløst :-( Husker ikke hva overskriften var eller hva jeg skrev i den engang.

 

Går litt bedre nå, fått fordøyd det hele litt, men har det fortsatt veldig vanskelig, selvsagt. Kjenner at selvtilliten min og grunnmuren i livet mitt har fått seg en alvorlig trøkk. Tror likevel det fortsatt kan være mulig at forholdet overlever dette, vi har for mye bra sammen til at alt skal forkastes (selv om jeg har hatt lyst å gjøre det flere ganger siste uka), er hovedkonklusjonen min.

 

Så tar gjerne imot råd og tips og oppmuntring på veien :-)

 

Grusomt å holde maska igjennom alle barselbesøk som kommer, men hva kan man gjøre (inntil det eventuelt er slutt). Fortalt alt til en god venninne som er god til å lytte, empatisk, fornuftig ogsom greier å se mer enn "hiv han på hodet og ræva ut". Det har hjulpet og hjelper meg endel.

 

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Her lå mannen med ei venninne mens jeg gikk gravid, og babyen var liten. Var følelser involvert, familien hans (foreldre og besteforeldre) så for seg elskerinna som mye bedre samboeremne for ham enn jeg var. Vi kom så vidt over det, men det er kun fordi alternativet var verre - å la henne være stemor til barna mine, fortsette å bo på mannens hjemplass der jeg ikke kjenner noen, ikke rakk å få meg noen venner eller omgangskrets for øvrig og mest sannsynlig aldri finne en ny mann igjen. Nå har vi det bedre enn noen gang, 3 år senere. Anonymous poster hash: e4e82...375

Så bra å høre at det er mulig å komme seg igjennom det og få det bedre. Det er det som er håpet mitt og, at det skal gå an å komme igjennom dette og få det bedre enn vi har hatt det før - fordi vi er nødt til å begynne og prate og nå hverandre på et annet plan enn vi gjør i dag. Hvordan kom mannen din seg over forelskelsen i den andre? Ved at dere flyttet? Tok det lang tid før du greide å stole på han igjen? Gikk dere i terapi?

 

Grusomt å høre at hans familie heller ville han hun andre som svigerdatter enn deg, at det er mulig! Har dere kontakt i dag?

 

Ikke så greit når det er med en kollega han ser hver dag som han har jobbet sammen med i årevis. Er vel ikke så greit for noen av dem å bytte jobb..

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

 

Her lå mannen med ei venninne mens jeg gikk gravid, og babyen var liten. Var følelser involvert, familien hans (foreldre og besteforeldre) så for seg elskerinna som mye bedre samboeremne for ham enn jeg var. Vi kom så vidt over det, men det er kun fordi alternativet var verre - å la henne være stemor til barna mine, fortsette å bo på mannens hjemplass der jeg ikke kjenner noen, ikke rakk å få meg noen venner eller omgangskrets for øvrig og mest sannsynlig aldri finne en ny mann igjen. Nå har vi det bedre enn noen gang, 3 år senere. Anonymous poster hash: e4e82...375

Så bra å høre at det er mulig å komme seg igjennom det og få det bedre. Det er det som er håpet mitt og, at det skal gå an å komme igjennom dette og få det bedre enn vi har hatt det før - fordi vi er nødt til å begynne og prate og nå hverandre på et annet plan enn vi gjør i dag. Hvordan kom mannen din seg over forelskelsen i den andre? Ved at dere flyttet? Tok det lang tid før du greide å stole på han igjen? Gikk dere i terapi?

 

Grusomt å høre at hans familie heller ville han hun andre som svigerdatter enn deg, at det er mulig! Har dere kontakt i dag?

 

Ikke så greit når det er med en kollega han ser hver dag som han har jobbet sammen med i årevis. Er vel ikke så greit for noen av dem å bytte jobb..

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

 

 

 

Jeg tror ikke mannen din kommer over forelskelsen hvis de ser hverandre hver dag på jobb, du må kreve at han bytter jobb. Ellers kan det oppstå igjen, og det kan gå utover psyken din å sitter hver dag og lure på om de puler i lunsjen. Her krevde jeg at vi flyttet fra bygda der elskerinna hans bodde. Ellers hadde jeg forlatt ham faktisk, for jeg kunne ikke stole på at han traff henne hos kompiser på besøk osv uten meg og holdt stien sin ren. I dag har vi ingen kontakt med hans familie heller, de har aldri akseptert meg siden jeg har barn fra før, og mente at elskerinna som ikke hadde det var "renere" og bedre kjæresteemne for ham, fordi han da slapp å forholde seg og ta ansvar for andres barn.

 

Anonymous poster hash: e4e82...375

[Anonym bruker]

Kan ikke gi deg noe råd, dessverre, da jeg ikke har vært i situasjonen selv.

 

Men synes du virker som ei fornuftig og oppegående dame (i motsetning til mange av de andre som har skrevet tråder om mannens utroskap her), og derfor får jeg tro på at i alle fall du er i stand til å snakke med mannen din på en ordentlig måte, og at det kan være håp for forholdet (det avhenger jo mest av han).

 

Sender deg en god klem <3

 

Anonymous poster hash: 27802...dbf

[Sint naken biltyv]

Ville først og fremst sagt det til mannen hennes. Så krevd at mannen din bytta jobb. Så ville jeg bestilt time hos fvk eller psykolog til dere sammen og hver for seg. Om du kan tilgi vil jo tiden vise. Hva sier mannen din? Vil han fortsette sammen med deg? Var det et langt forhold? Var de forelska? Om jeg kunne klart å tilgi ville vært avhengig av svar på disse spørsmåla.

[Anonym bruker]

Selvsagt skal du si dette til mannen hennes! Husk å ha bevis.

 

Jeg tok mannen min på fersken. Et par dager etter ringte jeg mannen hennes. Han var veldig takknemlig og tro det eller ei; vi fant støtte i hverandre (som venner altså!) Den dag i dag hender det at vi prater sammen, løfter hverandre opp fra driten de to han tråkket oss ned i og gir hverandre støtte.

Det er bokstavlig talt helt jævlig å være i din (og vår) situasjon. Det rådet jeg kan gi deg er å være egoistisk og kynisk oppi dette. Tenk på deg selv og la mannen din og hun flyssa betale for det de har tatt. Du betaler en pris for noe som du absolutt ikke er ansvarlig for. Søk støtte og trøst i hennes mann (som venn!)

 

Sender deg en god klem

 

Anonymous poster hash: 23344...a94

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt kontakt med elskerinnen hans og sagt rolig og behersket at om hun ikke bytter jobb kommer du til å fortelle alt til mannen hennes. 

 

Jeg har ikke opplevd utroskap selv, men har en venninne som gikk igjennom nesten akkurat det du beskriver. De hadde også små barn, og mannen var knust over sitt eget bedrageri. For at de skulle klare å komme seg gjennom det var mannen nødt til å slette Facebooken sin ettersom det var her sidespranget hadde startet. Noen vil kanskje si at det er litt vel kontrollerende, men det var eneste måten de kunne starte på scratch. De hadde noen ekstremt kjipe måneder, og et helt år med store utfordringer følelsesmessig. Dermed tok de en lengre reise til Thailand for å pleie familien og kjærligheten. I dag har de det veldig bra, de gjør mye mer sammen og har fått noen hobbyer som de deler. Før utroskapen gjorde de ikke så mye sammen annet enn ting hjemme og med barna, men ettersom de måtte sette inn støtet for å bevare forholdet ble de tvunget til å gjøre mer. I dag har de det bedre enn mange andre par jeg kjenner. 

 

Vil bare si at jeg beundrer in styrke og det at du allerede nå kan se lys i tunnelen. Om mannen din har samme inntilling har dere gode odds for å klare å komme dere gjennom dette. 

 

Lykke til videre, ønsker deg alt godt.

Anonymous poster hash: 5ad8d...beb

[Anonym bruker]

Kan ikke gi deg noe råd, dessverre, da jeg ikke har vært i situasjonen selv.

Men synes du virker som ei fornuftig og oppegående dame (i motsetning til mange av de andre som har skrevet tråder om mannens utroskap her), og derfor får jeg tro på at i alle fall du er i stand til å snakke med mannen din på en ordentlig måte, og at det kan være håp for forholdet (det avhenger jo mest av han).

Sender deg en god klem <3Anonymous poster hash: 27802...dbf

Takk for hyggelig svar :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt kontakt med elskerinnen hans og sagt rolig og behersket at om hun ikke bytter jobb kommer du til å fortelle alt til mannen hennes.  Jeg har ikke opplevd utroskap selv, men har en venninne som gikk igjennom nesten akkurat det du beskriver. De hadde også små barn, og mannen var knust over sitt eget bedrageri. For at de skulle klare å komme seg gjennom det var mannen nødt til å slette Facebooken sin ettersom det var her sidespranget hadde startet. Noen vil kanskje si at det er litt vel kontrollerende, men det var eneste måten de kunne starte på scratch. De hadde noen ekstremt kjipe måneder, og et helt år med store utfordringer følelsesmessig. Dermed tok de en lengre reise til Thailand for å pleie familien og kjærligheten. I dag har de det veldig bra, de gjør mye mer sammen og har fått noen hobbyer som de deler. Før utroskapen gjorde de ikke så mye sammen annet enn ting hjemme og med barna, men ettersom de måtte sette inn støtet for å bevare forholdet ble de tvunget til å gjøre mer. I dag har de det bedre enn mange andre par jeg kjenner.  Vil bare si at jeg beundrer in styrke og det at du allerede nå kan se lys i tunnelen. Om mannen din har samme inntilling har dere gode odds for å klare å komme dere gjennom dette.  Lykke til videre, ønsker deg alt godt. Anonymous poster hash: 5ad8d...beb

Tusen takk for svar. Høres egentlig ut som oss, det paret du beskriver. Begge er nok ansvarlig for at vi har glemt hverandre oppi hverdagens mas, og at vi har glemt å være kjærester. Mannen er en angrende synder, og vil at vi skal fortsette og jobbe med forholdet, og at vi absolutt skal holde sammen. Det var vel aldri meningen at jeg skulle finne ut av dette og han sier at han ikke har tenkt i det hele tatt, når de har drevet på. Han ønsker å våkne opp med barna hver eneste dag, og tror han har blitt kraftig skremt nå som det faktisk er en stor mulighet til at jeg ikke vil fortsette lengre. Selv om vi begge er ansvarlige for at forholdet har gått så som så, så er det han har gjort mot meg IKKE greit.

 

Har tenkt tanken på å oppsøke kollegaen hans og be henne bytte jobb om hun vil at jeg skal holde dette for meg selv...ikke bestemt meg hva jeg gjør ang dette.. Men det er absolutt ikke noe kult at de jobber sammen.

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Selvsagt skal du si dette til mannen hennes! Husk å ha bevis.

Jeg tok mannen min på fersken. Et par dager etter ringte jeg mannen hennes. Han var veldig takknemlig og tro det eller ei; vi fant støtte i hverandre (som venner altså!) Den dag i dag hender det at vi prater sammen, løfter hverandre opp fra driten de to han tråkket oss ned i og gir hverandre støtte.

Det er bokstavlig talt helt jævlig å være i din (og vår) situasjon. Det rådet jeg kan gi deg er å være egoistisk og kynisk oppi dette. Tenk på deg selv og la mannen din og hun flyssa betale for det de har tatt. Du betaler en pris for noe som du absolutt ikke er ansvarlig for. Søk støtte og trøst i hennes mann (som venn!)

Sender deg en god klem Anonymous poster hash: 23344...a94

Jeg ønsker at vi skal komme oss igjennom dette og få det bra sammen etterhvert, så vet ikke helt om dette er oppskriften for meg selv om det første som slo meg var at jeg skulle fortelle det til mannen hennes..

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Jeg heier på dere!

 

Et godt råd fra meg er å ta et samlivskurs. Har hørt om flere vennepar som har tatt dette, de fleste for å "investere" i forholdet sitt, ikke for at det har vært noe galt. Men de fortalte at det var alle typer bakgrunn for parene som var der.

De har rost disse kursene opp i skyene, så verdt å sjekke ut!

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: fd15b...fe5

[Anonym bruker]

Jeg heier på dere! Et godt råd fra meg er å ta et samlivskurs. Har hørt om flere vennepar som har tatt dette, de fleste for å "investere" i forholdet sitt, ikke for at det har vært noe galt. Men de fortalte at det var alle typer bakgrunn for parene som var der.De har rost disse kursene opp i skyene, så verdt å sjekke ut! Lykke til. Anonymous poster hash: fd15b...fe5

Tusen takk, det hjelper å høre :-) takk for råd,

 

Anonymous poster hash: 0ad45...5c7

[Anonym bruker]

Fatter virkelig ikke at dere gidder å finne dere i utroskap. Hvorfor skal man være så tilgivende ovenfor en person som viser så lite respekt både for deg som kone og for familien. Disse mennene får jo i pose og sekk, først prøve litt andre ting også bli tatt imot av familien igjen når man blir avslørt. Det er også en karakterbrist å bedra familien sin på den måten og mange gjør det igjen og igjen. Det er tre svik her, ett mot kone, ett mot barna og ett mot deg selv som velger å ta han tilbake.

 

Anonymous poster hash: 70962...ce4

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri tilgitt utroskap.

En gang utro alltid utro

 

Anonymous poster hash: e5fcd...268

[Anonym bruker]

Det er vel heller ingen automatikk i at det er elskerinna som skal bytte jobb her, det han har gjort er like ille som det hun har gjort.

 

Anonymous poster hash: 3c85b...19e

[Anonym bruker]

Mannen var utro lenge før vi fikk barn, tidlig i ekteskapet. Jeg var midt i en alvorlig depresjon og var ikke mye til partner, vi var unge, umodne, og han traff en som viste han interesse og omtanke. Vips.

 

Jeg var knust når jeg fant det ut, men det ga meg motivasjon til å jobbe for å bli frisk igjen og komme meg ut av mørket. Han fikk velge mellom henne og meg, og valgte meg. Det tok sin tid, men en dag om gangen bygget vi forholdet og tillitten opp igjen.

 

Dette var for 16 år siden. Vi har hatt gode og mindre gode dager, men jeg angrer ikke ett minutt.

 

Anonymous poster hash: dcf72...132

[Anonym bruker]

Det er vel heller ingen automatikk i at det er elskerinna som skal bytte jobb her, det han har gjort er like ille som det hun har gjort.

 

Anonymous poster hash: 3c85b...19e

Men klubben " vi tar tilbake våre utro menn" mener som regel at det er elskerinnens feil alt sammen. Stakkars mannen og nå må vi jobbe med problemene vet du!

 

 

 

Anonymous poster hash: 70962...ce4

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri tilgitt utroskap.

En gang utro alltid utro

 

Anonymous poster hash: e5fcd...268

Det stemmer ikke. Kjenner flere som har vert utro, men som har "lært". Aldri vert utro igjen.

 

Anonymous poster hash: d9ff3...fd7

[Anonym bruker]

Stakkars deg. Forstår du vil prøve siden dere har barn sammen. Du vil jo se dem mest mulig.. og er sikker på at du elsker din mann. Han var utro ca 6 år ut i forholdet. Han sa han ville gjøre det slutt på den tiden... var feig å kysste med ei annei (sier han ikke gjorde mer... men det tror jeg). Jeg ble fra meg av sorg.. prøvde ALT på å få han tilbake.. skjerpet meg i forhold til å bli en bedre kjæreste... vi forble sammen... 2 år etter fikk vi et barn... i tiden fra barnet var 6 mnd helt til nå nylig (2 år) har han behandlet meg som dritt!!!! er snill i perioder for så å dra meg nwd igjen. Kjefter for alt og ingenting.. legger opp til krangler. drikker masse øl... jeg spyr. Trodde ring skulle ordne seg... det fjorde det en stund... men så plutselig ble han en deittsekk igjen. Nå er jeg redd han skal si det er slutt hver gang han drikker for mye... føler meg ikke elsket... men jeg blir.for nå har vi barn. Jeg blir fordi jeg vil se henne hver dag. Egoistisk? Kanskje? Hun merker ingenting av våre problemer... den dagen hun gjør det blir det kanskje annerledes? Føler meg låst.. tragisk men sant.. jeg ville aldri angret på at jeg ble med han den gangen og tilga.. for uten han ville ikke min kjæreste skatt vært her. Jeg glemte utroskapen en stund.. men nå når vi har disse andre problemene tenker jeg bare på alt det vonde han har gjort...

 

Anonymous poster hash: 0b229...a5b