kommer jenta mi til og bli like "glad i" Mamman sin igjen?

[Anonym bruker]

Har det ganske sårt for tiden, ifht min eldste datter på 4. Jeg fikk et barn til for noen mnd siden. Når jeg gikk gravid var datteren vår mye med faren sin. Jeg var veldig dårlig, og faren var flink og lekte med henne og var sammen med henne hele tiden.

Favoritten er da blitt pappa. Pappa er verdens beste, hører jeg stadig. Veldig koslig det altså, men hun roper alltid på pappa, vil alltid leke med pappa, alt er bare pappa. Hvis han er på jobb, skriker hun etter pappa. Sikkert barnslig, men jeg blir lei meg. Og føler at jeg må knytte meg veldig til den nye babyen. For og ikke "miste" den også.

 

Jeg hadde fødselsdepresjon etter første svangerskap, og følte aldri at jeg fikk det båndet til den eldste som jeg nå har fått til den nye babyen, og gjør nå alt for og holde på dette. Men ikke misforstå meg, jeg kysser og klemmer og leker med min eldste også. Inkluderer henne når babyen skal stelles og mates. Gjør så godt jeg kan. Men likevel føler jeg at jeg ikke er bra nok for hun eldste.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg og mannen min har liksom et barn hver nå. Det er så vondt, føler at jeg ikke betyr noe for jenta mi: (

 

Anonymous poster hash: 638e4...58b

[Anonym bruker]

Selvfølgelig betyr du masse for jenta di! Jeg var også pappajente en periode, akkurat slik som du beskriver. Men i den store sammenhengen varte det veldig kort, og mesteparten av oppveksten var det mamma som stod meg nærmest. Nå i dag er hun min beste venn. (Ja vet det høres patetisk ut, men sånn er det.) Pappa har jeg nesten ikke kontakt med lenger. Ikke at akkurat det er noe å ønske for datteren din da men...

Anonymous poster hash: ea7ac...3e4

[Anonym bruker]

Ta med deg datteren din og gjør noe koselig sammen bare dere to med jevne mellomrom - mammadag en dag i uka eller noe sånt. Behøver ikke være mer enn et par timer eller noe men det får henne til å føle seg spesiell. Funker med guttene våre i alle fall :-)

Anonymous poster hash: 49fa2...acd

[Anonym bruker]

Får tårer i øynene nå tusen takk for svar.

Jeg er jo så glad i jenta mi, å vil at hun skal være avhengig av meg også

Men da går det seg vel til. <3

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a27bc...da4

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaring med det selv, men jeg tenker at du etter hvert kan gjøre en del ting bare du og jenta di. At dere kan planlegge hva dere skal gjøre, at minstemann ikke får være med fordi dere skal ha "jentetid" osv.

 

Ellers virker det jo som om du gjør det rette. Jenta di ble vant med at det var pappa som kunne stille opp, gjøre ting osv. da du var dårlig under svangerskapet. Dvs. jenta di har lagt seg til vane med å henvende seg til pappa, og akkurat nå så er pappa den "tryggeste" fordi han en periode var den som kunne være nærest.

Dette vil jevne seg ut over tid, fremdeles har jo du mye fokus på minstemann og da kan jeg tenke meg at hun føler at da skal pappa være hennes.

 

Noen barn har en av foreldrene som litt mer favoritt enn den andre. Men for de fleste så endrer dette seg over tid, det kan gå i perioder osv. Noen jeg kjenner har en datter som alltid har hatt en favoritt i pappaen sin, slik har det alltid vært. Likevel, pappa er ikke mye verdt når mamma og hun kan dra på jentetur sammen, gjøre jenteting sammen osv. Da er mamma definitivt best.... inntil hun kommer hjem igjen og kan slenge seg rundt halsen på pappa. Alt i alt tror jeg det går opp i opp over tid.

 

I overskriften skriver du "igjen" - dvs, dere har hatt et nært og godt forhold - det er ikke borte, fokuset har bare endret seg litt i det siste. Det kommer tilbake

 

Gratulerer med minstemann

Anonymous poster hash: 7ac7d...8ae

[Anonym bruker]

Det hender at jeg tar henne med meg på ting. Da er jeg verdens beste. Ihvertfall et øyeblikk Men pappa er liksom likevel best.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a27bc...da4

[Anonym bruker]

Vi har faktisk "jentedager" som vi kaller det:) Det er veldig stas.

 

Godt og lese det dere skriver. Tusen takk!<3

 

Anonymous poster hash: a27bc...da4

[Leirha]

Jeg tenker det er en periode.
Det har nok vært veldig fint for både far og datter å få denne perioden sammen.
Gi litt slipp på den minste innimellom, la farne passe noen timer, mens du og eldstejenta finner på noe gøy.
Det trenger ikke være noe stort.
Hvis at du er der, for henne, ikke "bare" baby.
Det kan jo kanskje føles slik for henne også, at du har en baby å ta deg av og da må hun være med pappa.
Hvis henne at de ikke bare er sånn.

Jeg følte det litt sånn da jeg fikk en søster da jeg var 4, husker godt at jeg ble sjalu...Og ble pappajente en liten stund.
 

[Anonym bruker]

Vi har hatt samme problem. Den nye babyen er nå ett år. Forholdet til storesøster er fortsatt ikke der jeg ønsker at det ska Være med det er mye bedre.

Er gravid igjen nå, men har heldigvis ikke like sterk grad av hyperemesis som sist. Så jeg klarer å ligge på sofaen og være delvis tilstede

Det går seg til etterhvert. Men Vær forberedt på at det tar tid.

Nå vet ikke jeg hva slags syk du var, men jeg leste en bok for jenta mi. Handler om en kanin som hadde hyperemesis og hvordan det gikk utover familien da hun var gravid. Og så ble alt bra igjen etterpå. Boka fokuserer veldig på at det er kun for en periode. Boka er på engelsk men veldig lett å oversette mens man leser.

 

Anonymous poster hash: 47ede...8d1

[Anonym bruker]

Har det ganske sårt for tiden, ifht min eldste datter på 4. Jeg fikk et barn til for noen mnd siden. Når jeg gikk gravid var datteren vår mye med faren sin. Jeg var veldig dårlig, og faren var flink og lekte med henne og var sammen med henne hele tiden.

Favoritten er da blitt pappa. Pappa er verdens beste, hører jeg stadig. Veldig koslig det altså, men hun roper alltid på pappa, vil alltid leke med pappa, alt er bare pappa. Hvis han er på jobb, skriker hun etter pappa. Sikkert barnslig, men jeg blir lei meg. Og føler at jeg må knytte meg veldig til den nye babyen. For og ikke "miste" den også.

 

Jeg hadde fødselsdepresjon etter første svangerskap, og følte aldri at jeg fikk det båndet til den eldste som jeg nå har fått til den nye babyen, og gjør nå alt for og holde på dette. Men ikke misforstå meg, jeg kysser og klemmer og leker med min eldste også. Inkluderer henne når babyen skal stelles og mates. Gjør så godt jeg kan. Men likevel føler jeg at jeg ikke er bra nok for hun eldste.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg og mannen min har liksom et barn hver nå. Det er så vondt, føler at jeg ikke betyr noe for jenta mi: (

 

Anonymous poster hash: 638e4...58b

Fokuser litt på å bygge opp forholdet til jenta di. La babyen være med pappaen sin og ta med jenta di ut på ting hun synes er stas. Teaterforestilling, kino, tur bare dere to, loppemarked, McDonald's eller andre ting hun liker. Så skaper dere gode minner og det kan dere bygge et forhold på jevnt og trutt. Kanskje kommer hun til å søke til pappaen sin noen år fremover, men forholdet mellom dem kommer til å endre seg. Hun kommer til å bli større og komme i puberteten og da vil hun begynne å identifisere seg mer med deg. Da er de stundene med bare dere to gull verdt

 

Anonymous poster hash: 23224...994