Kjempe lei meg :(

[Anonym bruker]

For litt over ett år siden flyttet vi fra en kant av landet til en annen. Eldstemann hadde noe problemer med overgangen og var lenge lei seg fordi vi flyttet, men det ordnet seg litt i løpet av vinterferien. Han ble da vår glade fine gutt igjen I dag fikk jeg en telefon fra læreren som ønsket et møte med oss, fordi skolen ikke visste sine arme råd.

 

Gutten er urolig på skolen (lager lyder og vandrer), får ikke med seg beskjeder, har store konsentrasjonsvansker, er stygg i munnen mot andre og stadig i konflikter. Atfderden hans gjør at han skiller seg veldig ut, og flere av lærerne på skolen reagerer på .

 

Dette er totalt motsatt av hvordan han er hjemme, så jeg fikk helt sjokk, jeg kjenner ikke den gutten som blir beskrevet i det hele tatt

Hjemme er han rolig, lekser går fint, han har gode venner, men kan være litt klønete sosialt.

 

Det virker som han bevisst prøver å ødelegg for seg selv med denne oppførselen, og jeg blir så lei meg Vi snakker mye sammen, og ingen av disse tingene har kommet frem da. Jeg har også sagt flere ganger at hvis han trenger noen andre å prate med (f.eks. helsesøster) så må han gjerne det, men han ser ikke behovet.

 

Æsj, synes dette er skikkelig kjipt, og trengte å lufte meg litt.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

Hvordan har han det sosialt? Mobbing?

 

Anonymous poster hash: 71529...e4a

[Anonym bruker]

Du snakker om at dere flyttet før vinterferien? Men du ikke har ført noe om det før nå?

Er dette noe som er nytt av i år? Om ikke så har skolen sviktet.

Det er viktig med dialog med hjemmet.

Anonymous poster hash: 6f00f...6f9

[Anonym bruker]

Han har blitt litt mobbet på skolen i fjor, så dette henger nok litt i. Han har noen gode venner fra klassen som han har vært en del med, men han har visst begynt å si stygge ting til dem innimellom også. Det virker som om han skyver folk unna Oppførselen han på skolen er visstnok så spesiell at de andre barna merker det også godt, og læreren er skikkelig redd for stigmatisering.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

Nei vi har hørt om det før. Han begynte på skolen i fjor høst, og sleit litt med tilpasning da, men alt ble bedre etter vinterferien Derfor kom dette litt som julekvelden på kjerringa, i hvertfall at oppførselen hans hadde eskalerte så voldsomt i negativ retning. Det har visst vært slik siden skolestart nå i høst

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

De to siste er HI.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

For litt over ett år siden flyttet vi fra en kant av landet til en annen. Eldstemann hadde noe problemer med overgangen og var lenge lei seg fordi vi flyttet, men det ordnet seg litt i løpet av vinterferien. Han ble da vår glade fine gutt igjen I dag fikk jeg en telefon fra læreren som ønsket et møte med oss, fordi skolen ikke visste sine arme råd.

 

Gutten er urolig på skolen (lager lyder og vandrer), får ikke med seg beskjeder, har store konsentrasjonsvansker, er stygg i munnen mot andre og stadig i konflikter. Atfderden hans gjør at han skiller seg veldig ut, og flere av lærerne på skolen reagerer på .

 

Dette er totalt motsatt av hvordan han er hjemme, så jeg fikk helt sjokk, jeg kjenner ikke den gutten som blir beskrevet i det hele tatt

Hjemme er han rolig, lekser går fint, han har gode venner, men kan være litt klønete sosialt.

 

Det virker som han bevisst prøver å ødelegg for seg selv med denne oppførselen, og jeg blir så lei meg Vi snakker mye sammen, og ingen av disse tingene har kommet frem da. Jeg har også sagt flere ganger at hvis han trenger noen andre å prate med (f.eks. helsesøster) så må han gjerne det, men han ser ikke behovet.

 

Æsj, synes dette er skikkelig kjipt, og trengte å lufte meg litt.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

Kan det hende han savner hjemstedet mer enn dere voksne oppfatter?

Jeg flyttet langt unna hjemstedet mitt som 9-åring og det tok lang tid før jeg godtok at "her skal jeg bo". Jeg var veldig anonym på skolen, gjemte meg nærmest bort. Jeg trivdes ikke. Moren min fikk sjokk da hun hørte denne karakteristikken av meg fra læreren, det var jo ikke slik moren min kjente sin blide og sprelske datter. Men for meg var det slik at jeg kunne være meg selv hjemme hos mamma og søsken, men ikke på skolen hvor jeg var utrygg. Jeg ville egentlig ikke ha gode venner på mitt nye hjemsted heller, fordi jeg hadde bestevenninner der jeg bodde før.

Slik oppførsel fra sønnen din tyder på at han er utrygg, og det kan bunne i flyttingen og det å ha nytt sted/skole/venner å forholde seg til.

 

 

Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

[Anonym bruker]

 

For litt over ett år siden flyttet vi fra en kant av landet til en annen. Eldstemann hadde noe problemer med overgangen og var lenge lei seg fordi vi flyttet, men det ordnet seg litt i løpet av vinterferien. Han ble da vår glade fine gutt igjen I dag fikk jeg en telefon fra læreren som ønsket et møte med oss, fordi skolen ikke visste sine arme råd.

Gutten er urolig på skolen (lager lyder og vandrer), får ikke med seg beskjeder, har store konsentrasjonsvansker, er stygg i munnen mot andre og stadig i konflikter. Atfderden hans gjør at han skiller seg veldig ut, og flere av lærerne på skolen reagerer på .

Dette er totalt motsatt av hvordan han er hjemme, så jeg fikk helt sjokk, jeg kjenner ikke den gutten som blir beskrevet i det hele tatt

Hjemme er han rolig, lekser går fint, han har gode venner, men kan være litt klønete sosialt.

Det virker som han bevisst prøver å ødelegg for seg selv med denne oppførselen, og jeg blir så lei meg Vi snakker mye sammen, og ingen av disse tingene har kommet frem da. Jeg har også sagt flere ganger at hvis han trenger noen andre å prate med (f.eks. helsesøster) så må han gjerne det, men han ser ikke behovet.

Æsj, synes dette er skikkelig kjipt, og trengte å lufte meg litt.Anonymous poster hash: 5144f...c39

Kan det hende han savner hjemstedet mer enn dere voksne oppfatter?

Jeg flyttet langt unna hjemstedet mitt som 9-åring og det tok lang tid før jeg godtok at "her skal jeg bo". Jeg var veldig anonym på skolen, gjemte meg nærmest bort. Jeg trivdes ikke. Moren min fikk sjokk da hun hørte denne karakteristikken av meg fra læreren, det var jo ikke slik moren min kjente sin blide og sprelske datter. Men for meg var det slik at jeg kunne være meg selv hjemme hos mamma og søsken, men ikke på skolen hvor jeg var utrygg. Jeg ville egentlig ikke ha gode venner på mitt nye hjemsted heller, fordi jeg hadde bestevenninner der jeg bodde før.

Slik oppførsel fra sønnen din tyder på at han er utrygg, og det kan bunne i flyttingen og det å ha nytt sted/skole/venner å forholde seg til.Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

Vi har snakket mye om dette, og vet at flyttingen har gått hardt innpå han, selv om vi brukte flere måneder på å forberede. Han forteller sin nåværende lærer at han hadde det grusomt på sin forrige skole, men det stemmer jo ikke, tror det er noe han har overbevist seg selv om for å få det bedre her Han har i utgangspunktet dårlig selvtillit og trenger en del bekreftelse på at han er flink og god nok. Får skikkelig vondt av han, for med denne oppførselen ødelegger han både for seg selv og andre. Er redd for at han blir et utskudd ingen vil være sammen med til slutt

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

 

 

For litt over ett år siden flyttet vi fra en kant av landet til en annen. Eldstemann hadde noe problemer med overgangen og var lenge lei seg fordi vi flyttet, men det ordnet seg litt i løpet av vinterferien. Han ble da vår glade fine gutt igjen I dag fikk jeg en telefon fra læreren som ønsket et møte med oss, fordi skolen ikke visste sine arme råd.

Gutten er urolig på skolen (lager lyder og vandrer), får ikke med seg beskjeder, har store konsentrasjonsvansker, er stygg i munnen mot andre og stadig i konflikter. Atfderden hans gjør at han skiller seg veldig ut, og flere av lærerne på skolen reagerer på .

Dette er totalt motsatt av hvordan han er hjemme, så jeg fikk helt sjokk, jeg kjenner ikke den gutten som blir beskrevet i det hele tatt

Hjemme er han rolig, lekser går fint, han har gode venner, men kan være litt klønete sosialt.

Det virker som han bevisst prøver å ødelegg for seg selv med denne oppførselen, og jeg blir så lei meg Vi snakker mye sammen, og ingen av disse tingene har kommet frem da. Jeg har også sagt flere ganger at hvis han trenger noen andre å prate med (f.eks. helsesøster) så må han gjerne det, men han ser ikke behovet.

Æsj, synes dette er skikkelig kjipt, og trengte å lufte meg litt.Anonymous poster hash: 5144f...c39

Kan det hende han savner hjemstedet mer enn dere voksne oppfatter?

Jeg flyttet langt unna hjemstedet mitt som 9-åring og det tok lang tid før jeg godtok at "her skal jeg bo". Jeg var veldig anonym på skolen, gjemte meg nærmest bort. Jeg trivdes ikke. Moren min fikk sjokk da hun hørte denne karakteristikken av meg fra læreren, det var jo ikke slik moren min kjente sin blide og sprelske datter. Men for meg var det slik at jeg kunne være meg selv hjemme hos mamma og søsken, men ikke på skolen hvor jeg var utrygg. Jeg ville egentlig ikke ha gode venner på mitt nye hjemsted heller, fordi jeg hadde bestevenninner der jeg bodde før.

Slik oppførsel fra sønnen din tyder på at han er utrygg, og det kan bunne i flyttingen og det å ha nytt sted/skole/venner å forholde seg til.Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

Vi har snakket mye om dette, og vet at flyttingen har gått hardt innpå han, selv om vi brukte flere måneder på å forberede. Han forteller sin nåværende lærer at han hadde det grusomt på sin forrige skole, men det stemmer jo ikke, tror det er noe han har overbevist seg selv om for å få det bedre her Han har i utgangspunktet dårlig selvtillit og trenger en del bekreftelse på at han er flink og god nok. Får skikkelig vondt av han, for med denne oppførselen ødelegger han både for seg selv og andre. Er redd for at han blir et utskudd ingen vil være sammen med til slutt

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

Har du snakket med sønnen din om denne atferden? Hva sier han om den? Blir han flau når du snakker om det?

Sønnen din sin atferd prøver å fortelle noe, så det er viktig at du har tett kontakt med lærere og eventuelt fastlege/bup.

Det kan ikke være snakk om tourettes?

Huff, får vondt av sønnen din

 

Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

[Anonym bruker]

 

 

 

For litt over ett år siden flyttet vi fra en kant av landet til en annen. Eldstemann hadde noe problemer med overgangen og var lenge lei seg fordi vi flyttet, men det ordnet seg litt i løpet av vinterferien. Han ble da vår glade fine gutt igjen I dag fikk jeg en telefon fra læreren som ønsket et møte med oss, fordi skolen ikke visste sine arme råd.

Gutten er urolig på skolen (lager lyder og vandrer), får ikke med seg beskjeder, har store konsentrasjonsvansker, er stygg i munnen mot andre og stadig i konflikter. Atfderden hans gjør at han skiller seg veldig ut, og flere av lærerne på skolen reagerer på .

Dette er totalt motsatt av hvordan han er hjemme, så jeg fikk helt sjokk, jeg kjenner ikke den gutten som blir beskrevet i det hele tatt

Hjemme er han rolig, lekser går fint, han har gode venner, men kan være litt klønete sosialt.

Det virker som han bevisst prøver å ødelegg for seg selv med denne oppførselen, og jeg blir så lei meg Vi snakker mye sammen, og ingen av disse tingene har kommet frem da. Jeg har også sagt flere ganger at hvis han trenger noen andre å prate med (f.eks. helsesøster) så må han gjerne det, men han ser ikke behovet.

Æsj, synes dette er skikkelig kjipt, og trengte å lufte meg litt.Anonymous poster hash: 5144f...c39

Kan det hende han savner hjemstedet mer enn dere voksne oppfatter?

Jeg flyttet langt unna hjemstedet mitt som 9-åring og det tok lang tid før jeg godtok at "her skal jeg bo". Jeg var veldig anonym på skolen, gjemte meg nærmest bort. Jeg trivdes ikke. Moren min fikk sjokk da hun hørte denne karakteristikken av meg fra læreren, det var jo ikke slik moren min kjente sin blide og sprelske datter. Men for meg var det slik at jeg kunne være meg selv hjemme hos mamma og søsken, men ikke på skolen hvor jeg var utrygg. Jeg ville egentlig ikke ha gode venner på mitt nye hjemsted heller, fordi jeg hadde bestevenninner der jeg bodde før.

Slik oppførsel fra sønnen din tyder på at han er utrygg, og det kan bunne i flyttingen og det å ha nytt sted/skole/venner å forholde seg til.Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

Vi har snakket mye om dette, og vet at flyttingen har gått hardt innpå han, selv om vi brukte flere måneder på å forberede. Han forteller sin nåværende lærer at han hadde det grusomt på sin forrige skole, men det stemmer jo ikke, tror det er noe han har overbevist seg selv om for å få det bedre her Han har i utgangspunktet dårlig selvtillit og trenger en del bekreftelse på at han er flink og god nok. Får skikkelig vondt av han, for med denne oppførselen ødelegger han både for seg selv og andre. Er redd for at han blir et utskudd ingen vil være sammen med til slutt Anonymous poster hash: 5144f...c39

Har du snakket med sønnen din om denne atferden? Hva sier han om den? Blir han flau når du snakker om det?

Sønnen din sin atferd prøver å fortelle noe, så det er viktig at du har tett kontakt med lærere og eventuelt fastlege/bup.

Det kan ikke være snakk om tourettes?

Huff, får vondt av sønnen din Anonymous poster hash: e7cdd...fd6

Har snakket med han om det, men han sier han er grei på skolen og har sluttet å tøyse Når jeg spør om læreren vil si det samme som han, så trekker han bare på skuldrene. Han hadde ikke denne atferden på den forrige skolen, kunne være litt urolig i samling, men ikke slik som dette. Det som er så merkelig er jo at oppførselen hans er så radikalt forskjellig på skolen og hjemme. Han er også med på to fritidsaktiviteter, og vi ser ikke antydning til dette her. Han går på kampsport, så disiplin og det å følge med er en selvfølge, noe han er kjempeflink til.

Han tok mr for noen år tilbake, ingenting å finne der.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[MammantilNurket]

Slike telefoner er ikke hyggelige å få, men det er bra at skolen tar tak. Atferden er et symptom på at noe ikke er som det skal, og dere voksne må sammen finne ut av hva som er galt slik at dere kan hjelpe ham.

Det er ikke uvanlig at barn oppfører seg ulikt på skolen og hjemme. Skole og hjem er to veldig forskjellige arenaer.

Jeg er sikker på at dere finner ut av det. Viktig at dere sender klare signaler til gutten din om at de voksne er "enige" i hva som er lurt, at dere har en felles plattform

Vis ham at dere alle vil ham vel og at ingen er ute etter å "ta ham" eller straffe ham på noe vis.

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Slike telefoner er ikke hyggelige å få, men det er bra at skolen tar tak. Atferden er et symptom på at noe ikke er som det skal, og dere voksne må sammen finne ut av hva som er galt slik at dere kan hjelpe ham.

Det er ikke uvanlig at barn oppfører seg ulikt på skolen og hjemme. Skole og hjem er to veldig forskjellige arenaer.

Jeg er sikker på at dere finner ut av det. Viktig at dere sender klare signaler til gutten din om at de voksne er "enige" i hva som er lurt, at dere har en felles plattform

Vis ham at dere alle vil ham vel og at ingen er ute etter å "ta ham" eller straffe ham på noe vis.

Masse lykke til!

Vi er veldig glade for at det blir tatt tak i, han har det jo åpenbart ikke greit Vi prater med han hver dag om hvordan han har hatt det på skolen, hva som har vært bra og ikke fullt så bra. Han forteller tydeligvis halve historier og lar være å si noe om det som faktisk er vesentlig for oss å vite. Vi har en klar enighet om hvordan vi skal oppføre oss på skolen, han bare følger det åpenbart ikke. Vi snakker stort sett rolig med han om ting, for han er av en eller annen grunn veldig redd for å få kjeft (han vet jo at han ikke oppfører seg riktig, så sikkert derfor ).

Takk for lykkeønskninger, vi må jo hjelpe han så godt vi kan og finne ut av dette på et vis.

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[piranha]

Huff, høres ikke lett ut. Vi har flyttet selv, og det er alltid litt tilpasninger i begynnelsen. Håper det ordner seg, og lykke til

[Anonym bruker]

Har dere mulighet for å invitere guttene i klassen hjem til dere, slik gutten får bli bedre kjent med de hjemme, uten at han føler han må gjemme seg under en maske? Filmkveld? Spillkveld? Hvis dere tar på dere rollen som "de kule" foreldrene, så hjelper det kanskje litt på selvtilliten hans?

 

Eller har du mulighet til å være på skolen en dag? Hvis gutten oppfører seg dårlig i timen, så får han beskjed på forhånd om at du kommer til å sitte bak i klasserommet?

 

Håper det ordner seg for dere og sønnen deres!

 

Anonymous poster hash: b93ef...d27

[Anonym bruker]

Han har et par kamerater i klassen, men ser det at vi må bli flinkere til å invitere noen oftere enn andre Han har hatt filmkveld med pizza og popcorn et par ganger, og det er veldig hyggelig. Det rare er at han leker veldig fint med ungene når de er hjemme, det er på skolen det har en tendens til å bli konflikter

Vi har snakket om muligheten til å sitte bakerst i klasserommet, men tror ikke det vil hjelpe stort. Er redd for at det bare vil virke stigmatiserende på et allerede "utskudd" av et barn; "der sitter mammaen til S....."

Har bestemt oss for at jeg skal bli med han til helsesøster slik at han kan bli trygg på henne, og kanskje kan gå dit alene etterhvert for å ha noen andre enn oss foreldre å prate med.

Vurderer også å begynne med et belønningssystem for å motivere han litt, siden han føler at han aldri er bra nok og at ingen skryter av han. Han sier er det er slitsomt å sitte ved en pult å jobbe hele dagen, og at han gruer seg til skolen hver dag

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39

[Anonym bruker]

Ta dette forsiktig. Min første tanke er at han kanskje blir utestengt eller mobbes.

Det er mye skam forbundet med dette for barn, og det sitter langt inne å fortelle foreldrene det....

Anonymous poster hash: 296ed...55e

[Anonym bruker]

Ta dette forsiktig. Min første tanke er at han kanskje blir utestengt eller mobbes.Det er mye skam forbundet med dette for barn, og det sitter langt inne å fortelle foreldrene det.... Anonymous poster hash: 296ed...55e

Vi vet han har blitt litt mobbet tidligere, og at han innimellom føler seg utestengt ved at vennene velger en aktivitet han ikke liker i friminuttene. Vi presser han ikke, men har en liten prat om hvordan dagen har vært hver dag. Noen dager deler han mer enn andre, problemet er at vi ofte får halve historier og han utelater sin rolle i hva som har skjedd. Han har dårlig selvtillit og trenger bekreftelse på at ting han gjør er bra, noe han ikke får på skolen. Det virker som at han gjør ting for å få oppmerksomhet, for da blir han i hvertfall sett

 

Anonymous poster hash: 5144f...c39