Jeg blir så lei meg angående venninna mi...

[Anonym bruker]

Har ei barndomsvenninne siden barnehage-stadiet. Vi er begge fylt 40 nå. Har hatt et veldig godt forhold gjennom livet, og har begge mann og barn. Bor et lite stykke fra hverandre, men ikke lengre enn at det går an å treffes innimellom.

 

I de senere årene så har det blitt slik at det stort sett kun er meg som tar kontakt. Det er meg som tar initiativ til å treffes og til å ringe. Hun har lyst til å treffes, det er ikke det. Men når jeg tidligere har ringt, så har hun etter ganske kort tid, prøvd å avslutte samtalen med at hun enten er opptatt (uansett når tid jeg ringer) eller sier rett ut at hun er sliten og ringer meg tilbake en annen dag. Hun ringer ALDRI.

 

Det er ikke slik at jeg ringer henne ned på noen måte, gjerne med måneders mellomrom. Og nå har jeg faktisk ikke ringte henne på mange måneder. All kontakt går via sms, og da skriver hun også at hun ringer meg en dag. Noe hun aldri gjør.

 

Jeg kjenner at jeg blir både irritert og lei meg. Vi har like travle hverdager begge to, så det er rett og slett prioriteringen det går på. Men det er minimalt med kontakt vi har, i og med at jeg også har latt være å ringe og vise interesse i senere tid. Jeg kjenner at vennskapet vårt bare "dør ut" når jeg har lagt meg på samme nivå som henne.

 

Tenkte jeg skulle nevne det for henne, men jeg vet hun vil føle det som veldig "needy".....

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

[Anonym bruker]

Det er ikke alle vennskap som varer livet ut, noen fader vekk fordi man glir fra hverandre, har forskjellige prioriteringer osv. Venninnen din har nok med det livet hun har der hun bor, og har ikke tid og energi til å pleie et gammelt vennskap, sånn er det bare noen ganger...

 

Skjønner at du er lei deg, men du har jo virkelig gjort ditt for å holde på vennskaper og likevel har hun glidd vekk fra deg. Ikke tenk så mye på det, men bruk tiden din og energien din på andre venner som gir deg litt tilbake...

Anonymous poster hash: 4200d...83d

[Anonym bruker]

Uff,jeg tror jeg er en sånn som venninnen din. Isåfall er det ikke vondt ment;) hvor nær venninne er du? Har hun andre venninner hun er/har vært mer sammen m?

 

Anonymous poster hash: b3d3f...1e3

[Anonym bruker]

Er du sikker på hun ønsker å treffes?

 

Jeg hadde det akkurat sånn med ei jeg trodde var en venninne, helt til jeg fikk høre at hun avtalte med andre venninner at de skulle ringe og "redde" henne etter kort tid de få gangene hun av en eller annen grunn "følte hun måtte si ja" til å treffes. Og hun sa hele tiden at hun skulle ringe, eller at jeg bare måtte ringe og mase på henne, for vi bare måtte treffes snart, hun savnet meg sånn osv...

Anonymous poster hash: 84adc...425

[Anonym bruker]

Selvom dere er like travle er det mulig hun er mer sliten enn du er og ikke har kapasitet til å være venn. Jeg har hatt det slik i perioder og jeg har fryktelig dårlig samvittighet når det står på, men det å finne overskuddet til å finne på noe hyggelig er utrolig vanskelig. Kanskje hun ikke synes det er så lett å komme seg ut av huset. Jeg har ihvertfall en mann som ikke er spesielt glad i å gå ut og treffe andre, og da blir det til at det er vanskeligere for meg å gjøre det samme.

 

Det er selvsagt dumt at det blir sånn, for jeg er fryktelig glad i vennene mine ig skulle ønske det ikke gikk flere måneder mellom hver gang jeg så dem...

 

Anonymous poster hash: d76d1...35d

[Anonym bruker]

Hun har jo venner (vennepar hun og mannen) som hun/de er mer sammen med selvsagt, siden de bor et stykke ifra oss. Og det har jo jeg også. Vi har hver våre liv på de stedene vi bor. Men jeg forstår likevel ikke at det er noen grunn til å legge gamle vennskap helt døde. Jeg tror hun tenker at hun har meg uansett, jeg har følelsen av det. At det ikke er så nøye på en måte.

Men jeg blir lei av enveiskjøringen, og kjenner at jeg blir mer og mer irritert. Jeg gidder ikke mer.

 

HI

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

[Anonym bruker]

 

Er du sikker på hun ønsker å treffes?

 

Jeg hadde det akkurat sånn med ei jeg trodde var en venninne, helt til jeg fikk høre at hun avtalte med andre venninner at de skulle ringe og "redde" henne etter kort tid de få gangene hun av en eller annen grunn "følte hun måtte si ja" til å treffes. Og hun sa hele tiden at hun skulle ringe, eller at jeg bare måtte ringe og mase på henne, for vi bare måtte treffes snart, hun savnet meg sånn osv...

 

Anonymous poster hash: 84adc...425

 

Himmel for ei falsk venninne! Håper ikke det er slik hun tenker om meg....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

[Anonym bruker]

 

Har ei barndomsvenninne siden barnehage-stadiet. Vi er begge fylt 40 nå. Har hatt et veldig godt forhold gjennom livet, og har begge mann og barn. Bor et lite stykke fra hverandre, men ikke lengre enn at det går an å treffes innimellom.

 

I de senere årene så har det blitt slik at det stort sett kun er meg som tar kontakt. Det er meg som tar initiativ til å treffes og til å ringe. Hun har lyst til å treffes, det er ikke det. Men når jeg tidligere har ringt, så har hun etter ganske kort tid, prøvd å avslutte samtalen med at hun enten er opptatt (uansett når tid jeg ringer) eller sier rett ut at hun er sliten og ringer meg tilbake en annen dag. Hun ringer ALDRI.

 

Det er ikke slik at jeg ringer henne ned på noen måte, gjerne med måneders mellomrom. Og nå har jeg faktisk ikke ringte henne på mange måneder. All kontakt går via sms, og da skriver hun også at hun ringer meg en dag. Noe hun aldri gjør.

 

Jeg kjenner at jeg blir både irritert og lei meg. Vi har like travle hverdager begge to, så det er rett og slett prioriteringen det går på. Men det er minimalt med kontakt vi har, i og med at jeg også har latt være å ringe og vise interesse i senere tid. Jeg kjenner at vennskapet vårt bare "dør ut" når jeg har lagt meg på samme nivå som henne.

 

Tenkte jeg skulle nevne det for henne, men jeg vet hun vil føle det som veldig "needy".....

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

 

 

Ville gitt det opp. 

 

Anonymous poster hash: 8e770...5cb

[Anonym bruker]

 

 

Er du sikker på hun ønsker å treffes?

 

Jeg hadde det akkurat sånn med ei jeg trodde var en venninne, helt til jeg fikk høre at hun avtalte med andre venninner at de skulle ringe og "redde" henne etter kort tid de få gangene hun av en eller annen grunn "følte hun måtte si ja" til å treffes. Og hun sa hele tiden at hun skulle ringe, eller at jeg bare måtte ringe og mase på henne, for vi bare måtte treffes snart, hun savnet meg sånn osv...

 

Anonymous poster hash: 84adc...425

 

Himmel for ei falsk venninne! Håper ikke det er slik hun tenker om meg....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

 

 

Ja, det ble liksom ekstra ille av at hun var den eneste venninnen jeg hadde. Kanskje derfor hun følte hun "måtte" late som. Misforstått veldedighet...

 

Anonymous poster hash: 84adc...425

[Anonym bruker]

 

 

 

Er du sikker på hun ønsker å treffes?

 

Jeg hadde det akkurat sånn med ei jeg trodde var en venninne, helt til jeg fikk høre at hun avtalte med andre venninner at de skulle ringe og "redde" henne etter kort tid de få gangene hun av en eller annen grunn "følte hun måtte si ja" til å treffes. Og hun sa hele tiden at hun skulle ringe, eller at jeg bare måtte ringe og mase på henne, for vi bare måtte treffes snart, hun savnet meg sånn osv...

 

Anonymous poster hash: 84adc...425

 

Himmel for ei falsk venninne! Håper ikke det er slik hun tenker om meg....

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

 

 

Ja, det ble liksom ekstra ille av at hun var den eneste venninnen jeg hadde. Kanskje derfor hun følte hun "måtte" late som. Misforstått veldedighet...

 

Anonymous poster hash: 84adc...425

 

Fy søren

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

[Anonym bruker]

Dette er ikke min definisjon på "venninne" hvertfall.. 

Jeg ville ikke tatt mer kontakt. 

 

Har hatt ei slik venninne. Etter at jeg bestemte meg for å ikke ta kontakt for å se om hun gjorde det i det hele tatt, så hørte jeg ikke mer.. De gangene jeg har gått på henne på butikken og slikt, prater hun som om ingenting er forrandret. Selv har jeg bare lyst å sparke henne i leggen å gå videre.. Skikkelig surt!

Anonymous poster hash: 1a851...b8f

[Anonym bruker]

 

Dette er ikke min definisjon på "venninne" hvertfall.. 

Jeg ville ikke tatt mer kontakt. 

 

Har hatt ei slik venninne. Etter at jeg bestemte meg for å ikke ta kontakt for å se om hun gjorde det i det hele tatt, så hørte jeg ikke mer.. De gangene jeg har gått på henne på butikken og slikt, prater hun som om ingenting er forrandret. Selv har jeg bare lyst å sparke henne i leggen å gå videre.. Skikkelig surt!

 

Anonymous poster hash: 1a851...b8f

 

Det er slik jeg også føler det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 63c6f...cf8

[Anonym bruker]

Om jeg var deg, tror jeg at jeg ville fortalt henne hvordan du opplever situasjonen rett frem. Si at du ser det slik at vennskapet deres fader ut om ikke du er den som tar kontakt. Om hun ikke ønsker å ha et vennskap med deg, greit nok, da må hun gi beskjed om det. Men om hun vil ha et venskap så ville jeg sagt at ettersom dere begge er voksne folk, foventer du at det er toveis, altså at dere begge gjør en innsats fra nå av. Om det da fortsetter i samme tralten lar du det fade ut da

 

ellers kan du selvsagt bestemme deg for at dette er en side ved henne du kan leve med, og være den som alltid tar kontakt?

 

Lykke til, utrolig frustrerende når det er slik!

Anonymous poster hash: af79a...cb3

[Anonym bruker]

Snakk med henne om det, trenger ikke å

Være personlig i det hele tatt, men et vennskap må gå begge veier, så hun er nødt til å klare å overholde det hun sier/avtaler. Kanskje hun har det tøft og ikke klarer å følge opp ting. Mannen min er sånn, jeg må hjelpe han å følge opp ting. Ingen ting vondt ment, han er bare så sinnsykt stressa og svimete!

 

Anonymous poster hash: 9b96d...9fc

[Anonym bruker]

Noen vennskap varer ikke evig, dessverre.jeg har mistet ei selv, hun hater barn, og har sagt at hun ikke liker mine barn heller. Hun kommer bare med forslag om type torsdagskveld ut på byen, nattklubb og det som følger. Hun er singel og lever "livet". Jeg er bare kjedelig, elsker barna mine. Som til syvende og sist betyr mye mer enn et voksent menneske som utelater andre og ikke liker livet jeg lever. Jeg har forsøkt å møtes på midten, men hun er ikke interresert i å være med meg så lenge jeg ikke alltid kan være med på "singellivet" hennes. Hun er 35, og det er for meg tragisk at noen prioriterer fylla som en 18 åring.. Så vi er nok begge skyldige i at vennskapet vårt ikke fungerer lenger.

 

Anonymous poster hash: 0d0db...174

[Anonym bruker]

Jeg tenker som hun litt over sier,at det kan hende hun er mer sliten enn deg og synes det er vanskelig å få overskudd til noe sosialt? Og ang å snakket på telefonen,kanskje hun ikke liker det? Selv hater jeg å prate i telefonen. Sender heller smser.

 

Anonymous poster hash: b3d3f...1e3

[Anonym bruker]

Jeg er nok en sånn en... Jeg sliter med sosial kontakt generelt, og har rett og slett en tendens til å være den som aldri tar kontakt og gjerne sier "vi må finne på noe en dag" og så blir det ikke noe av. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men en kombinasjon av den fordømte dørstokkmila (når man er ute av huset på kveldstid kanskje en gang annenhver måned eller sjeldnere blir den mila ekstremt lang...) og at jeg rett og slett ikke føler at jeg kommer til kort i vennskapet og dermed ikke "har noen rett til" å invitere. Hvis du skjønner? Jeg vil liksom ikke være hun som kommer etter et år og spør om vi skal ta en tur på kino som om ingenting har skjedd...

 

Og ja, jeg hater også å prate i telefonen og har en lei tendens til å bare skru av lyden når noen ringer så sender jeg melding etter en stund og later som jeg var opptatt...

Anonymous poster hash: c90e0...1ac

[Anonym bruker]

Hun kan ha sosial angst!!

 

Anonymous poster hash: bd6e6...6c8

[Anonym bruker]

Skjønner at du er lei deg, men alle vennskap er ikke ment til å vare. I stedet for å gå å lure kan du spørre henne hva hun vil med vennskapet.

 

Jeg og en venninne hadde her om dagen "knute på tråden". Jeg følte det var negativ energi i lufta og da jeg tok det opp med henne viste det seg at det stemte. Hun følte jeg så ned på livsstilen hennes, selv om det slett ikke var det som var intensjonen min. Det viste seg at jeg hadde misforstått henne og motsatt. Nå har vi snakket ut om det og startet vennskapet med blanke ark og nå føler vi begge at det er en helt annen stemning når vi møtes. Tenker at vennskap skal gå begge veier. Jeg hadde aldri funnet meg i om det kun var meg som skulle holdt et vennskap gående.

 

Du bør snakke ordentlig ut med venninna di for å få svar på hva hun vil med vennskapet.

Anonymous poster hash: e74e8...a42

[Iiiiik]

Men da tenker jeg at du må velge, som en over her foreslår. Noen er bare skrekkelig dårlige til å opprettholde kontakt, men kan være gode og viktige venner allikevel. Jeg tenker at småbarnsfasen er en unntaksfase og at livet er langt. Jeg kan leve godt med lite kontakt og at det i hovedsak er jeg som står for den, hvis den andre og jeg kan finne tilbake til hverandre på et senere tidspunkt. I den rammen er det slett ikke sikkert at lite initiativ er ensbetydende med at hun ikke ønsker kontakt eller at hun ikke liker deg og at dere har vokst fra hverandre.

 

Eller du kan tenke at du ikke orker å være den som holder alt dette i gang, at hun ikke er verdt det, at du fortjener bedre og at du trenger en venninne som tåler bæsjebleier og kjappe kaffeavtaler.

 

Hva som er riktig for deg, er det bare du som vet, men jeg synes ikke det er riktig å anbefale en konfrontasjon eller å la det dø ut hvis smulene du får nå kan være bra nok og det finnes en herlig etasjekake der fremme et sted.