Hvordan takle dette

[Anonym bruker]

Jeg sliter så med at kjæresten ikke helt tenker seg om. Han tror man kan kjøpe hus uten fast jobb, at man kan starte på topp uten å jobbe seg opp. Han er som en 18 åring som skal ha det beste med en gang. Men når han kommer til stykket så går han på en smell fordi han ikke har undersøkt om det faktisk er oppnåelig enda.

 

Å når noe ikke går som han forventa, da er det alle andre sin feil. Han ditt og hu sa datt, men jeg trodde att.. :/

 

Synes det er slitsomt å måtte lære han å forstå at man må starte i rett ende og ha et mål av gangen som er oppnåelig, for så å sette seg høyere og nye mål videre. Han forstår ikke det..

 

Er din kjæreste slik, er det du som må ta styringa i hverdagen?

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke sammen med et barn på ti. Dette er ikke en du kan bygge et liv med, HI:

Anonymous poster hash: 3627a...24e

[Anonym bruker]

Er han sånn hele tiden, eller går det i perioder? Mannen min er bipolar og var akkurat sånn i sine maniske perioder før han fikk diagnose og medisiner...

Anonymous poster hash: 9ffc7...2fe

[Anonym bruker]

Det er det som er, jeg trodde og håpet, stoler blindt på han.. så gir han forhåpninger og så har han ikke kontroll på noe egentlig. , han tenker bil før hus, bytter ny bil hvert år, sitter i stor gjeld, men betaler nesten ikke noe på den. Utsetter alt som er viktig.

 

Selv har jeg blitt ferdig med det der. Jeg har alt og er på rett kjør. Tar valg som er oppnåelige og har en vei å gå..

 

Hvis jeg legger opp standarden å flyter med han, så ender det hele med noe som ikke er mulig. Jeg blir oppriktig lei meg.

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4

[Anonym bruker]

Hvor gammel er han?

Nevøen min er sånn, og det har rett og slett med oppdragelse å gjøre. Ingen har noen gang lært han at man må jobbe for ting, han har fått alt han ønsket rett i hendene av pappa fra han var liten. Da han flyttet hjemmefra skulle han selvfølgelig ikke leie noe, han skulle kjøpe, og pappa hjalp han med innskudd, kausjonering osv. Da han skulle kjøpe sin første bil var det selvfølgelig helt uaktuelt med "et gammelt skrap", han skulle ha en skikkelig bil ja, til mange hundre tusen. Igjen trår pappa til med kausjonering og hjelp.

 

Vi har alle prøvd å fortelle denne pappaen at dette ikke er bra, vi har alle godt av å begynne på bunnen å jobbe oss opp. Oppgradere ettersom vi blir eldre og inntekt øker. Men far hører ikke på det øret og gutten som nå er 21 år er en bortskjemt ung mann som aldri vil finne seg i nest best på noe plan. Han får hjelp av pappa hele tiden, for klær, frisørtimer, interiør og ferier skal være av beste sort hele veien.

Anonymous poster hash: 986c8...a65

[Anonym bruker]

Du som skrev over her med 21 åringen.det kan være det samme opplegget her.. men min, han fornekter er At han får hjelp. Han sier ikke takk en gang. Så vil dette kunne fo ranere seg?

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg ville orket å forholde meg til det resten av livet

 

Anonymous poster hash: ba855...363

[Anonym bruker]

Det er allerede vanskelig å forholde meg til han.. det ødelegger liksom all freden.

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4

[Anonym bruker]

Jeg var slik for noen år tilbake. Helt uten kontroll. Jeg høres akkurat ut som beskrivelsen av kjæresten din... Det viste seg at jeg var bipolar, men mye "høye" perioder, og få depressive perioder. Jeg har gått i terapi i årevis, blitt medisinert... Jeg har sjeldent "høye" perioder mer, nå er jeg depressiv i stedet for. Jeg finner ikke midtveien...

Jeg ville bedt ham gå til legen og få henvisning til utredning. Det lukter bipolar av han der (ut ifra din beskrivelse selvsagt), dessverre. 

Anonymous poster hash: e34f4...a3b

[Anonym bruker]

Eksen min var sånn i perioder. Sine maniske perioder. Han er bipolar.

Anonymous poster hash: 88cfd...7de

[Anonym bruker]

Dersom du velger å fortsette å være sammen med ham (noe jeg ikke hadde gjort da jeg ble sammen med mannen min hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag), så ha for all del separat økonomi. Det hadde ikke vi, og jeg betaler for det enda.

Anonymous poster hash: 9ffc7...2fe

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg tror han blir kraftig fornærmet dersom jeg sier jeg tror han er bipolar. Har selv Vært slik, å er selv slik i perioder. Men det nytter ikke å snakke med han om det heller. Da blir han så fornærmet.

 

Jeg mener jo ikke noe vondt med det. Men det går mest i kjeften på han også glemmer han å tenke seg om. Å ser likevel ikke konsekvenser ved at det ender med den onde sirkelen at jeg ikke kan forholde meg til han. Dette er ikke lett. Vil jo bare vi skal ha det bra, hele tiden, ikke sveve på en sky for så å falle hardt. :/

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4

[Anonym bruker]

Enten stå i det eller ikke.. valget er ikke lett

 

Anonymous poster hash: 113ba...5f4