Samboer er totalt uansvarlig og

[Anonym bruker]

vil ikke søke hjelp. Han betaler ikke regningene sine, husarbeid gjør han veldig lite av, intimitet i forholdet tar han ikke initiativ til.

 

Vi har gang på gang inngått konkrete avtaler om at han skal skjerpe seg. Han sier "ja", men handlingen uteblir. etter 9 år uten handling, krevde jeg skriftlig avtale om at han skulle være med på husarbeid og hvordan vi fordelte det. Han er medgjørlig som bare det når vi inngikk avtalen. MEN det skjer ingenting, NADA!

 

Han er helt låst på så mange steder, at jeg blir gal snart! Han betaler ikke regninger, tar ikke initiativ til sex (selv om han sier han har lyst), jeg gjør 90% av husarbeidet.

 

Det verste er at han virker tilsynelatende uanfektet av dette. Som om alt er på stell. Sannheten er jo at han må være syk. Han er enig når jeg tar opp problemene, men han gjør ikke en dritt med det og NEKTER å skaffe seg profesjonell hjelp.

 

Med to sønner, vil jeg ikke forlate ham heller.. men dette er så altoppslukende til tider at jeg vet ikke mine arme råd..

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

[Anonym bruker]

Eh, er det mannen min du snakker om?

Anonymous poster hash: 76800...63c

[Anonym bruker]

Skaff vaskehjelp som vasker hos dere en gang i uka.

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

[Anonym bruker]

Kjenner meg forresten litt igjen i dette. Men det gåf litt i perioder da. Nå som han jobber en del etter å ha bært student i noen år, blir det lite husarbeid. Så her blir det vaskehjelp, for jeg gidder ikke å ta meg alt alene.

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

[Anonym bruker]

Hvorfor skal han skjerpe seg - du har jo godtatt i ni år at han bare lover noe uten å følge opp. Han vet garantert at du ikke vil forlate ham, og da er det ingen grunn for ham å endre seg!

Ubehaget av kranglene deres er tydeligvis ikke så stort at det er motivasjonsfaktor for ham.

 

Enten må du akseptere at det er slik han er. Eller så må du sette et eller annet ultimatum for ham - og ikke bare si det, men også mene og gjennomføre det (ellers er det ingen grunn).

 

Hvis du faktisk ønsker å gi ham en sjanse til (noe jeg ikke helt greier å forstå at du orker etter null endring på ni år...) så krev at han blir med på fvk, at han også kontakter legen sin og ber om hjelp.

 

Vil han ikke så har du svaret ditt. Skal du leve med ham så har du med å akseptere ham som han er.

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

[Anonym bruker]

Utfordringen ligger i at han lever i en annen virkelighet. Han sier ja, men gjør ikke noe.

 

Jeg sitter å måper noen ganger der han sitter og smiler og er helt uberørt, når sannheten er at regningsbunken hoper seg opp, forholdet skranter og huset ser ut som et helvette på de områdene han skal holde i orden. Jeg klarer ikke alt alene..

 

 

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

[Anonym bruker]

Han kommer vel neppe til aa forandre seg. Kan du leve med det?

Anonymous poster hash: 0d57c...22b

[Anonym bruker]

 

Hvorfor skal han skjerpe seg - du har jo godtatt i ni år at han bare lover noe uten å følge opp. Han vet garantert at du ikke vil forlate ham, og da er det ingen grunn for ham å endre seg!

Ubehaget av kranglene deres er tydeligvis ikke så stort at det er motivasjonsfaktor for ham.

 

Enten må du akseptere at det er slik han er. Eller så må du sette et eller annet ultimatum for ham - og ikke bare si det, men også mene og gjennomføre det (ellers er det ingen grunn).

 

Hvis du faktisk ønsker å gi ham en sjanse til (noe jeg ikke helt greier å forstå at du orker etter null endring på ni år...) så krev at han blir med på fvk, at han også kontakter legen sin og ber om hjelp.

 

Vil han ikke så har du svaret ditt. Skal du leve med ham så har du med å akseptere ham som han er.

 

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Du har så rett så rett. Det er tanken på å ta barna gjennom en krise som stopper med å tørre å sette det ultimatumet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

[Anonym bruker]

LØP!!!

 

Anonymous poster hash: 0c841...010

[Anonym bruker]

 

Hvorfor skal han skjerpe seg - du har jo godtatt i ni år at han bare lover noe uten å følge opp. Han vet garantert at du ikke vil forlate ham, og da er det ingen grunn for ham å endre seg!

Ubehaget av kranglene deres er tydeligvis ikke så stort at det er motivasjonsfaktor for ham.

 

Enten må du akseptere at det er slik han er. Eller så må du sette et eller annet ultimatum for ham - og ikke bare si det, men også mene og gjennomføre det (ellers er det ingen grunn).

 

Hvis du faktisk ønsker å gi ham en sjanse til (noe jeg ikke helt greier å forstå at du orker etter null endring på ni år...) så krev at han blir med på fvk, at han også kontakter legen sin og ber om hjelp.

 

Vil han ikke så har du svaret ditt. Skal du leve med ham så har du med å akseptere ham som han er.

 

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Du har så rett så rett. Det er tanken på å ta barna gjennom en krise som stopper med å tørre å sette det ultimatumet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

 

 

Tror du at det er mindre krise for barna å vokse opp med en mor som stadig er frustrert over far, en far som er et forferdelig dårlig forbilde, en far som ikke tar ansvar, en far som viser at en far ikke skal ta ansvar for familiens beste? Tror du virkelig det?

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor skal han skjerpe seg - du har jo godtatt i ni år at han bare lover noe uten å følge opp. Han vet garantert at du ikke vil forlate ham, og da er det ingen grunn for ham å endre seg!

Ubehaget av kranglene deres er tydeligvis ikke så stort at det er motivasjonsfaktor for ham.

 

Enten må du akseptere at det er slik han er. Eller så må du sette et eller annet ultimatum for ham - og ikke bare si det, men også mene og gjennomføre det (ellers er det ingen grunn).

 

Hvis du faktisk ønsker å gi ham en sjanse til (noe jeg ikke helt greier å forstå at du orker etter null endring på ni år...) så krev at han blir med på fvk, at han også kontakter legen sin og ber om hjelp.

 

Vil han ikke så har du svaret ditt. Skal du leve med ham så har du med å akseptere ham som han er.

 

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Du har så rett så rett. Det er tanken på å ta barna gjennom en krise som stopper med å tørre å sette det ultimatumet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

Tror du at det er mindre krise for barna å vokse opp med en mor som stadig er frustrert over far, en far som er et forferdelig dårlig forbilde, en far som ikke tar ansvar, en far som viser at en far ikke skal ta ansvar for familiens beste? Tror du virkelig det?

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Ja, selvfølgelig. Hun kan jo heller ikke "ta med seg barna og dra". Det er like mye hans barn. Det er ingen garanti for at hun ender opp med hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvorfor skal han skjerpe seg - du har jo godtatt i ni år at han bare lover noe uten å følge opp. Han vet garantert at du ikke vil forlate ham, og da er det ingen grunn for ham å endre seg!

Ubehaget av kranglene deres er tydeligvis ikke så stort at det er motivasjonsfaktor for ham.

 

Enten må du akseptere at det er slik han er. Eller så må du sette et eller annet ultimatum for ham - og ikke bare si det, men også mene og gjennomføre det (ellers er det ingen grunn).

 

Hvis du faktisk ønsker å gi ham en sjanse til (noe jeg ikke helt greier å forstå at du orker etter null endring på ni år...) så krev at han blir med på fvk, at han også kontakter legen sin og ber om hjelp.

 

Vil han ikke så har du svaret ditt. Skal du leve med ham så har du med å akseptere ham som han er.

 

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Du har så rett så rett. Det er tanken på å ta barna gjennom en krise som stopper med å tørre å sette det ultimatumet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 04dce...b60

Tror du at det er mindre krise for barna å vokse opp med en mor som stadig er frustrert over far, en far som er et forferdelig dårlig forbilde, en far som ikke tar ansvar, en far som viser at en far ikke skal ta ansvar for familiens beste? Tror du virkelig det?

 

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

Ja, selvfølgelig. Hun kan jo heller ikke "ta med seg barna og dra". Det er like mye hans barn. Det er ingen garanti for at hun ender opp med hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

[Anonym bruker]

LØP!!!

 

Anonymous poster hash: 0c841...010

Fordi en mann ikke gjør husarbeid? Og forøvrig har du kun sett en side av historien Og hva med barna? De skal bli værende, eller skal hun bare kidnappe de

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig. Hun kan jo heller ikke "ta med seg barna og dra". Det er like mye hans barn. Det er ingen garanti for at hun ender opp med hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: b7d03...b9b

 

 

Vel, en mann som ikke evner å ta vare på de mest elementære oppgaver i hverdagen vil stille svakt for å få hovedomsorgen, spesielt når det er mor som har tatt hovedoppgavene med barna og hjemmet i alle år.

 

Jeg sier ikke at hun skal gå, jeg skrev at hun bør gi ham et ultimatum. Da er det faktisk opp til mannen om han ønsker å beholde familien sin eller ikke. Hvis han ikke er villig til å gjøre noe som helst for å beholde familien sin, da opprettholder jeg det jeg skrev over at det trolig er best både for HI og barna om hun og samboeren flytter fra hverandre. HI har tydeligvis nådd en grense, ikke rart etter ni år, og nå må det skje noe.

 

Siden du ikke er enig med meg, hva foreslår du at HI best kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: f1b37...86a

[Anonym bruker]

Min ex mann var slik bare at han maste på sex hele tiden da.

Jeg orket ikke ha sex med en som aldri holdt løfter og ønsket at jeg skulle ta alt av ansvar for livet vårt. Som fortalte meg at han fikk sparken men ikke orket å gå til sak på det for å beholde den, så viste det seg at han hadde sagt opp selv. Som sa han var hos legen til meg når han lovte å skaffe seg hjelp men istedenfor var hjemme hos en kamerat og spilte tv spill.

Som forventet at jeg skulle gjøre alt av husarbeidet, lovet å ta sin del hver eneste diskusjon men så lot være for jeg kom jo til å gjøre det allikevel siden det var to små barn i huset. 

Syntes også det var helt greit at jeg skulle slite og styre for å få det til å gå rundt økonomisk, gjorde ikke noe at vi knapt hadde mat og utstyr så lenge han ikke trengte å løfte en finger for å få jobb.

 

Siden vi hadde barn sammen var det ganske vanskelig å tenke på å avslutte, han satset hardt på at jeg ikke kom til å gå samme hva pga barna. (har fortalt det senere etter bruddet.)

Til slutt (etter år med prøving og kjemping fra min side) var jeg så sliten av alt at jeg var så langt nede at jeg visste at enten avslutter vi forholdet eller orker jeg ikke livet lengre. Og med tanke på at han aldri i verden kunne hatt ansvaret for barna alene så måtte valget være å gå hvor vanskelig det en var å ta steget.

Jeg var ærlig med han og vi hadde et rolig og vennlig brudd, i ettertid har han ikke blitt mer ansvarsfull akkurat og har ikke samvær, betaler ikke bidrag for han jobber jo ikke osv.

Jeg gikk til psykolog og fikk hjelp og er idag frisk og på et godt sted, jeg og barna:)

Det har gått mange år og jeg har valgt å være singel og konsentrere meg om meg og barna og angrer ikke valget overhode.

Anonymous poster hash: 2c076...705

[Luksusdyret]

Dump taperen. Hva skal du med ham? Han bidrar ikke økonomisk, han bidrar ikke i huset og han vil ikke ha sex. Du er alenemor med en gratispassasjer av en leieboer, som bor på et hotell som du styrer. Hvorfor gidder du dette, etter NI år? Nei, kvitt deg med dauvekta og finn en ansvarlig mann som har lyst på deg. Du ødelegger bare deg selv i dette forholdet, og nei, det er ikke fint for barna at "pappa og mamma holder sammen for deres skyld" i deres tilfelle, når barna ser at faren er en uansvarlig slabbedask og tror at det er slik et forhold skal være.

[Mia_73]

Hva lærer man barna når man holder sammen med en uansvarlig og lat mann? Guttene lærer at menn kan gjøre som de vil og at dama rydder opp, jentene lærer at kvinner godtar mer dritt enn man burde. I tillegg kaster du bort store deler av livet ditt.