Separert, han vil ha hovedomsorgen

[Anonym bruker]

Jeg har kommet meg ut av et langvarig skadelig forhold, og forsøker nå å bygge meg opp et nytt liv. 

Foreløpig så bytter vi på å bo i leiligheten sammen med barna, ukene han ikke har samvær bor han 2 timer unna i en by han ønsker å etablere seg i. Jeg bor på hybel i nærheten ukene jeg ikke har samvær. 

Da han synes det er vanskelig å pendle, ønsker han at barna skal bo i den nye byen sammen med han. Da jeg ikke ønsker å flytte, har han ytret ønske om å ha 100% omsorg, og skal visstnok la meg slippe å betale bidrag hvis jeg går med på dette. Han har også foreslått å dele søskenflokken mellom oss. Jeg er selvsagt sterkt imot begge forslag.

Jeg bare trenger å høre at han om han kan få til dette. Her er noen fakta: Han er ufør som følge av psykiske problemer, han har ukentlig oppfølging av psykolog. Han mener selv at han begynner å bli frisk, men slik jeg kjenner han ser jeg at han ikke er det. Fra barna har vært født til seperasjonen har jeg hatt hovedomsorg for barna, da far enten har vært svært syk (innlagt på sykehus) eller har vært fraværende som følge av jobb. Han har også bodd andre steder periodevis som følge av arbeid. Jeg kan nok sies å ha hatt 95% praktisk omsorg fra de ble født fram til seperasjon i vår.

Han har blitt stadig bedre siden i vår, har sluttet på medisiner og har gradvis deltatt mer og mer i barnas rutiner etc, så derfor så jeg det som ok å gå for en 60/40 fordeling. Nå ser jeg derimot klare tegn på at han er likens som han var rett før han ble innlagt, men jeg er usikker på om lege/ psykolog ser dette, og at det derfor bare vil bli behandlet som en ondsinnet påstand fra min side.

Men tror dere at en person som er 100% ufør som følge av psykiske problemer, kan klare å få 100% omsorg ved hjelp av en god advokat? Når mor har hatt hovedomsorg fra fødsel til nå. Hadde vært fint å bli beroliget med at dette er tomme trusler. Han forteller meg at han har snakket med advokat som mener de skal klare å få til dette, men da regner jeg med at han ikke har fortalt noe om sin sykdomshistorie. Skulle likt å visst om det er noen lignende saker, en presedens feks, som kan vise at det at man er ufør som følge av psykiske problemer alltid vil føre til at den andre parten får hovedomsorg. Jeg ønsker å gå for 80% slik at han kan ha annen hver helg (han er ikke farlig for barna), men gruer meg for denne prosessen er sliten lenge før vi har begynt.

Han har psyket meg så mye ned at jeg er livredd for at en slik prosess skal føre til at jeg mister barna helt. Han er svært intelligent og har sterk gjennomføringsevne i ting han har satt seg fore, så jeg visste for mange år siden at jeg aldri kunne gå fra ham, da han ville klare å ødelegge meg helt. Men nå har jeg klart det, og er bare redd for hvordan det skal gå med barna framover. Jeg skriver logg der jeg skrive opp alt som skjer, både trusler via epost og muntlig, utpresning, om barn med skitne negler og hår, bekledning etc. 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna, og hvor mange? Det er vesentlig..

 

Anonymous poster hash: 58de5...f95

[Anonym bruker]

 

Jeg har kommet meg ut av et langvarig skadelig forhold, og forsøker nå å bygge meg opp et nytt liv.

 

Foreløpig så bytter vi på å bo i leiligheten sammen med barna, ukene han ikke har samvær bor han 2 timer unna i en by han ønsker å etablere seg i. Jeg bor på hybel i nærheten ukene jeg ikke har samvær.

 

Da han synes det er vanskelig å pendle, ønsker han at barna skal bo i den nye byen sammen med han. Da jeg ikke ønsker å flytte, har han ytret ønske om å ha 100% omsorg, og skal visstnok la meg slippe å betale bidrag hvis jeg går med på dette. Han har også foreslått å dele søskenflokken mellom oss. Jeg er selvsagt sterkt imot begge forslag.

 

Jeg bare trenger å høre at han om han kan få til dette. Her er noen fakta: Han er ufør som følge av psykiske problemer, han har ukentlig oppfølging av psykolog. Han mener selv at han begynner å bli frisk, men slik jeg kjenner han ser jeg at han ikke er det. Fra barna har vært født til seperasjonen har jeg hatt hovedomsorg for barna, da far enten har vært svært syk (innlagt på sykehus) eller har vært fraværende som følge av jobb. Han har også bodd andre steder periodevis som følge av arbeid. Jeg kan nok sies å ha hatt 95% praktisk omsorg fra de ble født fram til seperasjon i vår.

 

Han har blitt stadig bedre siden i vår, har sluttet på medisiner og har gradvis deltatt mer og mer i barnas rutiner etc, så derfor så jeg det som ok å gå for en 60/40 fordeling. Nå ser jeg derimot klare tegn på at han er likens som han var rett før han ble innlagt, men jeg er usikker på om lege/ psykolog ser dette, og at det derfor bare vil bli behandlet som en ondsinnet påstand fra min side.

 

Men tror dere at en person som er 100% ufør som følge av psykiske problemer, kan klare å få 100% omsorg ved hjelp av en god advokat? Når mor har hatt hovedomsorg fra fødsel til nå. Hadde vært fint å bli beroliget med at dette er tomme trusler. Han forteller meg at han har snakket med advokat som mener de skal klare å få til dette, men da regner jeg med at han ikke har fortalt noe om sin sykdomshistorie. Skulle likt å visst om det er noen lignende saker, en presedens feks, som kan vise at det at man er ufør som følge av psykiske problemer alltid vil føre til at den andre parten får hovedomsorg. Jeg ønsker å gå for 80% slik at han kan ha annen hver helg (han er ikke farlig for barna), men gruer meg for denne prosessen er sliten lenge før vi har begynt.

 

Han har psyket meg så mye ned at jeg er livredd for at en slik prosess skal føre til at jeg mister barna helt. Han er svært intelligent og har sterk gjennomføringsevne i ting han har satt seg fore, så jeg visste for mange år siden at jeg aldri kunne gå fra ham, da han ville klare å ødelegge meg helt. Men nå har jeg klart det, og er bare redd for hvordan det skal gå med barna framover. Jeg skriver logg der jeg skrive opp alt som skjer, både trusler via epost og muntlig, utpresning, om barn med skitne negler og hår, bekledning etc.

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

Skriftelig beviser, prat med barnehage og skole.

 

Splitte opp søskenflokken? Håper han ikke er seriøs.

 

Kontakt advokat selv. Bare for å få råd.

 

Anonymous poster hash: a71ad...739

[Anonym bruker]

Han får ikke 100% omsorg med mindre du frivillig går med på det. Ellers må han gå rettens vei, hi, så ta det helt med ro!!

 

Men dere må på mekling, om dere ikke allerede har vært det. Der vil dere snakke om samvær ift barnas beste.

Om det er du som allerede har hatt hovedansvar, i tillegg til at far ønsker å flytte langt unna, bare det taler i mot ham.

 

Hans mentale helse hadde ikke trengt å spille inn om han nå hadde vært erklært frisk og vært det en stund. Men siden han ikke er frisk ennå så veier dette tungt..

 

Min eks var lik, men han ønsket "bare" delt samvær, selv om han flyttet en time unna. På fvk forklarte de i klartekst at når han valgte å flytte så langt unna så valgte han samtidig å være helgepappa. Null sympati å få derfra. Men det tok litt tid, og en rettssak før han innså det selv. Men han kom ingen vei med truslene sine.

 

 

Anonymous poster hash: a3506...05c

[Anonym bruker]

 

Skriftelig beviser, prat med barnehage og skole.

 

Splitte opp søskenflokken? Håper han ikke er seriøs.

 

Kontakt advokat selv. Bare for å få råd.

 

Anonymous poster hash: a71ad...739

 

Jeg har tenkt på dette, og er usikker, blir det rett og dra barnehagen og skolen inn i en konflikt? Hvordan vil personalet oppleve dette? Han leverer ungene på barnehage og skole, og de oppfatter han sikkert som en fin fyr. Hvis jeg ønsker å dra personalet inn i dette, vil de kanskje føle seg mellom barken og veden?

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna, og hvor mange? Det er vesentlig..

 

Anonymous poster hash: 58de5...f95

De er 4, 5, 11 og 12 år gamle.

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Han får ikke 100% omsorg med mindre du frivillig går med på det. Ellers må han gå rettens vei, hi, så ta det helt med ro!!

 

Men dere må på mekling, om dere ikke allerede har vært det. Der vil dere snakke om samvær ift barnas beste.

Om det er du som allerede har hatt hovedansvar, i tillegg til at far ønsker å flytte langt unna, bare det taler i mot ham.

 

Hans mentale helse hadde ikke trengt å spille inn om han nå hadde vært erklært frisk og vært det en stund. Men siden han ikke er frisk ennå så veier dette tungt..

 

Min eks var lik, men han ønsket "bare" delt samvær, selv om han flyttet en time unna. På fvk forklarte de i klartekst at når han valgte å flytte så langt unna så valgte han samtidig å være helgepappa. Null sympati å få derfra. Men det tok litt tid, og en rettssak før han innså det selv. Men han kom ingen vei med truslene sine.

 

 

Anonymous poster hash: a3506...05c

Vi hadde den obligatoriske meglingen i mai, og der var vi enige i 60/40, denne skal gjelde i et halvt år, har jeg forstått, og at det først da at man kan be om endringer. Jeg har likevel bedt om et nytt møte hos Familievernkontoret nå siden 60/40 avtalen ikke blir fulgt. Han har klart å gjøre det omvendt siden han har psykolgen hjemme hos oss hver uke, jeg gikk med på dette i begynnelsen siden han sa at han nå skulle slutte med psykologen snart, men det skjer jo ikke. Tenkte ikke å ha som tema på denne meglingstemaen at jeg egentlig ønsker 80%, regner med at dette kan vi ikke begynne med før når de seks månedene er gått og vi kan ha en ny megling. 

 

Du har gått gjennom rettssak? Hvordan var dette, var det slitsomt med innhenting av vitner over alt? Må barna vitne? Eldste er 12 år, ønsker ikke at barna skal bli dratt inn i konflikten. Tok det lang tid?

 

 

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Rimelig sikker på at han ikke har en snøballs sjans i helvete, om han så hadde vært psykisk frisk også.

Var jeg deg ville jeg uansett tatt kontakt med en god advokat, bare for å føle meg tryggere og mindre alene.

Hvis han stadig kommer med trusler uten å gjøre noe ut av det hadde jeg vært offensiv, fått advokaten til å sende ham et brev bare for å vise muskler.

 

Anonymous poster hash: 56aa6...897

[Anonym bruker]

Her skal jo de to største barna bli hørt, og deres ønsker blir lagt vekt på. Og ønsker virkelig så store barn å flytte fra skole og venner. Det er jo ikke positivt for de. Flyttet selv med en veldig sosial 9 åring, og det gikk bra, men var virkelig ikke smertefritt. Så jeg vil ikke flytte med skolebarn igjen.

 

Anonymous poster hash: 55c66...0e0

[Anonym bruker]

 

Her skal jo de to største barna bli hørt, og deres ønsker blir lagt vekt på. Og ønsker virkelig så store barn å flytte fra skole og venner. Det er jo ikke positivt for de. Flyttet selv med en veldig sosial 9 åring, og det gikk bra, men var virkelig ikke smertefritt. Så jeg vil ikke flytte med skolebarn igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 55c66...0e0

 

Forrige uke når jeg tok over samværet med barna, så kunne de to eldste fortelle at de gledet seg sånn til å flytte til (navnet på byen) Mens han har hatt samvær har han tatt de med seg til byen den helgen, og snakket varmt om hvor positivt det var å flytte dit. Da ville de bo nærmere søskenbarna og onkel og tante, det var mange fritidsmuligheter etc. Dette opplever jeg som manipulering av barna. Jeg måtte fortelle dem at de nok sikkert bare hadde misforstått pappa. Synes det er synd at de skal bli dratt inn i konflikten slik, synd at han påvirker dem. Jeg ønsker ikke å gjøre det samme, bare fokuserer på å at vi har det fint sammen, skjønt det klør i fingrene etter å gjøre det samme, gjennom å snakke masse positivt om vår framtid på stedet vi bor på. Men det er ikke riktig å bruke ungene i en slik krigføring. Jeg skriver det uansett opp i loggen, at han har drevet manipulering av barna.

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Jeg har inntrykk av at det veier tungt at han vil ta barna med bort fra det stedet de bor nå. Hvis du har tenkt å bli boende vil det telle veldig til din fordel. Når du i tillegg allerede har hovedomsorgen, så skal det veldig mye til at du taper.

Anonymous poster hash: a405a...a84

[runag]

Jeg ville ikke vært så bekymret hvis jeg var deg, selv om jeg forstår godt at det er en vanskelig situasjon. Med den historikken ser jeg det som svært usannsynlig at han vi få hovedomsorgen får barna i en eventuell rettssak. Du virker som en reflektert og balansert person - hold fast i det. Det er neppe nødvendig å dra skole og barnehage inn i dette. Hold fast ved din ansvarlighet, forsøk å ikke eskalere konflikten, fortsett å oppføre deg som en ansvarlig forelder. At du har oppført deg anstendig vil tale til din fordel i en eventuell barnefordelingssak. Oppsøk gjerne advokat, ikke minst for å få råd, og for å bli beroliget. Dette kommer nok til å gå bra.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke vært så bekymret hvis jeg var deg, selv om jeg forstår godt at det er en vanskelig situasjon. Med den historikken ser jeg det som svært usannsynlig at han vi få hovedomsorgen får barna i en eventuell rettssak. Du virker som en reflektert og balansert person - hold fast i det. Det er neppe nødvendig å dra skole og barnehage inn i dette. Hold fast ved din ansvarlighet, forsøk å ikke eskalere konflikten, fortsett å oppføre deg som en ansvarlig forelder. At du har oppført deg anstendig vil tale til din fordel i en eventuell barnefordelingssak. Oppsøk gjerne advokat, ikke minst for å få råd, og for å bli beroliget. Dette kommer nok til å gå bra.

Takk skal du ha for disse ordene. Jeg ligger søvnløs om nettene og tenker på dette, så jeg trenger å høre at det kommer til å gå bra. Tok kontakt med Jurk og venter på svar derifra.

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Jeg tror heller ikke du trenger å uroe deg. Du virker reflektert som svaret over også sier. Det vil tale imot han at han vil flytte og rive opp barna der de er vant og bo. Føler med deg.. Slike ting er altoppslukende og skaper en uro som ingen som ikke har vært borti det kan sette selv inn i. Kan jo være han driver på slik for å uroe deg. Min eks gjorde også det.. Advokat og greier.. Men det roet seg utrolig nok. Men det sitter i meg enda fem år etter bruddet og er livredd det skal eskalere igjen. Stå på for barnas beste. Det er DU som har hatt mest med de og gjøre og skal bo på samme sted! Vil tro det vil veie tungt. Lykke til og klem til deg:)

 

Anonymous poster hash: bac73...097

[Anonym bruker]

Trådstarter her. Ting har tilspisset seg, og jeg trenger råd om hvor jeg skal henvende meg.

Jeg er nå alvorlig bekymret for hans mentale helse, jeg ser klart at han sliter med virkelighetsforståelsen sin. Jeg ser både hans tro på at han skal klare å ta fra meg barna, at han mener at ungene skal flytte til byen han har flyttet til, i lys av virkelighetsforståelsen. Han har snakket om firma han skal etablere (han har hatt slike fantasier gjennom hele vårt ekteskap, og det blir aldri noe av, de kommer i hans maniske perioder), og en kvinne i Ukraina som barna har forstått skal bli deres stemor (men han har ikke truffet henne ennå, bare chattet med). Jentungen har fått vite at hun skal få seg en hund når de flytter til Sandefjord, mm. Mye av informasjonen får jeg gjennom andre, feks skolen, og antar at barna kvier seg for å dele ting med meg, eller at han har bedt dem om at det skal bli mellom dem. Epostene han sender meg er farget av paranoia, noe han har slitt med tidligere. Noe av diagnosene hans var også paranoid virkelighetsforstyrrelse, men han har ment at han er frisk nå.

Først og fremst: Barna. De blir dratt inn i hans virkelighetsforståelse, de tror på det han forteller, og jeg kan ikke stå å se på dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dem på dette tidspunktet at det han forteller er feil, og at han er syk, for jeg vil ikke at de skal føle seg dratt imellom oss. Jeg tenker at jeg kan trenge profesjonell hjelp for å forklare barna hva som skjer.

Så. Vi har en meglingsattest ut året, og skal forhandle ny avtale på nyåret. Vi har en avtale om 60/40 nå. Men jeg ser at det ikke går, jeg må ha minst 80% og kan i høyden se for meg at han får samvær annen hver helg, for det beste for barna. 

Går det an å endre på dette allerede nå, eller må jeg vente på at meglingsattesten går ut, dvs når det er gått et halvt år? Kan det være en ide at jeg tar kontakt med barnevernet for å dele min bekymring? Kan dette være strategisk lurt før jeg går til advokat. 

En sist ting. Jeg leier huset vi bor i, og er folkeregistrert her sammen med barna. Jeg har valgt å bo på hybel mens han har avviklet sine samværsuker. Han krever nå en skriftlig avtale om bruksrett etc på leiligheten og vil ikke betale sin andel av husleien før jeg har skrevet under (dvs at vi begge to står som leietakere. Dette er et ledd i hans strategi) Jeg kommer ikke til å gjøre dette, og siden jeg ikke får inn penger, vurderer jeg å si opp hybelen og flytte tilbake til huset om kort tid. Dette vil sabotere hans muligheter for å kunne ha samvær med barna, da han bor i en annen kommune. Slik vil det eskalere en konflikt. Vil dette være å gå for langt fra min side, iom at vi da har full konflikt, eller kan det være et smart trekk? 

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Det er såpass vanlig at en mor som er uføretrygdet får så godt som 100% at jeg ikke regner med at fars sykdom i seg selv vil virke mot ham. Det at han vil bosette seg på et sted det ungene har mye familie vil jo også være positivt.

Jeg ville ikke avskrevet totalt muligheten for at far ville få barna og ikke du.

Anonymous poster hash: cc304...360

[Anonym bruker]

 

Det er såpass vanlig at en mor som er uføretrygdet får så godt som 100% at jeg ikke regner med at fars sykdom i seg selv vil virke mot ham. Det at han vil bosette seg på et sted det ungene har mye familie vil jo også være positivt.

Jeg ville ikke avskrevet totalt muligheten for at far ville få barna og ikke du.

 

Anonymous poster hash: cc304...360

 

Nå er han ufør som følge av psykiske problemer da, så det må vel stille seg annerledes ihht evnen til å være omsorgsperson for barn? Han har de siste fire årene ikke hatt så mye med barna å gjøre som følge av sykdom, når han ikke har vært innlagt har han sovet eller sittet med ryggen til og øretelefoner på for å stenge ute støy, og har truffet dem kun i forbindelse med middag. Som innlegget mitt i post over din sier, så er jeg nå også sterkt bekymret for hans mentale helse.

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Ring familievernkontoret!

 

Anonymous poster hash: 6d475...374

[Anonym bruker]

 

Trådstarter her. Ting har tilspisset seg, og jeg trenger råd om hvor jeg skal henvende meg.

 

Jeg er nå alvorlig bekymret for hans mentale helse, jeg ser klart at han sliter med virkelighetsforståelsen sin. Jeg ser både hans tro på at han skal klare å ta fra meg barna, at han mener at ungene skal flytte til byen han har flyttet til, i lys av virkelighetsforståelsen. Han har snakket om firma han skal etablere (han har hatt slike fantasier gjennom hele vårt ekteskap, og det blir aldri noe av, de kommer i hans maniske perioder), og en kvinne i Ukraina som barna har forstått skal bli deres stemor (men han har ikke truffet henne ennå, bare chattet med)....

 

 

 

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

 

Haha

 

Situasjonen din er nesten identisk med min. Kaffe en dag, kanskje? Ikke tull. Jeg mener det

 

Lag logg over alt som blir sagt og gjort.

 

Det påvirker barna negativt å måtte holde på slike hemmeligheter. Ta kontakt med barnevernet. En bekymring som er dokumentert tilbake i tid har mye mer substans i en rettsak enn en bekymring som første gang er uttalt i retten. Da vil det bli påstått at bekymringen kun er et strategisk trekk fra din side, og at den ikke er sann. Barnevernet bør kontaktes skriftlig, ellers er det lett for at de avviser deg med at han er samværsforelder.

 

Du kan endre avtalen hvis han går med på det, ellers tror jeg kanskje du må til retten. Meklingsattesten har ingenting med avtalen å gjøre. Det er bare et dokument som åpner for å kunne stevne til rettsak.

 

Har litt dårlig tid nå...skriver mer senere

 

Anonymous poster hash: ae6ab...91f

[Anonym bruker]

Ringte Familievernkontoret i dag, og de ba meg melde min bekymring til barnevernet. Så det har jeg nå gjort. Så får vi se hvordan det utvikler seg over helga.

Anonymous poster hash: 138a2...6b2

[Anonym bruker]

Stå på ditt. Han får vertfall ikke hovedomsorg. Du gar vært mest tilstede. Søskenflokk splittes ikke

 

Anonymous poster hash: b1a5e...c69

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg er i en situasjon ikke så ulik din... en paranoid, personlighetsforstyrret barnefar som krever mer samvær enn det som er bra for barnet, som truer med advokater og rettssaker. Ufattelig slitsomt i lengden. Ønsker deg masse lykke til. Jeg har fått mange gode råd på FVK. Lykke til!!!

 

Anonymous poster hash: ea796...5f9

[Anonym bruker]

Lurt å melde han til barnevernet. En slik meklingsattest vet jeg ikke om kan brytes sånn helt uten videre men klart om faren ikke er bra for barna så må man gjøre noe og kan ikke vente til nyttår. Du har tydeligvis en del dokumentasjon på hans psykiske lidelse så da har du nok en sterk sak. Veldig synd at han lar dette gå ut over barna men i hans hode er det lurt og siden han er smart så er han nok flink til å manipulere, men mangler tydeligvis sosial intelligens.

 

Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 33a8a...662

[Anonym bruker]

Synes synd på barna dine , du tenker kun dine egen behov som melder bf til bv

Anonymous poster hash: aa94c...cb2

[Todii]

 

Synes synd på barna dine , du tenker kun dine egen behov som melder bf til bv

 

Anonymous poster hash: aa94c...cb2

 

Hold kjeft. Trollkjerring.