Når barnefar finner ei ny - Elsker jeg ham fortsatt?

[Anonym bruker]

For ett år siden tok forholdet mellom meg og barnefar slutt. Vi så tilbake på 5 år sammen, og det var en j..... kjip avgjørelse å ta når jeg måtte sette ned foten. Han var utro flere ganger enn jeg har orket å ramse opp, og det var mye skriving bak ryggen min.

 

Noen måneder etter det ble over fant han ei ny, og jeg reagerte kraftig på det - Såpass mye at jeg til slutt endte opp med å grine i armene hans. Det viste seg, at han også ønsket å prøve igjen. Redsel fra begge sider gjorde at vi ikke turte å prøve. Jeg var redd for at han skulle være utro - Han var redd for å ødelegge forholdet med å være utro igjen.

 

Jeg møtte da min nye kjæreste, men til tross for dette klarer jeg ikke la være å tenke på ham. Nå har han akkurat innledet et nytt forhold til ei tilsynelatende hyggelig dame som han selv er "stormforelsket" i.

 

 

Nå sitter jeg her med alle de vonde følelsene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er slutt, over og forbi med ham. Jeg har tenkt at "OM han ikke hadde vært utro, kunne jeg ikke se hvordan vi ellers noengang kunne ha gjort det slutt" og jeg har tenkt på hvordan livet vårt kunne blitt sammen da. Det er ikke enklere når vi fungerer som bestevenner når vi prater (For ja, det må vi jo med barn i bildet) og alt går som en lek. Kommunikasjonen er på topp.

 

Det er vondt og sårt å tenke på at det er kommet ei ny inn i livet hans, og det er vondt å tenke på at hun kan ende opp med å flytte inn i drømmehjemmet jeg og han kjøpte for noen år siden for å starte vår egen familie.

 

 

Er jeg forelsket i eksen enda uten å være klar over det? Eller er dette helt normalt?

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf

[Anonym bruker]

Ikke sikkert du er forelsket i ham (selv om det også er en mulighet). Kan være at du har en form for sorgreaksjon på det livet du og han trodde dere skulle dele, men som ikke ble noe av.

Når han nå er "stormforelsket" og det kanskje kommer en annen dame inn i "hans og ditt hus", da blir det jo veldig tydelig at det er slutt, at det ikke blir noe mer. Så kanskje det er en sorgreaksjon som har kommet litt sent, eller, at det på en måte er siste del av sorgen? Kanskje iblandet litt sjalusi fordi en annen får det du trodde du ville ha.

 

Og hvis du tenker tilbake, så tror jeg ikke du ville greid å stole på ham igjen siden han har vært så mye utro - og ikke minst det at han ikke er sikker på at han ikke vil være utro igjen. Hadde han virkelig ønsket å være tro mot deg, så hadde han skaffet seg hjelp, funnet ut hvorfor han har dette behovet til å være utro selv om det koster ham familien hans. Men han har valgt å ikke gjøre noe med årsaken til hvorfor han er utro, og da tenker jeg at han ikke har følt nok, eller er en av de som er evig redd for å føle for mye og derfor selv ødelegger det som er virkelig godt fordi de er redde for å bli såret selv. Ikke alltid like logisk, men jeg har dessverre møtt noen slike (de har innrømmet det i ettertid, ofte år etterpå).

 

Ikke godt å ha det slik. Uavhengig av eksen, finn ut hva du føler for din nye kjærest. Og gå fullt og helt for det om det føles riktig, hvis ikke så er du kanskje ikke kommet helt over eksen og kanskje ikke helt klart for nytt forhold? Bare du kan vite...

 

Håper du finner ut av det, for slik du har det nå er ikke godt...

Anonymous poster hash: 27288...913

[Anonym bruker]

Ikke nødvendigvis... Jeg også trodde jeg fortsatt var forelsket i eksen(barnas far), for jeg også reagerte kraftig da han datet ei dame.

Men så prøvde vi, og da kom alle de negative følelsene tilbake. Jeg fant ut at jeg nok heller var forelsket i tanken på min familie, og sorgen over det tapte gjorde meg forvirra.

Nå er det 2 år siden bruddet. Vi er gode venner, samarbeider godt,men ingenting mer enn det. Han har fortsatt følelser for meg. Det har han sagt flere ganger, og han blir sjslu om jeg prater med noen. Det får være hans problem. Lykke til med å finne ut av følelsene dine :-)

 

Anonymous poster hash: 24944...1fe

[moota m storebror&lillebror]

Første anonym forklarer veldig godt synes jeg. Setter ord på følelser og tanker jeg ikke klarer å forklare like bra.

 

Jeg opplevde akkurat det samme som deg HI. Vi prøvde igjen og vi kjøpte hus på ny etter bruddet og giftet oss. Men det var ikke bedre og ble ikke bedre. Jeg angrer ikke på at jeg prøvde igjen. Men nå sitter jeg her. Tilsynelatende et fint liv, med en mann jeg har null tillit til.

[Anonym bruker]

 

For ett år siden tok forholdet mellom meg og barnefar slutt. Vi så tilbake på 5 år sammen, og det var en j..... kjip avgjørelse å ta når jeg måtte sette ned foten. Han var utro flere ganger enn jeg har orket å ramse opp, og det var mye skriving bak ryggen min.

 

Noen måneder etter det ble over fant han ei ny, og jeg reagerte kraftig på det - Såpass mye at jeg til slutt endte opp med å grine i armene hans. Det viste seg, at han også ønsket å prøve igjen. Redsel fra begge sider gjorde at vi ikke turte å prøve. Jeg var redd for at han skulle være utro - Han var redd for å ødelegge forholdet med å være utro igjen.

 

Jeg møtte da min nye kjæreste, men til tross for dette klarer jeg ikke la være å tenke på ham. Nå har han akkurat innledet et nytt forhold til ei tilsynelatende hyggelig dame som han selv er "stormforelsket" i.

 

 

Nå sitter jeg her med alle de vonde følelsene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er slutt, over og forbi med ham. Jeg har tenkt at "OM han ikke hadde vært utro, kunne jeg ikke se hvordan vi ellers noengang kunne ha gjort det slutt" og jeg har tenkt på hvordan livet vårt kunne blitt sammen da. Det er ikke enklere når vi fungerer som bestevenner når vi prater (For ja, det må vi jo med barn i bildet) og alt går som en lek. Kommunikasjonen er på topp.

 

Det er vondt og sårt å tenke på at det er kommet ei ny inn i livet hans, og det er vondt å tenke på at hun kan ende opp med å flytte inn i drømmehjemmet jeg og han kjøpte for noen år siden for å starte vår egen familie.

 

 

Er jeg forelsket i eksen enda uten å være klar over det? Eller er dette helt normalt?

 

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf

Jeg anbefaler deg å lese "Hekta på et håp om kjærlighet" av Nora Skaug og Sissel Gran. Den er som skrevet for deg tror jeg

 

Anonymous poster hash: 7edfa...dde

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen!

 

Det er vanskelig å forstå seg på og ny samboer legger jo selvfølgelig merke til at det er noe. Jeg prøver å forklare til best mulig evne at jeg anser meg og barnefar som over, men at temaet fortsatt er ømt og sårt.

 

Jeg vet jo at et forhold mellom oss igjen aldri ville fungert med mindre han var til å stole 100% på, og den garantien kan jeg aldri få uansett hva han hadde lovet meg. Toget har gått.

 

Men det er også så merkelig at det stakk meg så innmari når han fortalte over telefon at han hadde funnet ei ny, hun hadde allerede vært hos ham i ei uke og de trivdes godt sammen. Det er også snakk om at hun skal flytte inn og hvor hun kan jobbe (Hun bor ikke her)

 

Var der med barnet for noen dager siden, samme dagen som hun dro for å levere ham. Alt så helt likt ut som da jeg dro for 1 år siden. Tilogmed smykkene og sminken min sto fortsatt på hylla på badet. Det var en merkelig følelse.

 

Så mest sannsynlig er det ikke følelser på den måten inne i bildet, men et slags sorgreaksjon? Jeg har følt det slik om dette hele veien, men det eskalerte veldig da han fant ei ny. Alle følelsene kom tilbake, både de vonde og de gode.. :-(

 

TS

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf

[Anonym bruker]

 

For ett år siden tok forholdet mellom meg og barnefar slutt. Vi så tilbake på 5 år sammen, og det var en j..... kjip avgjørelse å ta når jeg måtte sette ned foten. Han var utro flere ganger enn jeg har orket å ramse opp, og det var mye skriving bak ryggen min.

 

Noen måneder etter det ble over fant han ei ny, og jeg reagerte kraftig på det - Såpass mye at jeg til slutt endte opp med å grine i armene hans. Det viste seg, at han også ønsket å prøve igjen. Redsel fra begge sider gjorde at vi ikke turte å prøve. Jeg var redd for at han skulle være utro - Han var redd for å ødelegge forholdet med å være utro igjen.

 

Jeg møtte da min nye kjæreste, men til tross for dette klarer jeg ikke la være å tenke på ham. Nå har han akkurat innledet et nytt forhold til ei tilsynelatende hyggelig dame som han selv er "stormforelsket" i.

 

 

Nå sitter jeg her med alle de vonde følelsene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er slutt, over og forbi med ham. Jeg har tenkt at "OM han ikke hadde vært utro, kunne jeg ikke se hvordan vi ellers noengang kunne ha gjort det slutt" og jeg har tenkt på hvordan livet vårt kunne blitt sammen da. Det er ikke enklere når vi fungerer som bestevenner når vi prater (For ja, det må vi jo med barn i bildet) og alt går som en lek. Kommunikasjonen er på topp.

 

Det er vondt og sårt å tenke på at det er kommet ei ny inn i livet hans, og det er vondt å tenke på at hun kan ende opp med å flytte inn i drømmehjemmet jeg og han kjøpte for noen år siden for å starte vår egen familie.

 

 

Er jeg forelsket i eksen enda uten å være klar over det? Eller er dette helt normalt?

 

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf

 

 

Neida. Det ble slutt imellom meg og en eks også for 1,5 år siden. Brått hadde vi ikke mer kontakt, det bare ble sånn når jeg flyttet. Han var litt giftig for meg, burde ikke vært med han, men greide ikke la vær. før jeg flyttet.. Traff en ny en ganske raskt, han er min samboer idag Tenker enda på han gamle, og jeg VET vi aldri kunne blitt noe mer grunnet ting han gjorde. Jeg drømmer om han til og med, tenker på alle gangene han fikk meg til å le som ingen andre har gjort. Men så tenker jeg på grunnen som gjorde at det aldri kunne ha blitt oss.

Kanskje du og skal tenke det? Har han vært utro er det høy sannsynlighet at han er det igjen, så synes ikke dama hans er heldig! 

 

Anonymous poster hash: b0079...de0

[Anonym bruker]

TS

Jeg prøver å tenke slik, men det er også litt vanskelig. Det er så mye bra, og så mye dårlig knyttet til forholdet vi hadde. Det var kun utroskapen som ødela forholdet vårt og ingenting annet. For en som er notorisk utro og har innrømt det selv at det er et stort problem for meg å tro at han noen gang kommer til å holde seg uansett hvem han er sammen med. Men om han derimot klarer å la være sexpraten og utroskapen med andre enn henne han er sammen med - Ja, da ville jeg kalt ham er kupp, og jeg ville kalt henne heldig ja.

 

Om han ikke får det til, så syns jeg oppriktig synd i henne. For jeg var i helvete og kom tilbake igjen og det unner jeg absolutt ingen.

 

Det gjør meg på en måte godt at han har funnet noen fordi jeg mener han fortjener å være lykkelig, på en annen side gjør det uendelig vondt å tenke på at det ikke ble meg fordi han ikke klarer å være trofast. På en side ønsker jeg dem alt godt, på en annen side ønsker jeg at han driter seg like loddrett ut som han gjorde ovenfor meg. Denne jenta bor type 100 mil fra ham, dvs hun kjenner ingen han kjenner, noe som gjør at hun neppe er klar over hvor ille ting har vært og alle ryktene som florerer rundt ham og måten han behandlet meg (og andre kjærester på)

 

Jeg tror jeg slapper litt mer av nå å tenker at dette bare er endel av sorgprossessen rundt bruddet og ikke reelle følelser ovenfor ham eller at jeg angrer meg på valgene som ble gjort. Det blir svært forvirrende når man har en så god tone nemlig, i den grad at andre som har vært sammen med oss når vi har snakket har stusset over akkurat hvor god kontakten og kjemien vår fortsatt er, da ble jeg litt redd for at det lå mye mer bak enn jeg selv var klar over :-)

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf

[Anonym bruker]

TS her... som føler det helt likedan som det jeg gjorde når jeg skrev innlegget her :-p

 

Nå skal jeg møte nykjæresten hans (som snart er sambo..) og vi skal tilbringe ei helg sammen en hel gjeng, hvor også hun er

Anonymous poster hash: 0d98a...aaf